Predikerens 7

1 Betre godt namn enn god salve, og betre døyande-dagen enn fødedagen.

Una buona reputazione val meglio dell’olio odorifero; e il giorno della morte, meglio del giorno della nascita.

2 Betre til syrgjehus ganga enn til gjestebodshus, so visst som det er enden for alle menneskje, og den som liver, skal leggja seg det på hjarta.

E’ meglio andare in una casa di duolo, che andare in una casa di convito; poiché là è la fine d’ogni uomo, e colui che vive vi porrà mente.

3 Betre gremmelse enn lått, for når andlitet ser ille ut, stend vel til med hjarta.

La tristezza val meglio del riso; poiché quando il viso è mesto, il cuore diventa migliore.

4 Hjarta åt vismenner er i syrgjehus, men hjarta åt dårar er i gledehus.

Il cuore del savio è nella casa del duolo; ma il cuore degli stolti è nella casa della gioia.

5 Betre høyra skjenn av ein vismann enn når nokon høyrer song av dårar.

Meglio vale udire la riprensione del savio, che udire la canzone degli stolti.

6 For som tyrnerris sprakar under gryta, soleis er det når dåren lær. - Det og er fåfengd.

Poiché qual è lo scoppiettio de’ pruni sotto una pentola, tal è il riso dello stolto. Anche questo è vanità.

7 For urett vinning gjer vismann til dåre, og mutor skjemmer ut hjarta.

Certo, l’oppressione rende insensato il savio, e il dono fa perdere il senno.

8 Betre enden på ei sak enn upphavet, betre tolmodig enn ovmodig.

Meglio vale la fine d’una cosa, che il suo principio; e lo spirito paziente val meglio dello spirito altero.

9 Ver ikkje for brå i hugen til å gremmast, for gremmelse bur i barmen på dårar.

Non t’affrettare a irritarti nello spirito tuo, perché l’irritazione riposa in seno agli stolti.

10 Seg ikkje: «Korleis hev det seg at dei framfarne dagar var betre enn dei som no er?» For ikkje utav visdom spør du um det.

Non dire: “Come mai i giorni di prima eran migliori di questi?” poiché non è per sapienza che tu chiederesti questo.

11 Visdom er jamgod med ervegods, og ei vinning for deim som ser soli.

La sapienza è buona quanto un’eredità, e anche di più, per quelli che vedono il sole.

12 For ein sit i skuggen av visdomen som i skuggen av pengar, men fyremunen med kunnskap er at visdomen held eigaren sin i live.

Poiché la sapienza offre un riparo, come l’offre il danaro; ma l’eccellenza della scienza sta in questo, che la sapienza fa vivere quelli che la possiedono.

13 Sjå på Guds verk! For kven kann beinka det som han hev gjort krokut?

Considera l’opera di Dio; chi potrà raddrizzare ciò che egli ha ricurvo?

14 På ein god dag skal du vera i godlag, og på ein vond dag skal du tenkja på at Gud hev gjort den og likso vel som hin, av di at menneskja ikkje skal finna noko ulivt etter si avferd.

Nel giorno della prosperità godi del bene, e nel giorno dell’avversità rifletti. Dio ha fatto l’uno come l’altro, affinché l’uomo non scopra nulla di ciò che sarà dopo di lui.

15 Alt hev eg set i dei fåfengde dagerne mine: Det hender at ein rettferdig gjeng til grunns tråss i si rettferd, og at ein gudlaus liver lenge tråss i sin vondskap.

Io ho veduto tutto questo nei giorni della mia vanità. V’è tal giusto che perisce per la sua giustizia, e v’è tal empio che prolunga la sua vita con la sua malvagità.

16 Ver ikkje altfor rettferdig, og te deg ikkje for vis! Kvifor vil du tyna deg sjølv?

Non esser troppo giusto, e non ti far savio oltremisura; perché ti distruggeresti?

17 Ver ikkje altfor gudlaus, og ver ikkje ein dåre? Kvifor vil du døy fyre tidi?

Non esser troppo empio, né essere stolto; perché morresti tu prima del tempo?

18 Det er godt at du held fast på det eine og ikkje heller slepper handi av det andre, for den som ottast Gud, han greider seg or alt dette.

E’ bene che tu t’attenga fermamente a questo, e che tu non ritragga la mano da quello; poiché chi teme Iddio evita tutte queste cose.

19 Visdomen gjev vismannen ei sterkare vern enn ti magthavarar i ein by.

La sapienza dà al savio più forza che non facciano dieci capi in una città.

20 For det finst ikkje eit rettferdigt menneskje på jordi som berre gjer godt og aldri syndar.

Certo, non v’è sulla terra alcun uomo giusto che faccia il bene e non pecchi mai.

21 Agta ikkje heller på alt det som folk segjer, elles kunde du få høyra din eigen træl banna deg.

Non porre dunque mente a tutte le parole che si dicono, per non sentirti maledire dal tuo servo;

22 For du veit med deg sjølv, at du og mange gonger hev banna andre.

poiché il tuo cuore sa che sovente anche tu hai maledetto altri.

23 Alt dette hev eg røynt ut med visdom. Eg tenkte: «Visdom vil eg vinna!» men han heldt seg langt burte frå meg.

Io ho esaminato tutto questo con sapienza. Ho detto: “Voglio acquistare sapienza”; ma la sapienza è rimasta lungi da me.

24 Langt burte er det som til er, og so djupt, so djupt; kven kann nå det?

Una cosa ch’è tanto lontana e tanto profonda chi la potrà trovare?

25 Eg gav meg til, og hugen gjekk ut på å kjenna og granska og søkja visdom og ettertanke og få vita at gudløysa er dårskap og narreskapen vitløysa.

Io mi sono applicato nel cuor mio a riflettere, a investigare, a cercare la sapienza e la ragion delle cose, e a riconoscere che l’empietà è una follia e la stoltezza una pazzia;

26 Då fann eg at kvinna er beiskare enn dauden, for ho er eit net, og hjarta hennar eit garn, og henderne hennar lekkjor. Den som tekkjest Gud, slepp ifrå henne, men syndaren vert hennar fange.

e ho trovato una cosa più amara della morte: la donna ch’è tutta tranelli, il cui cuore non è altro che reti, e le cui mani sono catene; colui ch’è gradito a Dio le sfugge, ma il peccatore riman preso da lei.

27 Sjå det fann eg, segjer preikaren, då eg lagde det eine i hop med det andre og vilde koma til ei endelykt:

Ecco, questo ho trovato, dice l’Ecclesiaste, dopo aver esaminato le cose una ad una per afferrarne la ragione;

28 Det som eg stødt hev leita etter, men ikkje funne, det er: Ein mann millom tusund hev eg funne, men ei kvinna hev eg ikkje funne millom alle deim.

ecco quello che l’anima mia cerca ancora, senza ch’io l’abbia trovato: un uomo fra mille, l’ho trovato, ma una donna fra tutte, non l’ho trovata.

29 Berre dette hev eg funne ut, skal du vita, at Gud hev skapt menneskja rett, men dei søkjer mange krokar.

Questo soltanto ho trovato: che Dio ha fatto l’uomo retto, ma gli uomini hanno cercato molti sotterfugi.