Predikerens 4
1 Framleides såg eg på alle dei valdsverk som vert gjorde under soli. Det rann frå deim som leid, og ingen trøysta deim; valdsmenner bruka magt mot deim, og ingen trøysta deim.
And I returned and saw all the oppressions that are done under the sun: and behold, the tears of the oppressed, and they had no comforter; and on the side of their oppressors was power, and they had no comforter.
2 Då laut eg segja at dei avlidne, dei som alt hadde fenge døy, dei var sælare enn dei livande som endå er i live.
Then I praised the dead who are already dead more than the living who are yet alive;
3 Men sælare enn båe tvo er den som ikkje hev vorte til endå, og som hev sloppe å sjå det vonde verk som folk gjer under soli.
and more fortunate than both is he who hath not yet been, who hath not seen the evil work that is done under the sun.
4 Og eg såg at alt stræv og all dugleik i arbeidet ikkje er anna enn ovund som driv den eine fyre den andre. Det og er fåfengd og jag etter vind.
And I saw all labour, and all success of work, that it is man's jealousy of his neighbour. This also is vanity and pursuit of the wind.
5 Dåren legg henderne i kross og et sitt eige kjøt.
The fool foldeth his hands together, and eateth his own flesh.
6 Betre ein neve med ro enn båe henderne fulle av møda og jag etter vind.
Better is a handful with quietness, than both hands full with labour and pursuit of the wind.
7 Og endå noko såg eg som er fåfengt under soli:
And I returned and saw vanity under the sun.
8 Det hender at ein mann stend åleine og hev ingen annan med seg, korkje son eller bror; og like vel er det ingen ende på alt strævet hans, og augo hans vert ikkje mette av rikdom. Men kven strævar eg for og neittar meg sjølv det som godt er? Det er fåfengt, og ei leid møda er det.
There is one [alone] and without a second; also he hath neither son nor brother: yet is there no end of all his labour, neither is his eye satisfied with riches, and [he saith not], For whom then am I labouring, and depriving my soul of good? This also is vanity and a grievous occupation.
9 Tvo er betre farne enn ein, for dei hev god løn for strævet sitt.
Two are better than one; because they have a good reward for their labour.
10 Um dei dett, kann den eine reisa upp felagen sin; men usæl er einstødingen som dett og ikkje hev nokon til å reisa seg upp!
For if they fall, the one will lift up his fellow; but woe to him that is alone when he falleth, and who hath not another to lift him up!
11 Likeins når tvo ligg i hop, so vert dei varme, men korleis skal ein verta varm åleine?
Again, if two lie together, then they have warmth; but how can one alone be warm?
12 Og um nokon kann vinna yver den som er åleine, so kann tvo standa seg imot honom, og tritvinna tråd slit ein ikkje av so snart.
And if a [man] overpower the one, the two shall withstand him; and a threefold cord is not quickly broken.
13 Betre er ein fatig og vis ungdom enn ein gamall og fåvitug konge som ikkje lenger veit å lata seg segja.
Better is a poor but wise youth than an old and foolish king, who knoweth no more how to be admonished.
14 For ein slik ungdom steig or fangehuset upp til kongedøme, endå han var fødd i fatigdom i den andre sitt rike.
For out of the prison-house he came forth to reign, although he was born poor in his kingdom.
15 Eg såg alle livande som ferdast under soli fylgja med ungdomen, han den andre som skulde koma i staden for hin.
I saw all the living that walk under the sun, with the child, the second, that should stand up in his stead.
16 Det var ingen ende på alt folket, alle dei som han var førar for. Like vel er dei ikkje glade i honom, dei som sidan kom. Nei, det og er fåfengd og jag etter vind.
[There is] no end of all the people, of all that stood before them; those however that come after shall not rejoice in him. Surely this also is vanity and a striving after the wind.
