Predikerens 3
1 Alt hev si stund, og kvart tiltak under himmelen hev si tid:
To every thing there is a season, and a time to every purpose under the heaven:
2 Fødast hev si tid, og døy hev si tid; planta hev si tid, og riva upp det som er planta hev si tid;
A time to be born, and a time to die; a time to plant, and a time to pluck up that which is planted;
3 drepa hev si tid, og lækja hev si tid; riva ned hev si tid, og byggja upp hev si tid;
A time to kill, and a time to heal; a time to break down, and a time to build up;
4 gråta hev si tid, og læ hev si tid; syrgja hev si tid, og dansa hev si tid;
A time to weep, and a time to laugh; a time to mourn, and a time to dance;
5 kasta stein hev si tid, og sanka stein hev si tid; fangtak hev si tid, og halda seg frå fangtak hev si tid;
A time to cast away stones, and a time to gather stones together; a time to embrace, and a time to refrain from embracing;
6 leita hev si tid, og missa hev si tid; gøyma hev si tid, og kasta burt hev si tid;
A time to get, and a time to lose; a time to keep, and a time to cast away;
7 riva sund hev si tid, og sauma i hop hev si tid; tegja hev si tid, og tala hev si tid;
A time to rend, and a time to sew; a time to keep silence, and a time to speak;
8 elska hev si tid, og hata hev si tid; ufred hev si tid, og fred hev si tid.
A time to love, and a time to hate; a time of war, and a time of peace.
9 Kva vinning fær då den som gjer noko av den møda han hev med det?
What profit hath he that worketh in that wherein he laboureth?
10 Eg såg på det strævet som Gud hev gjeve mannsborni å stræva med.
I have seen the travail, which God hath given to the sons of men to be exercised in it.
11 Alt hev han laga fagert til si tid, ja, æva hev han lagt i hjarta deira, men so at menneskja ikkje kann finna ut frå upphav til endes det verk som Gud hev gjort.
He hath made every thing beautiful in his time: also he hath set eternity in their heart, so that no man can find out the work that God maketh from the beginning to the end.
12 Då skyna eg at dei ikkje hev noko betre enn å gleda seg og goda seg so lenge livet varer.
I know that there is no good in them, but for a man to rejoice, and to do good in his life.
13 Men det å eta og drikka og njota livet midt i all møda, det og ei Guds gåva for kvar mann.
And also that every man should eat and drink, and enjoy the good of all his labour, it is the gift of God.
14 Eg skyna at alt det Gud gjer, det varer æveleg, ikkje kann ein leggja noko til, og ikkje kann ein taka noko ifrå; og det hev Gud gjort so, av di me skal ottast honom.
I know that, whatsoever God doeth, it shall be for ever: nothing can be put to it, nor any thing taken from it: and God doeth it, that men should fear before him.
15 Det som hender, hev vore til fyrr, og det som kjem til å henda, hev og vore til fyrr; Gud leitar upp att det framfarne.
That which hath been is now; and that which is to be hath already been; and God requireth that which is past.
16 Framleides såg eg under soli: I domstolen, der sat uretten, og på rettferd-staden, der var uretten.
And moreover I saw under the sun the place of judgment, that wickedness was there; and the place of righteousness, that iniquity was there.
17 Då sagde eg med meg sjølv: «Den rettferdige og den urettferdige skal Gud døma; for hjå han er det sett ei tid for kvart tiltak og for kvart verk.»
I said in mine heart, God shall judge the righteous and the wicked: for there is a time there for every purpose and for every work.
18 Eg sagde med meg sjølv: «Det er for mannsborni skuld, for Gud vil prova deim, so dei kann sjå at dei i seg sjølve ikkje er anna enn dyr.
I said in mine heart concerning the estate of the sons of men, that God might manifest them, and that they might see that they themselves are beasts.
19 For lagnaden åt mannsborni er som lagnaden åt dyri, ja, same lagnaden fær dei; som den eine døyr, so døyr den andre, og ei ånd hev dei alle; menneskja hev ingen fyremun framfor dyri, for alt er fåfengt.
For that which befalleth the sons of men befalleth beasts; even one thing befalleth them: as the one dieth, so dieth the other; yea, they have all one breath; so that a man hath no preeminence above a beast: for all is vanity.
20 Alle gjeng til ein stad, alle er komne av moldi, og alle skal attende til moldi.
All go unto one place; all are of the dust, and all turn to dust again.
21 Kven veit um åndi åt menneski stig uppetter, og um åndi åt dyri fer ned til jordi?»
Who knoweth the spirit of man that goeth upward, and the spirit of the beast that goeth downward to the earth?
22 So skyna eg at ingen ting er betre enn at mannen er glad i arbeidet sitt, for det er hans lut. For kven kann føra honom so langt, at han ser inn i det som skal koma etter honom?
Wherefore I perceive that there is nothing better, than that a man should rejoice in his own works; for that is his portion: for who shall bring him to see what shall be after him?
