Predikerens 1
1 Ord av Preikaren, son åt David, konge i Jerusalem.
Palavras do pregador, filho de David, rei em Jerusalém:
2 Fåfengt, fåfengt! segjer Preikaren, fåfengt, fåfengt! Alt er fåfengt.
Vaidade de vaidades! diz o pregador, vaidade de vaidades! é tudo vaidade.
3 Kva vinning hev mannen av alt si møda som han møder seg med under soli?
Que vantagem tem o homem, de todo o seu trabalho, que ele trabalha debaixo do sol?
4 Ætt gjeng, og ætt kjem, medan jordi æveleg stend.
Uma geração vai, e outra geração vem; porém a terra para sempre permanece.
5 Og soli renn, og soli glar, og ho skundar seg att til staden sin der som ho plar renna.
E nasce o sol, e põe-se o sol, e aspira ao seu lugar de onde nasceu.
6 Vinden gjeng imot sud og snur seg mot nord, han snur seg og snur seg og kjem attende til kringlaupet sitt.
Vai para o sul, e faz o seu giro para o norte; continuamente vai girando o vento, e volta o vento sobre os seus giros.
7 Alle elvar renn ut i havet, men havet vert ikkje fullt, dit som elvarne fyrr hev runne, held dei alltid på å renna.
Todos os ribeiros vão para o mar, e contudo o mar não se enche: para o lugar para onde os ribeiros vão, para ali tornam eles a ir
8 Allting strevar so ingen det ut kann segja, ikkje vert auga mett av å sjå, og ikkje vert øyra fyllt av å høyra.
Todas estas coisas se cançam tanto, que ninguém o pode declarar: os olhos se não fartam de vêr, nem se enchem os ouvidos de ouvir.
9 Det som hev vore, er det som skal vera, og det som hev hendt, er det som skal henda; det finst inkje nytt under soli.
O que foi isso é o que há de ser; e o que se fez isso se fará: de modo que nada há de novo debaixo do sol.
10 Skulde dei segja um noko: «Sjå, dette er nytt!» - so hev det longe vore til i fordums tider som var fyre oss.
Há alguma coisa de que se possa dizer: Vês isto, é novo? já foi nos séculos passados, que foram antes de nós.
11 Me hev inkje minne um deim som fyrr hev livt, og dei som sidan skal koma, vil ikkje heller liva i minnet hjå deim som etterpå kjem.
Já não há lembrança das coisas que precederam, e das coisas que hão de ser também delas não haverá lembrança, nos que hão de ser depois.
12 Eg, Preikaren, var konge yver Israel i Jerusalem.
Eu, o pregador, fui rei sobre Israel em Jerusalém.
13 Eg lagde hugen på å granska og å ransaka med visdom alt det som hender under himmelen. Det er ei leid plåga som Gud hev gjeve mannsborni å plågast med.
E apliquei o meu coração a esquadrinhar, e a informar-me com sabedoria de tudo quanto sucede debaixo do céu: esta enfadonha ocupação deu Deus aos filhos dos homens, para nela os exercitar.
14 Eg såg på alt det som hender under soli, og so var det fåfengt alt i hop og jag etter vind.
Atentei para todas as obras que se fazem debaixo do sol, e eis que tudo era vaidade e aflição de espírito.
15 Det bogne kann ikkje beinkast, og det vantande kann ikkje reknast.
Aquilo que é torto não se pode endireitar; aquilo que falta não se pode contar.
16 Eg tenkte med meg sjølv: «Sjå no hev eg vunne meg større og rikare visdom enn alle dei som hev rådt yver Jerusalem fyre meg, og hjarta mitt hev set visdom og kunnskap i rikt mål.»
Falei eu com o meu coração, dizendo: Eis que eu me engrandeci, e aumentei em sabedoria, sobre todos os que houve antes de mim em Jerusalém: e o meu coração contemplou abundantemente a sabedoria e a ciência.
17 Eg lagde hugen på å skyna visdomen og skyna vitløysa og dårskap. Men eg skyna at det var jag etter vind det og.
E apliquei o meu coração a entender a sabedoria e a ciência, os desvários e as doidices, e vim a saber que também isto era aflição de espírito.
18 For med mykje visdom du mykje gremmest, og aukar du kunnskap, so aukar du kvida.
Porque na muita sabedoria há muito enfado; e o que se aumenta em ciência, acrescenta o trabalho.
