Predikerens 1
1 Ord av Preikaren, son åt David, konge i Jerusalem.
The words of the Preacher, the son of David, king of Jerusalem.
2 Fåfengt, fåfengt! segjer Preikaren, fåfengt, fåfengt! Alt er fåfengt.
Vanity of vanities, saith the Preacher, vanity of vanities; all is vanity.
3 Kva vinning hev mannen av alt si møda som han møder seg med under soli?
What profit hath a man of all his labour which he taketh under the sun?
4 Ætt gjeng, og ætt kjem, medan jordi æveleg stend.
One generation passeth away, and another generation cometh: but the earth abideth for ever.
5 Og soli renn, og soli glar, og ho skundar seg att til staden sin der som ho plar renna.
The sun also riseth, and the sun goeth down, and hasteth to his place where he arose.
6 Vinden gjeng imot sud og snur seg mot nord, han snur seg og snur seg og kjem attende til kringlaupet sitt.
The wind goeth toward the south, and turneth about to the north; it whirleth about continually, and the wind returneth again according to its circuits.
7 Alle elvar renn ut i havet, men havet vert ikkje fullt, dit som elvarne fyrr hev runne, held dei alltid på å renna.
All the rivers run into the sea; yet the sea is not full; to the place from which the rivers come, there they return again.
8 Allting strevar so ingen det ut kann segja, ikkje vert auga mett av å sjå, og ikkje vert øyra fyllt av å høyra.
All things are full of labour; man cannot utter it: the eye is not satisfied with seeing, nor the ear filled with hearing.
9 Det som hev vore, er det som skal vera, og det som hev hendt, er det som skal henda; det finst inkje nytt under soli.
The thing that hath been, it is that which shall be; and that which is done is that which shall be done: and there is no new thing under the sun.
10 Skulde dei segja um noko: «Sjå, dette er nytt!» - so hev det longe vore til i fordums tider som var fyre oss.
Is there any thing of which it may be said, See, this is new? it hath been already of old time, which was before us.
11 Me hev inkje minne um deim som fyrr hev livt, og dei som sidan skal koma, vil ikkje heller liva i minnet hjå deim som etterpå kjem.
There is no remembrance of former things; neither shall there be any remembrance of things that are to come with those that shall come after.
12 Eg, Preikaren, var konge yver Israel i Jerusalem.
I the Preacher was king over Israel in Jerusalem.
13 Eg lagde hugen på å granska og å ransaka med visdom alt det som hender under himmelen. Det er ei leid plåga som Gud hev gjeve mannsborni å plågast med.
And I gave my heart to seek and search out by wisdom concerning all things that are done under heaven: this grievous labour hath God given to the sons of man to be exercised with it.
14 Eg såg på alt det som hender under soli, og so var det fåfengt alt i hop og jag etter vind.
I have seen all the works that are done under the sun; and, behold, all is vanity and vexation of spirit.
15 Det bogne kann ikkje beinkast, og det vantande kann ikkje reknast.
That which is crooked cannot be made straight: and that which is lacking cannot be numbered.
16 Eg tenkte med meg sjølv: «Sjå no hev eg vunne meg større og rikare visdom enn alle dei som hev rådt yver Jerusalem fyre meg, og hjarta mitt hev set visdom og kunnskap i rikt mål.»
I spoke to my own heart, saying, Lo, I have come to great estate, and have gained more wisdom than all they that have been before me in Jerusalem: and my heart had great experience of wisdom and knowledge.
17 Eg lagde hugen på å skyna visdomen og skyna vitløysa og dårskap. Men eg skyna at det var jag etter vind det og.
And I gave my heart to know wisdom, and to know madness and folly: I perceived that this also is vexation of spirit.
18 For med mykje visdom du mykje gremmest, og aukar du kunnskap, so aukar du kvida.
For in much wisdom is much grief: and he that increaseth knowledge increaseth sorrow.
