Predikerens 1
1 Ord av Preikaren, son åt David, konge i Jerusalem.
The wordes of the Preacher, the sonne of Dauid King in Ierusalem.
2 Fåfengt, fåfengt! segjer Preikaren, fåfengt, fåfengt! Alt er fåfengt.
Vanitie of vanities, sayth the Preacher: vanitie of vanities, all is vanitie.
3 Kva vinning hev mannen av alt si møda som han møder seg med under soli?
What remaineth vnto man in all his trauaile, which he suffereth vnder ye sunne?
4 Ætt gjeng, og ætt kjem, medan jordi æveleg stend.
One generation passeth, and another generation succeedeth: but the earth remaineth for euer.
5 Og soli renn, og soli glar, og ho skundar seg att til staden sin der som ho plar renna.
The sunne riseth, and ye sunne goeth downe, and draweth to his place, where he riseth.
6 Vinden gjeng imot sud og snur seg mot nord, han snur seg og snur seg og kjem attende til kringlaupet sitt.
The winde goeth toward the South, and compasseth towarde the North: the winde goeth rounde about, and returneth by his circuites.
7 Alle elvar renn ut i havet, men havet vert ikkje fullt, dit som elvarne fyrr hev runne, held dei alltid på å renna.
All the riuers goe into the sea, yet the sea is not full: for the riuers goe vnto ye place, whence they returne, and goe.
8 Allting strevar so ingen det ut kann segja, ikkje vert auga mett av å sjå, og ikkje vert øyra fyllt av å høyra.
All things are full of labour: man cannot vtter it: the eye is not satisfied with seeing, nor the eare filled with hearing.
9 Det som hev vore, er det som skal vera, og det som hev hendt, er det som skal henda; det finst inkje nytt under soli.
What is it that hath bene? that that shalbe: and what is it that hath bene done? that which shalbe done: and there is no newe thing vnder the sunne.
10 Skulde dei segja um noko: «Sjå, dette er nytt!» - so hev det longe vore til i fordums tider som var fyre oss.
Is there any thing, whereof one may say, Beholde this, it is newe? it hath bene already in the olde time that was before vs.
11 Me hev inkje minne um deim som fyrr hev livt, og dei som sidan skal koma, vil ikkje heller liva i minnet hjå deim som etterpå kjem.
There is no memorie of the former, neither shall there be a remembrance of the latter that shalbe, with them that shall come after.
12 Eg, Preikaren, var konge yver Israel i Jerusalem.
I the Preacher haue bene King ouer Israel in Ierusalem:
13 Eg lagde hugen på å granska og å ransaka med visdom alt det som hender under himmelen. Det er ei leid plåga som Gud hev gjeve mannsborni å plågast med.
And I haue giuen mine heart to search and finde out wisdome by all things that are done vnder the heauen: (this sore trauaile hath GOD giuen to the sonnes of men, to humble them thereby)
14 Eg såg på alt det som hender under soli, og so var det fåfengt alt i hop og jag etter vind.
I haue considered all the workes that are done vnder the sunne, and beholde, all is vanitie, and vexation of the spirit.
15 Det bogne kann ikkje beinkast, og det vantande kann ikkje reknast.
That which is crooked, can none make straight: and that which faileth, cannot be nombred.
16 Eg tenkte med meg sjølv: «Sjå no hev eg vunne meg større og rikare visdom enn alle dei som hev rådt yver Jerusalem fyre meg, og hjarta mitt hev set visdom og kunnskap i rikt mål.»
I thought in mine heart, and said, Behold, I am become great, and excell in wisdome all them that haue bene before me in Ierusalem: and mine heart hath seene much wisedome and knowledge.
17 Eg lagde hugen på å skyna visdomen og skyna vitløysa og dårskap. Men eg skyna at det var jag etter vind det og.
And I gaue mine heart to knowe wisdome and knowledge, madnes and foolishnes: I knew also that this is a vexation of the spirit.
18 For med mykje visdom du mykje gremmest, og aukar du kunnskap, so aukar du kvida.
For in the multitude of wisedome is much griefe: and he that increaseth knowledge, increaseth sorowe.
