Predikerens 1
1 Ord av Preikaren, son åt David, konge i Jerusalem.
The words of the Preacher, the son of David, king of Israel in Jerusalem.
2 Fåfengt, fåfengt! segjer Preikaren, fåfengt, fåfengt! Alt er fåfengt.
Vanity of vanities, said the Preacher, vanity of vanities; all is vanity.
3 Kva vinning hev mannen av alt si møda som han møder seg med under soli?
What advantage [is there] to a man in all his labour that he takes under the sun?
4 Ætt gjeng, og ætt kjem, medan jordi æveleg stend.
A generation goes, and a generation comes: but the earth stands for ever.
5 Og soli renn, og soli glar, og ho skundar seg att til staden sin der som ho plar renna.
And the sun arises, and the sun goes down and draws towards its place;
6 Vinden gjeng imot sud og snur seg mot nord, han snur seg og snur seg og kjem attende til kringlaupet sitt.
arising there it proceeds southward, and goes round towards the north. The wind goes round and round, and the wind returns to its circuits.
7 Alle elvar renn ut i havet, men havet vert ikkje fullt, dit som elvarne fyrr hev runne, held dei alltid på å renna.
All the rivers run into the sea; and yet the sea is not filled: to the place whence the rivers come, there they return again.
8 Allting strevar so ingen det ut kann segja, ikkje vert auga mett av å sjå, og ikkje vert øyra fyllt av å høyra.
All things are full of labour; a man will not be able to speak [of them]: neither shall the eye be satisfied with seeing, neither shall the ear be filled with hearing.
9 Det som hev vore, er det som skal vera, og det som hev hendt, er det som skal henda; det finst inkje nytt under soli.
What is that which has been? the very thing which shall be: and what is that which has been done? the very thing which shall be done: and there is no new thing under the sun.
10 Skulde dei segja um noko: «Sjå, dette er nytt!» - so hev det longe vore til i fordums tider som var fyre oss.
[Who is he] that shall speak and say, Behold, this is new? it has already been in the ages that have passed before us.
11 Me hev inkje minne um deim som fyrr hev livt, og dei som sidan skal koma, vil ikkje heller liva i minnet hjå deim som etterpå kjem.
There is no memorial to the first things; neither to the things that have been last shall their memorial be with them that shall at the last [time].
12 Eg, Preikaren, var konge yver Israel i Jerusalem.
I the Preacher was king over Israel in Jerusalem.
13 Eg lagde hugen på å granska og å ransaka med visdom alt det som hender under himmelen. Det er ei leid plåga som Gud hev gjeve mannsborni å plågast med.
And I applied my heart to seek out and examine by wisdom concerning all things that are done under heaven, for God has given to the sons of men an evil trouble to be troubled therewith.
14 Eg såg på alt det som hender under soli, og so var det fåfengt alt i hop og jag etter vind.
I saw all the works that were wrought under the sun; and, saw, all were vanity and waywardness of spirit.
15 Det bogne kann ikkje beinkast, og det vantande kann ikkje reknast.
That which is crooked can’t be made straight: and deficiency can’t be numbered.
16 Eg tenkte med meg sjølv: «Sjå no hev eg vunne meg større og rikare visdom enn alle dei som hev rådt yver Jerusalem fyre meg, og hjarta mitt hev set visdom og kunnskap i rikt mål.»
I spoke in my heart, saying, Behold, I am increased, and have acquired wisdom beyond all who were before me in Jerusalem: also I applied my heart to know wisdom and knowledge.
17 Eg lagde hugen på å skyna visdomen og skyna vitløysa og dårskap. Men eg skyna at det var jag etter vind det og.
And my heart knew much—wisdom, and knowledge, parables and understanding: I perceived that this also is waywardness of spirit.
18 For med mykje visdom du mykje gremmest, og aukar du kunnskap, so aukar du kvida.
For in the abundance of wisdom is abundance of knowledge; and he that increases knowledge will increase sorrow.
