5 Mosebok 1
1 Dette er dei ordi Moses tala til heile Israel i øydemarki austanfor Jordan, på Moarne midt for Suf, millom Paran og Tofel og Laban og Haserot og Dizahab -
These [are] the words which Moses spoke to all Israel on this side Jordan in the desert towards the west near the Red Sea, between Pharan Tophol, and Lobon, and Aulon, and the gold works.
2 elleve dagsleider frå Horeb etter den vegen som ber burt imot Se’irfjelli, til Kades-Barnea.
[It is] a journey of eleven days from Choreb to mount Seir as far as Cades Barne.
3 Det var i det fyrtiande året, fyrste dagen i den ellevte månaden, han tala til Israels-sønerne og bar fram bodi frå Herren.
And it came to pass in the forties year, in the eleventh month, on the first [day] of the month, Moses spoke to all the children of Israel, according to all things which the Lord commanded him for them:
4 Då hadde han vunne yver Sihon, amoritarkongen, som budde i Hesbon, og attmed Edre’i yver Og, Basan-kongen, som budde i Astarot.
after he had struck Seon king of the Amorites who lived in Esebon, and Og the king of Basan who lived in Astaroth and in Edrain;
5 Austanfor Jordan, i Moablandet, var det Moses tok til med å lesa upp desse loverne. Han sagde:
beyond Jordan in the land of Moab, Moses began to declare this law, saying,
6 Herren vår Gud, tala soleis til oss ved Horeb: «Lenge nok hev de halde dykk innmed dette fjellet.
The Lord your God spoke to us in Choreb, saying, Let it suffice you to have lived [so long] in this mountain.
7 Tak no ut og legg vegen til Amoritarfjelli og alle dei folki som bur der attmed, på Moarne og i fjellbygderne, på sletta og i Sudlandet og på havstrandi, i heile Kana’ans-landet og på Libanon, alt burt til Storelvi, Eufratelvi.
Turn you and depart and enter into the mountain of the Amorites, and [go] to all that dwell near about Araba, to the mountain and the plain and to the south, and the land of the Chananites near the sea, and Antilibanus, as far as the great river, the river Euphrates.
8 Sjå, eg hev lagt landet ope for dykk. Far av stad og tak det! Det er det landet eg lova federne dykkar, Abraham og Isak og Jakob, at eg vilde gjeva deim og ætti deira.»
Behold, [God] has delivered the land before you; go in and inherit the land, which I sware to your fathers, Abraam, and Isaac, and Jacob, to give it to them and to their seed after them.
9 Den gongen sagde eg til dykk: «Eg kann ikkje greida dykk åleine.
And I spoke to you at that time, saying, I shall not be able by myself to bear you.
10 Herren, dykkar Gud, hev auka dykk, so de no er mange som stjernorne på himmelen;
The Lord your God has multiplied you, and, behold, you are today as the stars of heaven for multitude.
11 og gjev at han, fedreguden, vilde auka dykk endå tusund gonger og velsigna dykk, som han hev lova!
The Lord God of your fathers add to you a thousand-fold more than you are, and bless you as he has spoken to you.
12 Men korleis kann eg åleine bera alt strevet og møda med dykk og trættorne dykkar?
How shall I alone be able to bear your labour, and your burden, and your gainsayings?
13 Kom med nokre vise og vituge og velrøynde menner frå kvar ætt, so skal eg setja deim til hovdingar yver dykk!»
Take to yourselves wise and understanding and prudent men for your tribes, and I will set your leaders over you.
14 Då svara de meg: «Det er både rett og godt det du tenkjer å gjera.»
And you answered me and said, The thing which you have told us [is] good to do.
15 So tok eg ættehovdingarne dykkar, vise og velrøynde menner, og sette til styrarar yver dykk - sume yver tusund, og sume yver hundrad, og sume yver femti, og sume yver ti - og gjorde deim til formenner for ætterne dykkar.
So I took of you wise and understanding and prudent men, and I set them to rule over you as rulers of thousands, and rulers of hundreds, and rulers of fifties, and rulers of tens, and officers to your judges.
16 Og til domarane dykkar sagde eg: «Høyr på dei sakerne folk hev med kvarandre, og døm rett millom mann og mann, anten dei båe er landsmenner eller den eine er framand.
And I charged your judges at that time, saying, Hear [causes] between your brethren, and judge rightly between a man and [his] brother, and the stranger that is with him.
17 Gjer ikkje mannemun i retten! Høyr på den ringaste som på den høgste, og ver ikkje rædde nokon mann! For domen høyrer Gud til. Men dei sakerne som er for vande for dykk, lyt de koma til meg med, so skal eg høyra på deim.»
You shall not have respect to persons in judgement, you shall judge small and great equally; you shall not shrink from before the person of a man, for the judgement is God's; and whatever matter shall be too hard for you, you shall bring it to me, and I will hear it.
18 Og same gongen sagde eg dykk fyre um alt anna de skulde gjera.
And I charged upon you at that time all the commands which you shall perform.
19 So tok me ut frå Horeb, og for gjenom heile den store og øgjelege villmarki som de hev set; me heldt leidi til Amoritarfjelli, soleis som Herren, vår Gud, hadde sagt oss, og kom til Kades-Barnea.
And we departed from Choreb, and went through all that great wilderness and terrible, which you saw, by the way of the mountain of the Amorite, as the Lord our God charged us, and we came as far as Cades Barne.
20 Då sagde eg til dykk: «No er de komne til Amoritarfjelli, som Herren, vår Gud, vil gjeva oss.
And I said to you, You have come as far as the mountain of the Amorite, which the Lord our God gives to you:
21 Sjå, han hev lagt dette landet ope for deg! Far upp og tak det, som Herren, din fedregud, hev sagt deg! Du skal ikkje ræddast og ikkje fæla!»
behold, the Lord your God has delivered to us the land before you: go up and inherit it as the Lord God of your fathers said to you; fear not, neither be afraid.
22 Då kom de til meg alle saman, og sagde: «Lat oss senda folk fyre, so dei kann gjera seg kjende i landet og gjeva oss greida på kva veg me skal fara og kva byar me kjem til!»
And you all came to me, and said, Let us send men before us, and let them go up to the land for us; and let them bring back to us a report of the way by which we shall go up, and of the cities into which we shall enter.
23 Det tykte eg var rett, og so valde eg ut tolv mann, ein or kvar ætt.
And the saying pleased me: and I took of you twelve men, one man of a tribe.
24 Dei tok då av stad, og for upp i fjelli, og kom til Eskoldalen. Dei endefor landet,
And they turned and went up to the mountain, and they came as far as the valley of the cluster, and surveyed it.
25 og tok noko av frukterne der var og hadde med seg heim til oss, og sagde frå um alt dei hadde set: «Det landet som Herren, vår Gud, vil gjeva oss, er eit godt land, » sagde dei.
And they took in their hands of the fruit of the land, and brought it to you, and said, The land is good which the Lord our God gives us.
26 Men de vilde ikkje fara dit; de sette dykk upp mot Herren, dykkar Gud,
Yet you would not go up, but rebelled against the words of the Lord our God.
27 og sat og mukka i tjeldbuderne dykkar: «Herren hatar oss, » sagde de, «difor førde han oss ut or Egyptarlandet, og no vil han gjeva oss i henderne på amoritarne, so dei skal tyna oss.
And you murmured in your tents, and said, Because the Lord hated us, he has brought us out of the land of Egypt to deliver us into the hands of the Amorites, to destroy us.
28 Gud betre oss, for eit land me skal fara upp til! Det var so hjarta kolna i oss då brørne våre kom att og sagde: «Det er folk som er større og sterkare enn me, og svære byar, med murar som rekk radt til himmels: og Anaks-sønerne såg me der og.»»
Whither do we go up? and your brethren drew away your heart, saying, [It is a] great nation and populous, and mightier than we; and [there are] cities great and walled up to heaven: moreover we saw there the sons of the giants.
29 Då sagde eg til dykk: «De skal ikkje ottast og ikkje vera rædde deim.
And I said to you, Fear not, neither be you afraid of them;
30 Herren, dykkar Gud, gjeng fyre dykk; han skal strida for dykk, soleis som de såg han gjorde i Egyptarland,
the Lord your God who goes before your face, he shall fight against them together with you effectually, according to all that he wrought for you in the land of Egypt;
31 og i øydemarki, der du veit han bar deg, som ein mann ber barnet sitt, heile vegen de for, til de kom hit.»
and in this wilderness which you saw, by the way of the mountain of the Amorite; how the Lord your God will bear you as a nursling, as if any man should nurse his child, through all the way which you have gone until you came to this place.
32 Men endå vilde de ikkje lita på Herren, dykkar Gud,
And in this matter you believed not the Lord our God,
33 han som gjekk fyre dykk på ferdi, og såg etter lægerstad for dykk, um natti i ein eld, so de skulde sjå leidi, og um dagen i ei sky.
who goes before you in the way to choose you a place, guiding you in fire by night, showing you the way by which you go, and a cloud by day.
34 Då Herren høyrde korleis de ropa og bar dykk, vart han harm, og svor:
And the Lord heard the voice of your words, and being greatly provoked he sware, saying,
35 «Ingen av desse mennerne, av denne vonde ætti, skal få sjå det gilde landet eg lova federne deira,
Not one of these men shall see this good land, which I sware to their fathers,
36 ingen utan Kaleb, son åt Jefunne; han skal få sjå det; honom og borni hans vil eg gjeva det landet han var i, for di han hev heldt seg so trutt etter meg.»
except Chaleb the son of Jephonne, he shall see it; and to him I will give the land on which he went up, and to his sons, because he attended to the things of the Lord.
37 Meg og vart Herren harm på for dykkar skuld, og sagde: «Du skal ikkje heller få koma dit.
And the Lord was angry with me for your sake, saying, Neither shall you by any means enter therein.
38 Josva, son åt Nun, han som gjeng deg til handa, skal koma dit. Honom skal du styrkja! For han er det som skal vinna landet til odel åt Israel.
Joshua the son of Naue, who stands by you, he shall enter in there; do you strengthen him, for he shall cause Israel to inherit it.
39 Og borni dykkar, som de spådde skulde koma i fiendehand, småsveinerne, som endå ikkje kann skilja godt ifrå vondt, dei skal koma dit; deim vil eg gjeva landet, og dei skal få eiga det.
And every young child who this day knows not good or evil, —they shall enter therein, and to them I will give it, and they shall inherit it.
40 Men de lyt venda, og taka ut i øydemarki etter den vegen, som ber til Raudehavet.»
And you turned and marched into the wilderness, in the way by the Red Sea.
41 Då sagde de til meg: «Me hev synda mot Herren! Men no vil me fara upp og strida, og gjera alt som Herren, vår Gud, hev sagt.» So batt de kring dykk sverdi kvar og ein; de tenkte det var ingen vande å fara upp i fjelli.
And you answered and said, We have sinned before the Lord our God; we will go up and fight according to all that the Lord our God has commanded us: and having taken every one his weapons of war, and being gathered together, you went up to the mountain.
42 Men Herren sagde til meg: «Seg med deim at dei ikkje skal fara dit, og ikkje gjeva seg i strid; for eg er ikkje med deim, og dei kjem til å rjuka for fienden.»
And the Lord said to me, Tell them, You shall not go up, neither shall you fight, for I am not with you; thus shall you not be destroyed before your enemies.
43 So tala eg til dykk, men de vilde ikkje høyra; de lydde ikkje Herren og for i ovmod og uvyrdskap upp i fjelli.
And I spoke to you, and you did not listen to me; and you transgressed the commandment of the Lord; and you forced your way and went up into the mountain.
44 Og amoritarne som budde på dei fjelli, tok ut imot dykk og sette etter dykk so kvast som ein biesvarm, og dei jaga dykk ifrå einannan burtyver Se’irfjelli, radt til Horma.
And the Amorite who lived in that mountain came out to meet you, and pursued you as bees do, and wounded you from Seir to Herma.
45 Då kom de attende, og klaga dykk for Herren; men Herren høyrde ikkje på dykk, og lydde ikkje på klagorne dykkar,
And you sat down and wept before the Lord our God, and the Lord listened not to your voice, neither did he take heed to you.
46 og de laut vera i Kades heile den lange tidi de veit.
And you lived in Cades many days, as many days as you lived [there].
