Amos 6
1 Ai dykk som sit trygge på Sion, utan sut på Samarias berg, dei fremste i det gjævaste folk, som fær vitjing av Israels hus!
Woe to you that are wealthy in Sion, and to you that have confidence in the mountain of Samaria: ye great men, heads of the people, that go in with state into the house of Israel.
2 Drag burt til Kalne og sjå, og endå lenger, til Stor-Hamat fram, og stig ned til Gat i Filistarland! Er dei betre enn desse riki? Er deira land større enn dykkar?
Pass ye over to Chalane, and see, and go from thence into Emath the great: and go down into Geth of the Philistines, and to all the best kingdoms of these: if their border be larger than your border.
3 De som vond-dagen set på dør og valdsmannen sessar på stol.
You that are separated unto the evil day: and that approach to the throne of iniquity;
4 På filsbeins-sæte dei ligg, og late på pallen dei heng. Av fenaden lambi dei et, og gjødkalv-bingen gjev steik.
You that sleep upon beds of ivory, and are wanton on your couches: that eat the lambs out of the flock, and the calves out of the midst of the herd;
5 Dei sullar til harpe-slått liksom David dei lagar seg spel.
You that sing to the sound of the psaltery: they have thought themselves to have instruments of music like David;
6 Av bollar drikk dei vin, og med dyraste olje seg salvar, dei sturar ikkje for Josefs skade.
That drink wine in bowls, and anoint themselves with the best ointments: and they are not concerned for the affliction of Joseph.
7 Difor skal desse vera fremst i den landlyste flokken, og letings-sullen vert slutt.
Wherefore now they shall go captive at the head of them that go into captivity: and the faction of the luxurious ones shall be taken away.
8 Herren, Herren hev svore ved seg sjølv, segjer Herren, allhers Gud: Jakobs høgferd mislikar eg, eg hatar hans slott, og by og bol gjev eg upp.
The Lord God hath sworn by his own soul, saith the Lord the God of hosts: I detest the pride of Jacob, and I hate his houses, and I will deliver up the city with the inhabitants thereof.
9 Og um det so berre var tie mann att i eitt einaste hus, dei skal døy.
And if there remain ten men in one house, they also shall die.
10 Og frenden og brennaren kjem til å bera beini or huset. Spør han so den som er inst inni huset: «Er det nokon att hjå deg?» Han svarar: «Nei, » so segjer han: «Hyss!» For ikkje må nemnast Herrens namn.
And a man’s kinsman shall take him up, and shall burn him, that he may carry the bones out of the house; and he shall say to him that is in the inner rooms of the house: Is there yet any with thee? And he shall answer: There is an end. And he shall any to him: Hold thy peace, and mention not the name of the Lord.
11 For sjå, Herren byd: det store huset skal skakast i knas, og det vesle til dess at det brest.
For behold the Lord hath commanded, and he will strike the greater house with breaches, and the lesser house with clefts.
12 Tru hestarne spring i brattberg ikring, tru uksen på sjøen dreg plogen, sidan de til forgift brigdar retten og vender rettferd til malurt?
Can horses run upon the rocks, or can any one plough with buffles? for you have turned judgment into bitterness, and the fruit of justice into wormwood.
13 I heimløyser hev dei si frygd, dei kved: «Var me ikkje hæve, at me hev vunne oss velde?»
You that rejoice in a thing of nought: you that say: Have we not taken unto us horns by our own strength?
14 For sjå, eg reiser imot dykk, Israels hus, eit folk, segjer Herren, allhers Gud. Og det skal dykk slå, frå Hamats grensa til øydemarks å.
But behold, I will raise up a nation against you, O house of Israel, saith the Lord the God of hosts; and they shall destroy you from the entrance of Emath, even to the torrent of the desert.
