Apostlenes-gjerninge 28
1 Då me no var berga, fekk me vita at øyi heitte Malta.
Once they had safely reached shore, they found out that the island was called Malta.
2 Dei innfødde synte oss uvanleg mannemilda; dei kveikte ein eld og tok seg av oss alle saman, då det tok til å regna og var kaldt.
The native people showed us extraordinary kindness. For they welcomed us all and kindled a fire because of the rain that had set in and because of the cold.
3 Men då Paulus tok saman ein haug med turrkvist og lagde på elden, kom det for varmen skuld ein orm ut og beit seg fast i handi hans.
Paul gathered a bundle of sticks, and when he was putting them on the fire, a viper came out because of the heat and fastened on his hand.
4 Då dei innfødde såg dyret hanga ved handi hans, sagde dei til kvarandre: «Dette menneskjet er i all vissa ein mordar, som den hemnande rettferd ikkje gjev lov til å liva, endå han er berga frå havet.»
When the native people saw the creature hanging from his hand, they said to one another, “This man is undoubtedly a murderer. Although he has been saved from the sea, the goddess Justice has not allowed him to live.”
5 Han riste dyret av seg inn i elden og hadde ikkje noko mein av det.
But Paul shook the creature off into the fire and suffered no harm.
6 Men dei venta at han skulde trutna upp eller brått siga daud ned. Men då dei hadde venta ei lang stund og såg at det ikkje hende honom noko ilt, slo dei um og sagde at han var ein gud.
The people were expecting that he would soon swell up or suddenly fall down dead. But after waiting expectantly for a long time and seeing nothing unusual happen to him, they changed their minds and said that he was a god.
7 Men ikkje langt frå den staden hadde den fyrste mannen på øyi ein gard; mannen heitte Publius, og han tok imot oss og synte oss venleg gjestmildskap i tri dagar.
Now in the region around that place were lands that belonged to the chief man of the island, named Publius, who welcomed us and hospitably took care of us as his guests for three days.
8 Og det råka so til, at far åt Publius låg hardt sjuk av feber og blodgang. Paulus gjekk inn til honom og bad og lagde henderne på honom og lækte honom.
Now it so happened that the father of Publius lay sick in bed, suffering from fevers and dysentery. So Paul went in to see him and healed him by praying and laying his hands on him.
9 Og då dette hadde hendt seg, kom og dei andre på øyi som hadde sjukdomar, og dei vart lækte.
After this happened, the rest of the people on the island who were sick also came and were healed.
10 Dei gjorde og stor æra på oss, og då me for derifrå, førde dei um bord slikt som me kunde trenga til.
So the people bestowed many honors on us, and when we were about to set sail, they provided us with the things we needed.
11 Då tri månader var lidne, for me derifrå på eit skip frå Aleksandria, som hadde lege vinteren yver ved øyi og hadde Tvillingarne til merke.
After three months, we set sail in an Alexandrian ship that had wintered at the island and that had the twin sons of Zeus as its figurehead.
12 Og me kom inn til Syrakus og vart verande der i tri dagar.
Putting in at Syracuse, we stayed there for three days.
13 Derifrå siglde me ikring og kom til Regium; og då det vart sunnanvind dagen etter, kom me på tvo dagar til Puteoli.
From there we took a circuitous course and arrived at Rhegium. After one day a south wind sprang up, and on the second day we came to Puteoli.
14 Der fann me brør og vart bedne um å drygja sju dagar hjå deim. Og so kom me til Rom.
There we found some brothers and were invited to stay with them for seven days. And so we came to Rome.
15 Og då brørne der fekk høyra um oss, gjekk dei ut imot oss til Forum Appii og Tres Tabernæ; då Paulus såg deim, takka han Gud og fekk mod.
When the brothers from Rome heard the news about us, they came out as far as the Forum of Appius and the Three Taverns to meet us. When Paul saw them, he gave thanks to God and took courage.
16 Då me so var komne til Rom, gav hovudsmannen fangarne yver til hovdingen for livvakti. Men Paulus fekk lov til å bu for seg sjølv saman med den hermannen som vakta honom.
When we came into Rome, the centurion transferred the prisoners to the captain of the guard, but Paul was allowed to stay by himself, with the soldier who was guarding him.
17 Og då tri dagar var gjengne, hende det seg at Paulus kalla saman dei fyrste menner av jødarne der i byen, og då dei var komne saman, sagde han til deim: «Brør! Eg, som ingen ting hev gjort imot vårt folk eller våre fedre-seder, eg er frå Jerusalem yvergjeven som fange i henderne på romarane.
After three days, Paul called together those who were prominent among the Jews. When they had gathered together, he said to them, “Brothers, though I had done nothing against our people or the customs of our fathers, I was delivered as a prisoner from Jerusalem into the hands of the Romans.
18 Då dei hadde forhøyrt meg, vilde dei lata meg laus, av di det ikkje var nokor daudssak imot meg.
When they examined me, they were willing to release me because there were no grounds for death in my case.
19 Men då jødarne sette seg imot det, vart eg nøydd til å skjota saki inn for keisaren, men ikkje som um eg hadde noko klaga mitt folk for.
But when the Jews objected, I was forced to appeal to Caesar, not that I had any accusation to make against my own nation.
20 For den sak skuld hev eg då kalla dykk hit, so eg kunde få sjå dykk og tala med dykk; for det er for Israels von skuld eg ligg i denne lekkja.»
That is why I have asked to see you and speak with you, for it is on account of the hope of Israel that I am bound with this chain.”
21 Dei sagde til honom: «Me hev ikkje fenge noko brev um deg frå Judæa, og ikkje hev nokon av brørne heller kome hit og fortalt eller sagt noko vondt um deg.
They said to him, “We have received no letters from Judea about yoʋ, and none of the brothers who have come here have reported or spoken anything bad about yoʋ.
22 Men me finn det rett at du let oss høyra dine tankar; for um denne serflokken er det oss kunnigt at han vert motsagd alle stader.»
But we think it would be best to hear what yoʋr views are, for concerning this sect, we know that everywhere it is spoken against.”
23 Då dei hadde fastsett ein dag for honom, kom det ein større flokk til honom der han budde; og han lagde då ut for deim og vitna um Guds rike og søkte å yvertyda deim um Jesus ut av Mose lov og profetarne, frå tidleg um morgonen til seint på kvelden.
When they had arranged a day to meet with Paul, many more came to him at his lodging. From morning until evening he explained the matter to them, testifying about the kingdom of God and trying to convince them about Jesus both from the Law of Moses and from the Prophets.
24 Og nokre vart yvertydde ved det han sagde, men andre var vantruande.
Some were convinced by what he said, but others refused to believe.
25 Dei gjekk frå kvarandre i usemja då Paulus hadde sagt det eine ordet: «Retteleg tala den Heilage Ande til dykkar feder ved profeten Jesaja,
So they were in disagreement with one another and began to leave after Paul made this one final statement: “The Holy Spirit was right in saying to our fathers through the prophet Isaiah:
26 då han sagde: «Gakk til dette folket og seg: «De skal høyra og høyra og ikkje skyna, og sjå og sjå og ikkje skilja,
‘Go to this people and say, “Although you will hear, you will never understand, and although you will see, you will never perceive.”
27 for hjarta i dette folket hev vorte hardt, og dei er tunghøyrde på øyro, og dei let att augo sine, so dei ikkje skal sjå med augo og høyra med øyro og skyna med hjarta og venda um, so eg kunde få lækja deim.»»
For the heart of this people has become calloused; with their ears they have barely heard, and their eyes they have closed, lest they should see with their eyes, hear with their ears, and understand with their heart and turn back, and I would heal them.’
28 So vere det då kunnigt for dykk, at denne Guds frelsa er send til heidningarne; hjå deim skal ho og finna øyra.»
Therefore let it be known to you that the salvation of God has been sent to the Gentiles; they will listen.”
29 Og då han hadde sagt dette, gjekk jødarne burt og hadde eit kvast ordskifte seg imillom.
After Paul said these things, the Jews went away and had a great dispute among themselves.
30 Han vart då verande heile tvo år i det herbyrget som han hadde leigt seg, og tok imot alle som kom til honom,
For two whole years Paul stayed in his own rented house and welcomed all who came to him,
31 og han forkynte Guds rike og lærde um Herren Jesus med alt frimod og utan hinder.
preaching the kingdom of God and teaching about the Lord Jesus Christ with all boldness and without hindrance.
