Apostlenes-gjerninge 27
1 Då det no var avgjort at me skulde sigla av stad til Italia, gav dei både Paulus og nokre andre fangar yver til ein hovudsmann med namnet Julius ved den keisarlege herflokken.
And as it was determined that we should set sail into Italy, they delivered Paul, and some other prisoners, to a centurions of the Augustan Band, whose name was Julius.
2 Me gjekk då um bord på eit skip frå Adramyttium, som skulde sigla frammed Asialandet, og so lagde me ut; Aristarkus, ein makedonar frå Tessalonika, var med oss.
And going on board a ship of Adramyttis, we weighed anchor, intending to sail by the coasts of Asia; Aristarchus, a Macedonian, of Thessalonica, being with us.
3 Og den andre dagen for me inn til Sidon, og Julius, som var menneskjekjærleg mot Paulus, let honom få ganga til venerne sine og njota godt av deira omsut.
And the next day we reached Sidon: and Julius, treating Paul with great humanity, permitted him to go to his friends, and to enjoy the benefit of their care.
4 Derifrå for me ut og siglde inn under Kypern, av di det var motvind.
And weighing anchor thence, we sailed under Cyprus, because the winds were contrary.
5 Og då me hadde siglt yver havet ved Kilikia og Pamfylia, kom me til Myra i Lykia.
And sailing through the sea over against Cilicia and Pamphylia, we came to Myra, a city of Lycia.
6 Der fann hovudsmannen eit skip frå Aleksandria, som skulde til Italia, og han sette oss um bord i det.
And there, the centurion, finding a ship of Alexandria, bound for italy, put us on board of it.
7 I mange dagar gjekk det no seint med siglingi, og det var med naud me vann fram imot Knidus; då vinden var imot, heldt me inn under Kreta ved Salmone,
And when we had sailed slowly for several days, and were hardly got over against Cnidus, the wind now permitting us; we sailed under Crete, over against Salmone:
8 og det var med naud me vann framum der og kom til ein stad som vert kalla Godhamn, nær ved ein by Lasæa.
and passing it with difficulty, we came to a certain place called the Fair Havens, in the neighborhood of which, was the city of Lasea.
9 Då lang tid var lidi, og det alt var fårleg å ferdast på sjøen, etter som jamvel fastetidi var ute, vara Paulus deim og sagde:
And, as much time was spent, and sailing was now hazardous, because the fast was already over, Paul exhorted them,
10 «Menner, eg ser at sjøferdi vil vera eit våverk og til stor skade ikkje berre farm og skip, men og for vårt eige liv.»
saying to them, Sirs, I perceive that this voyage will be attended with injury and great damage, not only to the lading and to the ship, but also to our lives.
11 Men hovudsmannen hadde betre tru til styrmannen og skiperen enn til det som Paulus sagde.
But the centurion paid greater regard to the pilot, and the master of the vessel, than to those things which were spoken by Paul.
12 Og då hamni var ulagleg til vinterlægje, tok dei fleste den rådi å leggja ut ogso derifrå, um dei skulde kunna vinna fram og taka vinterlægje i Føniks, ei hamn på Kreta, som vender mot sudvest og nordvest.
And as the haven was not commodious to winter in, the greater part advised to set sail from thence, if they might possibly reach Phenice, to winter there;
13 Då det no bles ein linn sunnanvind, tenkte dei at dei kunde fullføra si rådgjerd. Dei letta då og heldt tett frammed Kreta.
which is a haven of Crete, looking to the southwest and northwest: and as the south win blew gently, supposing they were secure of their purpose, they weighed anchor, and sailed on close to Crete.
14 Men ikkje lenge etter kom det ein kvervelstorm som vert kalla eurakylon, og kasta seg mot øyi;
But not long after, there arose against her a tempestuous wind, which is called Euroclydon.
15 då skipet kom på rek og ikkje kunde halda seg upp mot vinden, gav me det upp og let oss driva.
And as the ship was violently hurried away, and was not able to bear up against the wind, we gave her up, and were driven.
16 Me gjekk då inn under ei liti øy, som vert kalla Klauda, og det var med naud me fekk berga inn båten;
An running under a certain island, called Clauda, we were hardly able to get masters of the boat:
17 då dei hadde fenge honom inn, tok dei til naudhjelp og surra skipet med tog. Og då dei var rædde for å driva ned på Syrten, strika dei seglet og dreiv på den måten.
which, when they had hoisted up, they used helps, undergirding the ship: and fearing, lest they should fall upon the quicksands, they struck sail, and so were driven.
18 Då me leid mykje vondt av veret, kasta dei den andre dagen farmen yver bord,
And we were exceedingly tossed by the storm, the next day they lightened the ship:
19 og tridje dagen kasta me ut skipsreidskapen med eigne hender.
and the third day we cast out, with our own hands, the tackling of the ship.
20 Sidan korkje sol eller stjernor synte seg på fleire dagar, og veret stod stridt på, var det no reint ute med all von um å verta berga.
Now, as neither sun nor stars appeared for several days, and no small tempest pressed upon us, all remainder of hope that we might be delivered, was taken away.
21 Og då dei ikkje hadde fenge mat på lenge, steig Paulus fram midt imillom deim og sagde: «Menner, de skulde ha fylgt mi råd og ikkje fare frå Kreta og so sloppe for dette våverket og denne skaden.
And when there was great want of food, then Paul, standing in the midst of them, said, Sirs, you ought to have hearkened to me, and not to have loosed from Crete, and incurred this injury and loss.
22 Og no manar eg dykk til å vera ved godt mod; for ikkje ei sjæl av dykk skal forgangast, men berre skipet.
Nevertheless, even now I exhort you to be of good courage: for there shall be no loss of any life among you; but only of the ship.
23 For i natt stod det framfyre meg ein engel frå den Gud som eg tilhøyrer, og som eg tener, og han sagde:
For there appeared to me this night, an angel of the God whose I am, and whom I worship,
24 «Ver ikkje rædd, Paulus! du skal stella deg fram for keisaren; og sjå, Gud hev gjeve deg alle deim som siglar med deg.»
saying, Fear not, Paul; you must be presented before Cesar; and, behold, God has given you all them that sail with you.
25 Difor, menner, ver ved godt mod, for eg lit på Gud, at det skal verta so som det er sagt meg.
Wherefore, take courage, men; for I trust in God that it shall be so, even as it was told me.
26 Men på ei øy skal me stranda.»
But we must be cast upon a certain island.
27 Då den fjortande natti kom, og me dreiv ikring i Adriatarhavet, merka sjøfolki ved midnatt at det bar nær til land.
And when the fourteenth night was come, as we were tossed up and down in the Adriatic sea, the mariners suspected, about midnight that they drew near to some land;
28 Og då dei lodda, fann dei tjuge famnar. Men då dei var komne ei lite stykke derifrå og lodda på nytt, fann dei femtan famnar.
and sounding, they found it twenty fathoms: and having gone a little way from thence, and sounding again, they found it fifteen fathoms.
29 Og då dei var rædde for at dei skulde støyta på skjer nokon stad, kasta dei fire anker frå bakstamnen; og dei stunda på at det måtte verta dag.
And fearing lest they should fall upon some rocky shore, they cast four anchors out of the stern, and wished that the day would break.
30 Men sjømennerne freista å røma burt frå skipet og sette båten på sjøen og lest vilja føra anker ut frå framstamnen;
But when the mariners endeavored to flee out of the ship, and had let down the boat into the sea, under pretense that they were about to carry out anchors from the ship-head;
31 då sagde Paulus til hovudsmannen og hermennerne: «Dersom ikkje desse der vert verande um bord på skipet, so kann de ikkje verta berga.»
Paul said to the centurion and the soldiers, Unless these continue in the ship, you can not be saved.
32 Då hogg hermennerne togi til båten av, og slepte honom ned.
Then the soldiers cut off the cords of the boat, and let it fall off.
33 Då det so leid mot dag, bad Paulus alle å taka føda, og han sagde: «I dag er det den fjortande dagen som de ventar fastande, og ikkje fær dykk mat.
And while the day was coming on, Paul exhorted them all to take some food, saying, To-day, whilst waiting for this fourteenth day, you continue fasting, having taken nothing.
34 Difor bed eg dykk å taka føda; dette høyrer med til dykkar berging; for det skal ikkje forkomast eit hår av hovudet på nokon av dykk.»
I exhort you, therefore, to take a refreshment; for this is conducive to your safety: for not a hair shall fall from the head of any of you.
35 Då han hadde sagt dette, tok han eit brød og takka Gud for augo på alle, og han braut det og tok til å eta.
And when he had spoke thus, and had taken bread, he gave thanks to God, before them all; and having broken it, he began to eat.
36 Då vart dei alle ved godt mod og tok føda, dei og.
And being all encouraged, they also took some food.
37 Me var i det heile tvo hundrad og seks og sytti sjæler um bord på skipet.
And we were in the ship, in all two hundred and seventy-six souls.
38 Og då dei hadde ete seg mette, letta dei skipet med å kasta matvarorne i sjøen.
And being satisfied with food, they lightened the ship; and cast the corn into the sea.
39 Då det no vart dag, kjende dei ikkje landet, men dei vart vare ei vik som hadde ei flat strand; der vilde dei setja skipet på land, um det var mogelegt.
And when it was day, they did not know the land: but they perceived a certain creek, with a shore, into which they determined, if they were able, to force the ship.
40 Og dei slepte ankeri og let deim etter i havet, medan dei og løyste togi som dei hadde bunde styri med, og då dei hadde vunde seglet upp for vinden, heldt dei inn imot strandi.
And having cut off the anchors, leaving them in the sea, they, at the same time, loosing the rudder bands, and hoisting up the mainsail to the wind, pressed toward the shore.
41 Men dei dreiv inn på ein grunne med djup sjø på båe sidor, og skipet støytte på; og framstamnen, som sette seg fast, vart standande urørleg, men bakstamnen vart sundslegen av det sterke bårebrotet.
But falling on a place where two seas met, they ran the ship aground, and the fore part stuck fast, and remained immovable, while the hinder part was broken by the force of the waves.
42 No vilde hermennerne drepa fangarne, so ingen skulde symja burt og røma.
And the counsel of the soldiers was, that they should kill the prisoners, lest any one should swim away, and escape.
43 Men hovudsmannen, som vilde berga Paulus, hindra deim i denne rådi og gav det påbodet at dei som kunde symja, fyrst skulde kasta seg ut og koma i land,
But the centurion, being desirous to save Paul, hindered them from their purpose, and commanded those that could swim, to throw themselves out first, into the sea, and get away to land:
44 og so dei andre, sume på bordstubbar, andre på stykke av skipet. Og soleis hende det seg at alle vart berga i land.
and the remainder, some upon planks, and others upon some of the things of the ship. And so it happened that they all got safe to land.
