Apostlenes-gjerninge 27
1 Då det no var avgjort at me skulde sigla av stad til Italia, gav dei både Paulus og nokre andre fangar yver til ein hovudsmann med namnet Julius ved den keisarlege herflokken.
Then it was decided to send him by ship to Italy, and that Paul, with the others in custody, should be delivered to a centurion named Julius, of the cohort of Augusta.
2 Me gjekk då um bord på eit skip frå Adramyttium, som skulde sigla frammed Asialandet, og so lagde me ut; Aristarkus, ein makedonar frå Tessalonika, var med oss.
After climbing aboard a ship from Adramyttium, we set sail and began to navigate along the ports of Asia, with Aristarchus, the Macedonian from Thessalonica, joining us.
3 Og den andre dagen for me inn til Sidon, og Julius, som var menneskjekjærleg mot Paulus, let honom få ganga til venerne sine og njota godt av deira omsut.
And on the following day, we arrived at Sidon. And Julius, treating Paul humanely, permitted him to go to his friends and to look after himself.
4 Derifrå for me ut og siglde inn under Kypern, av di det var motvind.
And when we had set sail from there, we navigated below Cyprus, because the winds were contrary.
5 Og då me hadde siglt yver havet ved Kilikia og Pamfylia, kom me til Myra i Lykia.
And navigating though the sea of Cilicia and Pamphylia, we arrived at Lystra, which is in Lycia.
6 Der fann hovudsmannen eit skip frå Aleksandria, som skulde til Italia, og han sette oss um bord i det.
And there the centurion found a ship from Alexandria sailing to Italy, and he transferred us to it.
7 I mange dagar gjekk det no seint med siglingi, og det var med naud me vann fram imot Knidus; då vinden var imot, heldt me inn under Kreta ved Salmone,
And when we had sailed slowly for many days and had barely arrived opposite Cnidus, for the wind was hindering us, we sailed to Crete, near Salmone.
8 og det var med naud me vann framum der og kom til ein stad som vert kalla Godhamn, nær ved ein by Lasæa.
And barely being able to sail past it, we arrived at a certain place, which is called Good Shelter, next to which was the city of Lasea.
9 Då lang tid var lidi, og det alt var fårleg å ferdast på sjøen, etter som jamvel fastetidi var ute, vara Paulus deim og sagde:
Then, after much time had passed, and since sailing would no longer be prudent because the Fast Day had now passed, Paul consoled them,
10 «Menner, eg ser at sjøferdi vil vera eit våverk og til stor skade ikkje berre farm og skip, men og for vårt eige liv.»
and he said to them: “Men, I perceive that the voyage is now in danger of injury and much damage, not only to the cargo and the ship, but also to our own lives.”
11 Men hovudsmannen hadde betre tru til styrmannen og skiperen enn til det som Paulus sagde.
But the centurion put more trust in the captain and the navigator of the ship, than in the things being said by Paul.
12 Og då hamni var ulagleg til vinterlægje, tok dei fleste den rådi å leggja ut ogso derifrå, um dei skulde kunna vinna fram og taka vinterlægje i Føniks, ei hamn på Kreta, som vender mot sudvest og nordvest.
And since it was not a fitting port in which to winter, the majority opinion was to sail from there, so that somehow they might be able to arrive at Phoenicia, in order to winter there, at a port of Crete, which looks out toward the southwest and northwest.
13 Då det no bles ein linn sunnanvind, tenkte dei at dei kunde fullføra si rådgjerd. Dei letta då og heldt tett frammed Kreta.
And since the south wind was blowing gently, they thought that they might reach their goal. And after they had set out from Asson, they weighed anchor at Crete.
14 Men ikkje lenge etter kom det ein kvervelstorm som vert kalla eurakylon, og kasta seg mot øyi;
But not long afterward, a violent wind came against them, which is called the Northeast Wind.
15 då skipet kom på rek og ikkje kunde halda seg upp mot vinden, gav me det upp og let oss driva.
And once the ship had been caught in it and was not able to strive against the wind, giving over the ship to the winds, we were driven along.
16 Me gjekk då inn under ei liti øy, som vert kalla Klauda, og det var med naud me fekk berga inn båten;
Then, being forced along a certain island, which is called the Tail, we were barely able to hold on to the ship’s lifeboat.
17 då dei hadde fenge honom inn, tok dei til naudhjelp og surra skipet med tog. Og då dei var rædde for å driva ned på Syrten, strika dei seglet og dreiv på den måten.
When this was taken up, they used it to assist in securing the ship. For they were afraid that they might run aground. And having lowered the sails, they were being driven along in this way.
18 Då me leid mykje vondt av veret, kasta dei den andre dagen farmen yver bord,
Then, since we were being tossed about strongly by the tempest, on the following day, they threw the heavy items overboard.
19 og tridje dagen kasta me ut skipsreidskapen med eigne hender.
And on the third day, with their own hands, they threw the equipment of the ship overboard.
20 Sidan korkje sol eller stjernor synte seg på fleire dagar, og veret stod stridt på, var det no reint ute med all von um å verta berga.
Then, when neither sun nor stars appeared for many days, and no end to the storm was imminent, all hope for our safety was now taken away.
21 Og då dei ikkje hadde fenge mat på lenge, steig Paulus fram midt imillom deim og sagde: «Menner, de skulde ha fylgt mi råd og ikkje fare frå Kreta og so sloppe for dette våverket og denne skaden.
And after they had fasted for a long time, Paul, standing in their midst, said: “Certainly, men, you should have listened to me and not set out from Crete, so as to cause this injury and loss.
22 Og no manar eg dykk til å vera ved godt mod; for ikkje ei sjæl av dykk skal forgangast, men berre skipet.
And now, let me persuade you to be courageous in soul. For there shall be no loss of life among you, but only of the ship.
23 For i natt stod det framfyre meg ein engel frå den Gud som eg tilhøyrer, og som eg tener, og han sagde:
For an Angel of God, who is assigned to me and whom I serve, stood beside me this night,
24 «Ver ikkje rædd, Paulus! du skal stella deg fram for keisaren; og sjå, Gud hev gjeve deg alle deim som siglar med deg.»
saying: ‘Do not be afraid, Paul! It is necessary for you to stand before Caesar. And behold, God has given to you all those who are sailing with you.’
25 Difor, menner, ver ved godt mod, for eg lit på Gud, at det skal verta so som det er sagt meg.
Because of this, men, be courageous in soul. For I trust God that this will happen in the same way that it has been told to me.
26 Men på ei øy skal me stranda.»
But it is necessary for us to arrive at a certain island.”
27 Då den fjortande natti kom, og me dreiv ikring i Adriatarhavet, merka sjøfolki ved midnatt at det bar nær til land.
Then, after the fourteenth night arrived, as we were navigating in the sea of Adria, about the middle of the night, the sailors believed that they saw some portion of the land.
28 Og då dei lodda, fann dei tjuge famnar. Men då dei var komne ei lite stykke derifrå og lodda på nytt, fann dei femtan famnar.
And upon dropping a weight, they found a depth of twenty paces. And some distance from there, they found a depth of fifteen paces.
29 Og då dei var rædde for at dei skulde støyta på skjer nokon stad, kasta dei fire anker frå bakstamnen; og dei stunda på at det måtte verta dag.
Then, fearing that we might happen upon rough places, they cast four anchors out of the stern, and they were hoping for daylight to arrive soon.
30 Men sjømennerne freista å røma burt frå skipet og sette båten på sjøen og lest vilja føra anker ut frå framstamnen;
Yet truly, the sailors were seeking a way to flee from the ship, for they had lowered a lifeboat into the sea, on the pretext that they were attempting to cast anchors from the bow of the ship.
31 då sagde Paulus til hovudsmannen og hermennerne: «Dersom ikkje desse der vert verande um bord på skipet, so kann de ikkje verta berga.»
So Paul said to the centurion and to the soldiers, “Unless these men remain in the ship, you will not be able to be saved.”
32 Då hogg hermennerne togi til båten av, og slepte honom ned.
Then the soldiers cut the ropes to the lifeboat, and they allowed it to fall.
33 Då det so leid mot dag, bad Paulus alle å taka føda, og han sagde: «I dag er det den fjortande dagen som de ventar fastande, og ikkje fær dykk mat.
And when it began to be light, Paul requested that they all take food, saying: “This is the fourteenth day that you have been waiting and continuing to fast, taking nothing.
34 Difor bed eg dykk å taka føda; dette høyrer med til dykkar berging; for det skal ikkje forkomast eit hår av hovudet på nokon av dykk.»
For this reason, I beg you to accept food for the sake of your health. For not a hair from the head of any of you shall perish.”
35 Då han hadde sagt dette, tok han eit brød og takka Gud for augo på alle, og han braut det og tok til å eta.
And when he had said these things, taking bread, he gave thanks to God in the sight of them all. And when he had broken it, he began to eat.
36 Då vart dei alle ved godt mod og tok føda, dei og.
Then they all became more peaceful in soul. And they also took food.
37 Me var i det heile tvo hundrad og seks og sytti sjæler um bord på skipet.
Truly, we were two hundred and seventy-six souls on the ship.
38 Og då dei hadde ete seg mette, letta dei skipet med å kasta matvarorne i sjøen.
And having been nourished with food, they lightened the ship, casting the wheat into the sea.
39 Då det no vart dag, kjende dei ikkje landet, men dei vart vare ei vik som hadde ei flat strand; der vilde dei setja skipet på land, um det var mogelegt.
And when day had arrived, they did not recognize the landscape. Yet truly, they caught sight of a certain narrow inlet having a shore, into which they thought it might be possible to force the ship.
40 Og dei slepte ankeri og let deim etter i havet, medan dei og løyste togi som dei hadde bunde styri med, og då dei hadde vunde seglet upp for vinden, heldt dei inn imot strandi.
And when they had taken up the anchors, they committed themselves to the sea, at the same time loosing the restraints of the rudders. And so, raising the mainsail to the gusting wind, they pressed on toward the shore.
41 Men dei dreiv inn på ein grunne med djup sjø på båe sidor, og skipet støytte på; og framstamnen, som sette seg fast, vart standande urørleg, men bakstamnen vart sundslegen av det sterke bårebrotet.
And when we happened upon a place open to two seas, they ran the ship aground. And indeed, the bow, being immobilized, remained fixed, but truly the stern was broken by the violence of the sea.
42 No vilde hermennerne drepa fangarne, so ingen skulde symja burt og røma.
Then the soldiers were in agreement that they should kill the prisoners, lest anyone, after escaping by swimming, might flee.
43 Men hovudsmannen, som vilde berga Paulus, hindra deim i denne rådi og gav det påbodet at dei som kunde symja, fyrst skulde kasta seg ut og koma i land,
But the centurion, wanting to save Paul, prohibited it from being done. And he ordered those who were able to swim to jump in first, and to escape, and to get to the land.
44 og so dei andre, sume på bordstubbar, andre på stykke av skipet. Og soleis hende det seg at alle vart berga i land.
And as for the others, some they carried on boards, and others on those things that belonged to the ship. And so it happened that every soul escaped to the land.
