Apostlenes-gjerninge 26
1 Då sagde Agrippa til Paulus: «Du fær lov til å tala um deg sjølv.» Då rette Paulus handi ut og forsvara seg soleis:
Then Agrippa said unto Paul, You are permitted to speak for yourself. Then Paul stretched forth the hand, and answered for himself:
2 «Imot alt det som jødarne klagar meg for, prisar eg meg lukkeleg, kong Agrippa, at eg i dag skal forsvara meg for deg,
I think myself happy, king Agrippa, because I shall answer for myself this day before you concerning all the things whereof I am accused of the Jews:
3 for du kjenner best til alle sedvanar og spursmål hjå jødarne; difor bed eg deg å høyra på meg med tolmod!
Especially because I know you to be expert in all customs and questions which are among the Jews: wherefore I plead to you to hear me patiently.
4 Min livnad like frå ungdomen, som eg frå fyrste stund hev ført millom folket mitt og i Jerusalem, kjenner alle jødarne,
My manner of life from my youth, which was at the first among mine own nation at Jerusalem, know all the Jews;
5 då dei fyreåt veit um meg alt frå det fyrste, um dei vil vitna, at eg livde etter det strengaste serlaget i vår gudsdyrking, som farisæar.
Which knew me from the beginning, if they would testify, that after the most strictest sect of our religion I lived a Pharisee.
6 Og no stend eg her og skal verta dømd for von um lovnaden som Gud gav federne,
And now I stand and am judged for the hope of the promise made of God, unto our fathers:
7 den som vårt tolvgreina folk med vedhaldande gudsdyrking natt og dag vonar å nå fram til; for denne von skuld, kong Agrippa, klagar jødar meg!
Unto which promise our twelve tribes, instantly serving God day and night, hope to come. For which hope's sake, king Agrippa, I am accused of the Jews.
8 Kvi vert det halde for utrulegt millom dykk, at Gud vekkjer upp daude?
Why should it be thought a thing incredible with you, that God should raise the dead?
9 Eg for min part trudde at eg måtte gjera mykje imot nasaræaren Jesu namn;
I verily thought with myself, that I ought to do many things contrary to the name of Jesus of Nazareth.
10 det gjorde eg og i Jerusalem, og eg kasta mange av dei heilage i fangehus, då eg hadde fenge fullmagt frå øvsteprestarne, og når dei skulde verta ihelslegne, røysta eg med,
Which thing I also did in Jerusalem: and many of the saints did I shut up in prison, having received authority from the chief priests; and when they were put to death, I gave my voice against them.
11 og ikring i alle synagogorne tvinga eg deim tidt med refsing til å spotta, og eg rasa endå meir imot deim og forfylgde deim endå til byarne utanlands.
And I punished them often in every synagogue, and compelled them to blaspheme; and being exceedingly mad against them, I persecuted them even unto strange cities.
12 Dermed for eg då og til Damaskus med fullmagt og umbod frå øvsteprestarne;
Whereupon as I went to Damascus with authority and commission from the chief priests,
13 og midt på dagen, konge, såg eg på vegen eit ljos, som klårare enn soli stråla frå himmelen ikring meg og fylgjesmennerne mine;
At midday, O king, I saw in the way a light from heaven, above the brightness of the sun, shining round about me and them which journeyed with me.
14 og då me alle fall til jordi, høyrde eg ei røyst som tala til meg og sagde på hebraisk mål: «Saul, Saul, kvi forfylgjer du meg? Det vert hardt for deg å spenna mot brodden.»
And when we were all fallen to the earth, I heard a voice speaking unto me, and saying in the Hebrew tongue, Saul, Saul, why persecute you me? it is hard for you to kick against the pricks.
15 Då sagde eg: «Kven er du, Herre?» Og Herren sagde: «Eg er Jesus, han som du forfylgjer!
And I said, Who are you, Lord? And he said, I am Jesus whom you persecute.
16 Men reis deg upp og statt på føterne dine! For difor synte eg meg for deg, for å kåra deg ut til tenar og vitne både um det som du hev set, og um det som eg vil syna meg med for deg,
But rise, and stand upon your feet: for I have appeared unto you for this purpose, to make you a minister and a witness both of these things which you have seen, and of those things in the which I will appear unto you;
17 med di eg friar deg ut frå folket og frå heidningarne som eg sender deg til,
Delivering you from the people, and from the Gentiles, unto whom now I send you,
18 at du skal opna augo deira, so dei kann venda seg frå myrker til ljos og frå Satans magt til Gud, for at dei skal få forlating for synderne og arvlut millom deim som er helga ved trui på meg.»
To open their eyes, and to turn them from darkness to light, and from the power of Satan unto God, that they may receive forgiveness of sins, and inheritance among them which are sanctified by faith that is in me.
19 Difor, kong Agrippa, var eg ikkje ulydug mot den himmelske syni,
Whereupon, O king Agrippa, I was not disobedient unto the heavenly vision:
20 men forkynte fyrst for folket i Damaskus og so i Jerusalem og i heile Judæaland og for heidningarne, at dei skulde gjera bot og venda um til Gud og gjera gjerningar som høver med umvendingi.
But showed first unto them of Damascus, and at Jerusalem, and throughout all the coasts of Judaea, and then to the Gentiles, that they should repent and turn to God, and do works meet for repentance.
21 For desse ting skuld greip nokre jødar meg i templet og freista å taka livet av meg.
For these causes the Jews caught me in the temple, and went about to kill me.
22 So hev eg då fenge hjelp av Gud og stend alt til denne dagen og vitnar både for liten og stor, med di eg ikkje segjer anna enn det som profetarne og Moses hev sagt skulde koma:
Having therefore obtained help of God, I continue unto this day, witnessing both to small and great, saying no other things than those which the prophets and Moses did say should come:
23 at Messias skulde lida, at han som fyrstemannen utav uppstoda av daude skulde forkynna ljos for folket og for heidningarne.»
That Christ should suffer, and that he should be the first that should rise from the dead, and should show light unto the people, and to the Gentiles.
24 Men då han forsvara seg so, segjer Festus med høg røyst: «Du er frå vitet, Paulus. Din store lærdom driv deg til vitløysa.»
And as he thus spoke for himself, Festus said with a loud voice, Paul, you are out of your mind; much learning does make you mad.
25 Men han segjer: «Eg er ikkje frå vitet, megtigaste Festus, men talar sanne og umtenkte ord.
But he said, I am not mad, most noble Festus; but speak forth the words (rhema) of truth and soberness.
26 For kongen veit um dette, og til honom talar eg og frimodig; for eg trur ikkje at noko av dette er ukjent for honom; for dette hev ikkje hendt i nokon avkrok.
For the king knows of these things, before whom also I speak freely: for I am persuaded that none of these things are hidden from him; for this thing was not done in a corner.
27 Trur du profetarne, kong Agrippa? Eg veit at du trur!»
King Agrippa, believe you the prophets? I know that you believe.
28 Men Agrippa sagde til Paulus: «Det skil lite på at du fær meg yvertald til å verta ein kristen.»
Then Agrippa said unto Paul, Almost you persuade me to be a Christian.
29 Då sagde Paulus: «Anten det er lite eller mykje som skal til, vilde eg ynskja til Gud, at ikkje berre du, men og alle dei som høyrer meg i dag, måtte verta slike som eg er, berre utan desse lekkjorne.
And Paul said, I would to God, that not only you, but also all that hear me this day, were both almost, and altogether such as I am, except these bonds.
30 Då reiste kongen seg og landshovdingen og Berenike og dei som sat der med deim;
And when he had thus spoken, the king rose up, and the governor, and Bernice, and they that sat with them:
31 og dei gjekk i einrom og tala med kvarandre og sagde: «Denne mannen gjer ingen ting som skulde gjera honom skuldig til daude eller lekkjor.»
And when they were gone aside, they talked between themselves, saying, This man does nothing worthy of death or of bonds.
32 Og Agrippa sagde til Festus: Denne mannen kunde vera laten laus, um han ikkje hadde skote saki si inn for keisaren.»
Then said Agrippa unto Festus, This man might have been set at liberty, if he had not appealed unto Caesar.
