Apostlenes-gjerninge 23

1 Då feste Paulus augo på rådet og sagde: «Brør! Eg hev med alt godt samvit fare mi ferd for Gud til denne dag.»

Da Paulus kom inn, så han medlemmene i rådet rett i øynene og sa:”Brødre, jeg har alltid levd livet mitt med god samvittighet for Gud.”

2 Øvstepresten Ananias baud deim som stod der, å slå honom på munnen.

Da ga øverstepresten Ananias befaling om at de som sto nærmest Paulus, skulle slå ham over munnen.

3 Då sagde Paulus til honom: «Gud skal slå deg, du kalka vegg! Og du sit her og skal døma meg etter lovi, og imot lovi byd du at dei skal slå meg!»

Paulus sa til han:”Gud skal slå deg, du som har sunket ned i en slik dobbelmoral! Her sitter du for å dømme meg etter Moseloven, og så bryter du selv loven ved å befale at de skal slå meg.”

4 Dei som stod der, sagde: «Skjeller du ut Guds øvsteprest?»

De som sto ved siden av Paulus, sa da til ham:”Hvordan våger du å forulempe Guds øversteprest?”

5 Og Paulus sagde: «Eg visste ikkje, brør, at det var øvstepresten; for det stend skrive: «Ein hovding for ditt folk skal du ikkje skjella!»»

”Tilgi meg brødre”, svarte Paulus,”jeg visste ikke at han var øversteprest. Det står i Skriften:’Du skal ikke forbanne den som er leder for folket ditt.’”

6 Då no Paulus visste at den eine parten av deim var sadducæarar, og den andre farisæarar, ropa han i rådet: «Brør! Eg er ein farisæar, son åt farisæarar; det er for von og for uppstoda av daude at eg stend her for retten.»

Hva Paulus derimot visste, var at noen av medlemmene i rådet var saddukeere, mens andre var fariseere. Derfor ropte han:”Brødre, jeg er fariseer liksom alle mine forfedre. Og jeg blir stilt for retten her i dag fordi jeg tror at de døde står opp igjen.”

7 Då han hadde sagt dette, vart det strid millom farisæarane og sadducæarane, og flokken vart usamd.

Dette delte straks rådet i to grupper som begynte å krangle med hverandre.

8 For sadducæarane segjer at det ikkje er nokor uppstoda og ingen engel eller ånd heller. Men farisæarane vedkjenner seg båe dei ting.

Saddukeerne tror nemlig ikke at de døde står opp igjen eller at det finnes engler eller ånder. Fariseerne derimot tror på alt dette.

9 No vart det eit stort skrik, og skriftlærde av farisæarflokken stod upp og stridde hardt og sagde: «Me finn inkje vondt hjå dette menneskjet; um det no var ei ånd som tala til honom, eller ein engel?»

Alle i rådet skrek i munnen på hverandre, og noen av de skriftlærde fra partiet til fariseerne stilte seg opp og forsvarte Paulus.”Vi kan ikke se at denne mannen har gjort noe galt”, protesterte de høylytt.”Kanskje en Ånd eller en engel virkelig har snakket til ham.”

10 Då det vart stor strid, og den øvste hovudsmannen vart rædd for at dei skulde slita Paulus sund, baud han hermennerne ganga ned og riva honom ifrå deim og føra honom inn i borgi.

Krangelen ble bare verre og verre, og mennene rykket og slet i Paulus fra alle kanter. Til slutt fikk kommandanten gitt befaling til soldatene om å ta med Paulus og føre ham til festningsborgen, etter som han var redd for at de skulle slite ham i filler.

11 Men natti etter stod Herren framfyre honom og sagde: «Ver hugheil! liksom du vitna um meg i Jerusalem, so skal du og vitna i Rom.»

Da det seinere var blitt natt, viste Herren Jesus seg for Paulus og sa:”Vær ikke redd! På samme måten som du har fortalt om meg her i Jerusalem, skal du også fortelle om meg i Roma.”

12 Men då det vart dag, slo jødarne seg saman og forbanna seg på at dei korkje skulde eta eller drikka fyrr dei hadde drepe Paulus.

Neste morgen samlet mer enn 40 jødiske menn seg og sverget på at de verken skulle spise eller drikke før de hadde drept Paulus.

13 Det var meir enn fyrti som soleis hadde samansvore seg;

14 og dei gjekk til øvsteprestarne og dei eldste og sagde: «Me hev forbanna oss på at me ikkje skal smaka nokon ting fyrr me hev drepe Paulus.

De gikk til øversteprestene og folkets ledere og sa:”Vi har sverget en ed og lovet at vi verken skal spise eller drikke før vi har drept Paulus.

15 No må de då saman med rådet lata den øvste hovudsmannen vita, at han skal føra honom ned til dykk, liksom de vilde ransaka grannare um honom. So held me oss ferdige til å drepa honom fyrr han når fram.»

Be derfor kommandanten om at han lar Paulus bli stilt for rådet igjen. Si til ham at dere vil undersøke tilfellet nærmere, så kan vi drepe ham når han er på vei hit.”

16 Men systerson til Paulus fekk høyra um den løynrådi, og han kom og gjekk inn i borgi og fortalde Paulus det.

Paulus sin søstersønn fikk greie på planene deres og gikk til festningsborgen og fortalte alt for Paulus.

17 Paulus kalla då ein av hovudsmennerne til seg og sagde: «Før denne unge mannen til den øvste hovudsmannen, for han hev noko å melda honom.»

Straks kalte han til seg en offiser og sa:”Ta med denne unge mannen til kommandanten. Han har noe viktig å fortelle ham.”

18 Han tok honom då med seg og førde honom til den øvste hovudsmannen og sagde: «Den bundne Paulus kalla på meg og bad meg føra denne unge mannen til deg, då han hadde noko å segja deg.»

Offiseren gikk da til kommandanten og forklarte:”Fangen Paulus kalte på meg og ba meg ta med denne unge mannen til deg. Han har visst noe å fortelle deg.”

19 Den øvste hovdingen tok honom ved handi og gjekk i einrom med honom og spurde: «Kva er det du hev å melda meg?»

Kommandanten tok ham da ved armen og førte ham til siden og spurte:”Hva er det du har å fortelle?”

20 Han sagde: «Jødarne er samrådde um å beda deg at du i morgon skal føra Paulus ned til rådet, liksom dei vilde spyrja noko grannare um honom.

Søstersønnen til Paulus forklarte straks:”Jødene har blitt enige om å be deg sende Paulus ned til deres råd i morgen, slik at de kan undersøke tilfellet nærmere.

21 Du må ikkje gjera deim til viljes, for meir enn fyrti menner av deim lurer i løynd på honom, og dei hev forbanna seg på at dei korkje skal eta eller drikka fyrr dei hev drepe honom; og no er dei ferdige og ventar på ja-minne frå deg.»

Ikke la dem få det som de vil, for mer enn 40 menn ligger gjemt i et bakhold for å drepe Paulus. De har sverget at de verken skal spise eller drikke før han er død. De har allerede gjort seg klare og venter bare på at du skal gi ditt ja.”

22 Den øvste hovudsmannen let då den unge mannen ganga og baud honom: «Du må ikkje fortelja nokon at du hev late meg vita dette!»

Kommandanten advarte ham og sa:”Ingen må få vite at du har fortalt meg dette”, og så lot han mannen gå.

23 Og han kalla til seg eit par av hovudsmennerne og sagde: «Lat tvo hundrad hermenner helda seg ferdige til å fara til Cæsarea, og sytti hestfolk og tvo hundrad skyttarar, frå den tridje timen på natti!»

Kommandanten kalte på to av offiserene sine og sa:”Kall ut 200 soldater som står klare til å marsjere til Cæsarea klokka ni i kveld sammen med 200 spydkastere og 70 ryttere.

24 Og han baud at dei skulde halda øyk i stand, so dei kunde lata Paulus rida på deim og føra honom trygt fram til landshovdingen Feliks.

Gi Paulus en hest å ri på og pass på, at han kommer fram til landshøvdingen Feliks i god behold.”

25 Og han skreiv eit brev med dette innhaldet:

Han skrev følgende brev til landshøvdingen:

26 «Klaudius Lysias helsar den megtige landshovdingen Feliks.

”Fra Claudius Lysias, til den høyt ærede landshøvdingen Feliks. Beste hilsen!

27 Denne mannen, som var gripen av jødarne og so nær hadde vorte drepen av deim, honom kom eg og fria ut med herfolket, då eg fekk vita at han var romersk borgar;

Denne mannen har blitt arrestert av jødene. De skulle nettopp til å drepe ham da jeg sendte ut soldater for å redde ham. Etterpå har jeg fått vite at han er romersk borger.

28 og då eg vilde vita kva sak det var dei klaga honom for, førde eg honom ned for rådet deira.

Jeg førte ham ned til Det jødiske rådet for å få greie på hva de anklaget ham for.

29 Eg fann honom då klaga for nokre spursmål i deira lov, men utan noko klagemål som gjorde honom skuldig til daude eller lekkjor.

Jeg forsto snart at det bare var noen interne stridsspørsmål som hadde med deres religiøse lover å gjøre, og ikke noe som bør bli straffet med fengsel eller døden.

30 Men då det no er meldt meg at ei meinråd mot mannen er i gjerdom, sender eg honom straks til deg, etter at eg hev bode klagarane hans å bera fram for deg det dei hev å segja.»

Senere fikk jeg ved en anledning greie på at de planla å drepe han, og jeg besluttet derfor å sende ham til deg. Jeg har også formant motstanderne hans til å legge fram anklagene sine for deg.”

31 So tok då hermennerne Paulus, so som det var deim pålagt, og førde honom um natti til Antipatris,

Samme natten tok soldatene Paulus og førte ham til den romerske militærforlegningen Antipatris slik de hadde fått befaling om.

32 og dagen etter let dei hestfolket draga med honom og vende so um att til borgi.

Neste morgen fortsatte de 70 rytterne med ham til Cæsarea, mens de øvrige mennene vendte tilbake til festningsborgen i Jerusalem.

33 Hine kom då til Cæsarea og gav landshovdingen brevet, og dei førde og Paulus fram for honom.

Da de kom fram til Cæsarea, overlot de brevet til landshøvdingen Feliks og førte Paulus inn til han.

34 Då han hadde lese det og spurt kva land han var ifrå, og hadde fenge vita at han var frå Kilikia, sagde han:

Landshøvdingen leste brevet og spurte Paulus hvilken provins han kom fra.”Fra Kilikia”, svarte Paulus.

35 «Eg skal taka deg i forhøyr når klagarane dine kjem.» Og han baud at han skulde haldast i varetekt i Herodes-borgi.

”Bra”, sa landshøvdingen,”jeg skal ta opp saken din når de som anklager deg kommer hit.” Så ga han befaling om at Paulus skulle bli anbrakt i fengslet som lå i palasset til kong Herodes.