Apostlenes-gjerninge 22
1 «Brør og feder! høyr det som eg no vil segja dykk til mitt forsvar!»
“Brothers and fathers, listen to the defense I now make to you.”
2 Då dei høyrde at han tala til deim på det hebraiske målet, vart dei endå meir stille. So segjer han:
When they heard that he was addressing them in the Hebrew language, they became even more quiet. Then he said,
3 «Eg er ein jøde, fødd i Tarsus i Kilikia, men uppfostra i denne byen ved Gamaliels føter, upplærd i dei strenge krav etter fedrelovi, og eg var ihuga for Gud, so som alle de er i dag;
“I am a Jewish man, born in Tarsus of Cilicia, but brought up in this city at the feet of Gamaliel and instructed according to the strict manner of the law of our fathers, being zealous for God, just as all of you are today.
4 eg forfylgde Guds veg til dauden, lagde i lekkjor og yvergav til fangehus både menner og kvinnor,
I persecuted this Way to the death, binding both men and women and putting them in prison,
5 so som og øvstepresten og heile eldsterådet kann vitna med meg; av deim fekk eg jamvel brev med til brørne i Damaskus og for dit og vilde føra ogso deim som der var, bundne til Jerusalem, so dei skulde verta refste.
as the high priest can testify about me, along with the whole council of elders. From them I received letters to the brothers in Damascus and then made my way there to make arrests and bring the prisoners back to Jerusalem to be punished.
6 Men det hende, då eg var på vegen og kom nær til Damaskus, då lyste det brått ved middagsleite eit sterkt ljos frå himmelen ikring meg.
“About noon, as I was going along and drawing near to Damascus, a great light from heaven suddenly flashed around me.
7 Og eg fall til jordi og høyrde ei røyst som sagde til meg: «Saul, Saul, kvi forfylgjer du meg?»
Then I fell to the ground and heard a voice saying to me, ‘Saul, Saul, why are yoʋ persecuting me?’
8 Eg svara: «Kven er du, Herre?» Og han sagde til meg: «Eg er Jesus frå Nasaret, han som du forfylgjer.»
I answered, ‘Who are yoʋ, Lord?’ He said to me, ‘I am Jesus of Nazareth, whom yoʋ are persecuting.’
9 Dei som var med meg, såg ljoset, men røysti av honom som tala til meg, høyrde dei ikkje.
Those who were with me saw the light and were afraid, but they did not understand the voice of the one who was speaking to me.
10 Då sagde eg: «Kva skal eg gjera, Herre?» Og Herren svara meg: «Statt upp og gakk inn i Damaskus; der skal det verta tala til deg um alt det som det er fyresett deg å gjera.»
Then I said, ‘What should I do, Lord?’ The Lord said to me, ‘Rise and go to Damascus, and there yoʋ will be told about all that has been appointed for yoʋ to do.’
11 Då eg no ikkje kunde sjå for glima av det ljoset, vart eg leidd ved handi av fylgjesmennerne mine og kom inn i Damaskus.
But since I could not see because of the brightness of that light, I was led by the hand by those who were with me, and went into Damascus.
12 Og ein som heitte Ananias, ein gudleg mann etter lovi, med godt lov av alle dei jødar som budde der,
“Now a certain Ananias, a devout man according to the law, who was well spoken of by all the Jews dwelling there,
13 han kom til meg og stod framfyre meg og sagde: «Saul, bror, sjå upp!» og eg såg upp på honom i same stundi.
came and stood beside me. He said to me, ‘Brother Saul, receive yoʋr sight,’ and in that very hour I received my sight and saw him.
14 Og han sagde: «Vår fedregud hev valt deg ut til å vita hans vilje og sjå den Rettferdige og høyra røysti av hans munn.
Then he said, ‘The God of our fathers has appointed yoʋ to know his will, to see the Righteous One, and to hear the voice coming from his mouth.
15 For du skal vera honom eit vitne for alle menneskje um det du hev set og høyrt.
For yoʋ will be his witness to all people of what yoʋ have seen and heard.
16 Og no, kva drygjer du etter? statt upp og lat deg døypa og få dine synder avtvegne, og kalla på Herrens namn!»
And now why do yoʋ delay? Rise and be baptized, and wash away yoʋr sins, calling upon the name of the Lord.’
17 Og det hende meg, då eg var komen att til Jerusalem og bad i templet, at det kom ei burtrykning på meg,
“When I returned to Jerusalem and was praying at the temple, I fell into a trance
18 og eg såg honom, og høyrde han sagde til meg: «Skunda deg og gakk i hast ut frå Jerusalem! for dei kjem ikkje til å taka imot vitnemålet ditt um meg.»
and saw the Lord saying to me, ‘Make haste and get out of Jerusalem quickly, for they will not accept yoʋr testimony about me.’
19 Då sagde eg: «Herre, dei veit sjølve at eg sette fast og hudflengde ikring i synagogorne deim som trudde på deg.
So I said, ‘Lord, they know that in every synagogue I imprisoned and beat those who believe in yoʋ.
20 Og då blodet av Stefanus, ditt vitne, vart utrent, då stod eg og attved og samtykte i det og vakta klædi deira som slo honom i hel.»
And when the blood of yoʋr witness Stephen was being shed, I myself stood there approving of his execution as I watched over the cloaks of those who were killing him.’
21 Og han sagde til meg: «Gakk! for eg vil senda deg ut til heidningfolk langt burte.»»
Then the Lord said to me, ‘Go, for I will send yoʋ far away to the Gentiles.’”
22 Dei høyrde på honom til dette ordet; men då lyfte dei røysti og sagde: «Tak denne burt ifrå jordi! han burde ikkje få liva!»
The crowd listened to Paul until he made this statement, but then they lifted up their voices and said, “Away with this man from the earth! For he should not be allowed to live.”
23 Då dei no skreik og reiv klædi av seg og kasta dust upp i veret,
As they were crying out, throwing off their cloaks and flinging dust into the air,
24 baud den øvste hovudsmannen at han skulle førast inn i borgi, og sagde at han skulde verta forhøyrd med hudflengjing, so han kunde få vita kvifor dei ropa soleis imot honom.
the commander ordered Paul to be brought into the barracks, saying that he should be examined by flogging, to find out the reason why they were shouting at him in this way.
25 Men då dei hadde bunde honom til slag med reimarne, sagde Paulus til hovudsmannen som stod der: «Hev de lov til å hudflengja ein romersk borgar, og det udømd?»
But as one of the soldiers was stretching Paul out with the straps, Paul said to the centurion standing nearby, “Is it lawful for you to whip a Roman citizen without a proper trial?”
26 Då hovudsmannen høyrde det, gjekk han til den øvste hovudsmannen og melde det og sagde: «Sjå til kva du vil gjera? for denne mannen er romersk borgar.»
When the centurion heard this, he went and reported it to the commander, saying, “Consider what yoʋ are about to do, for this man is a Roman citizen.”
27 Den øvste hovudsmannen gjekk då burt til honom og sagde: «Seg meg: Er du romersk borgar?» Han svara: «Ja.»
So the commander went over and said to Paul, “Tell me, are yoʋ a Roman citizen?” He said, “Yes.”
28 Den øvste hovudsmannen svara: «Eg hev kjøpt meg denne borgarretten for mange pengar.» Men Paulus sagde: «Men eg er endå fødd til honom.»
The commander responded, “I acquired this citizenship with a large sum of money.” Paul said, “But I am a citizen by birth.”
29 Då gjekk dei straks frå honom, dei som skulde forhøyra honom; men ogso den øvste hovudsmannen vart rædd, då han fekk vita at han var romersk borgar, for di han hadde bunde honom.
So those who were about to examine him immediately drew back, and the commander was afraid when he realized that Paul was a Roman citizen and that he had bound him.
30 Men dagen etter, då han no vilde få full greida på det som jødarne klaga honom for, løyste han honom or lekkjorne og baud at øvsteprestarne og heile rådet skulde koma saman. Og han førde Paulus ned og stelte honom fram for deim.
So the next day, wishing to know for certain why Paul was being accused by the Jews, the commander released him from his bonds and commanded the chief priests and their entire Sanhedrin to come. Then he brought Paul down and had him stand before them.
