Apostlenes-gjerninge 15
1 Og det kom nokre ned frå Judæa og lærde brørne: «Dersom de ikkje vert umskorne etter Mose sedvane, so kann de ikkje verta frelste.»
And certain ones, descending from Judea, were teaching the brothers, “Unless you are circumcised according to the custom of Moses, you cannot be saved.”
2 Då der no vart strid, og Paulus og Barnabas kom i ikkje so lite ordskifte med deim, tok dei den råd at Paulus og Barnabas og nokre andre av deim skulde fara upp til apostlarne og dei eldste i Jerusalem for dette spursmålet skuld.
Therefore, when Paul and Barnabas made no small uprising against them, they decided that Paul and Barnabas, and some from the opposing side, should go up to the Apostles and priests in Jerusalem concerning this question.
3 Kyrkjelyden fylgde deim eit stykke på veg, og so drog dei gjenom Fønikia og Samaria og fortalde um korleis heidningarne hadde vendt um; og dei gjorde alle brørne stor gleda.
Therefore, being led by the church, they traveled through Phoenicia and Samaria, describing the conversion of the Gentiles. And they caused great joy among all the brothers.
4 Og då dei nådde fram til Jerusalem, vart dei fagna av kyrkjelyden og apostlarne og dei eldste, og dei fortalde kor store ting Gud hadde gjort ved deim.
And when they had arrived in Jerusalem, they were received by the church and the Apostles and the elders, reporting what great things God had done with them.
5 Men det reiste seg nokre av farisæarflokken som hadde teke ved trui, og sagde: «Ein må umskjera deim og påleggja deim å halda Mose lov.»
But some from the sect of the Pharisees, those who were believers, rose up saying, “It is necessary for them to be circumcised and to be instructed to keep the Law of Moses.”
6 Apostlarne og dei eldste kom då saman og skulde rådleggja um denne saki.
And the Apostles and elders came together to take care of this matter.
7 Då det so vart eit kvast ordskifte, stod Peter upp og sagde til deim: «Brør! de veit at Gud for lenge sidan gjorde det utval millom dykk, at ved min munn skulde heidningarne få høyra ordet um evangeliet og koma til trui.
And after a great contention had taken place, Peter rose up and said to them: “Noble brothers, you know that, in recent days, God has chosen from among us, by my mouth, Gentiles to hear the word of the Gospel and to believe.
8 Og Gud, som kjenner hjarto, han vitna for deim, då han gav deim den Heilage Ande liksom oss;
And God, who knows hearts, offered testimony, by giving the Holy Spirit to them, just as to us.
9 og inkje skil gjorde han på oss og deim, med di han ved trui reinsa hjarto deira.
And he distinguished nothing between us and them, purifying their hearts by faith.
10 Kvi freistar de då Gud no med å leggja på nakken til læresveinarne eit ok som korkje federne våre eller me orka å bera?
Now therefore, why do you tempt God to impose a yoke upon the necks of the disciples, which neither our fathers nor we have been able to bear?
11 Men ved Herren Jesu nåde trur me at me vert frelste, på same måten som dei.»
But by the grace of the Lord Jesus Christ, we believe in order to be saved, in the same manner also as them.”
12 Då tagde heile mengdi, og dei høyrde på Barnabas og Paulus, som fortalde kor store teikn og under Gud hadde gjort millom heidningarne ved deim.
Then the entire multitude was silent. And they were listening to Barnabas and Paul, describing what great signs and wonders God had wrought among the Gentiles through them.
13 Og då dei hadde slutta å tala, tok Jakob til ords og sagde: «Brør, høyr på meg!
And after they had been silent, James responded by saying: “Noble brothers, listen to me.
14 Simeon hev fortalt korleis Gud frå det fyrste såg til å få seg eit folk av heidningar for sitt namn.
Simon has explained in what manner God first visited, so as to take from the Gentiles a people to his name.
15 Og med dette samstavast profetordi, so som det stend skrive:
And the words of the Prophets are in agreement with this, just as it was written:
16 «Deretter vil eg venda tilbake og byggja upp att Davids nedfalne hytta, og det som er nedrive av henne, vil eg byggja upp att, og nyreisa det,
‘After these things, I will return, and I will rebuild the tabernacle of David, which has fallen down. And I will rebuild its ruins, and I will raise it up,
17 so dei andre menneskje skal søkja Herren, ja, alle heidningfolki som mitt namn er nemnt yver, » segjer Herren, som gjer dette,
so that the rest of men may seek the Lord, along with all the nations over whom my name has been invoked, says the Lord, who does these things.’
To the Lord, his own work has been known from eternity. (aiōn g165)
19 Difor dømer eg at ein ikkje skal tyngja deim av heidningarne som umvender seg til Gud,
Because of this, I judge that those who were converted to God from among the Gentiles are not to be disturbed,
20 men skriva til deim at dei skal halda seg frå ureinskap ved avgudar og frå hor og frå det som er strøypt og frå blod.
but instead that we write to them, that they should keep themselves from the defilement of idols, and from fornication, and from whatever has been suffocated, and from blood.
21 For Moses hev frå gamle dagar i kvar by deim som forkynner honom, då han vert upplesen i synagogorne kvar kviledag.»
For Moses, from ancient times, has had in each city those who preach him in the synagogues, where he is read on every Sabbath.”
22 Då vedtok apostlarne og dei eldste saman med heile kyrkjelyden å velja ut menner millom seg og senda deim til Antiokia med Paulus og Barnabas: det var Judas, med tilnamnet Barsabbas, og Silas, som var høgvyrde menner millom brørne.
Then it pleased the Apostles and elders, with the whole Church, to choose men from among them, and to send to Antioch, with Paul and Barnabas, and Judas, who was surnamed Barsabbas, and Silas, preeminent men among the brothers,
23 Og dei skreiv dette med deim: «Apostlarne og dei eldste og brørne helsar brørne av heidningarne i Antiokia og Syria og Kilikia.
what was written by their own hands: “The Apostles and elders, brothers, to those who are at Antioch and Syria and Cilicia, brothers from the Gentiles, greetings.
24 Etter di me hev høyrt at nokre som er komne frå oss, hev skræmt dykk upp ved sin tale og uroa sjælerne dykkar - me hev ikkje gjeve deim noko pålegg -
Since we have heard that some, going out from among us, have troubled you with words, subverting your souls, to whom we gave no commandment,
25 so hev me samrådde vedteke å velja ut nokre menner og senda deim til dykk saman med våre kjære brør Barnabas og Paulus,
it pleased us, being assembled as one, to choose men and to send them to you, with our most beloved Barnabas and Paul:
26 menner som hev våga livet sitt for vår Herre Jesu Kristi namn.
men who have handed over their lives on behalf of the name of our Lord Jesus Christ.
27 Me hev då sendt Judas og Silas, som og munnleg skal kunngjera det same.
Therefore, we have sent Judas and Silas, who themselves also will, with the spoken word, reaffirm to you the same things.
28 For den Heilage Ande og me hev vedteke at me ikkje vil leggja nokor byrd på dykk utyver desse naudturvelege ting:
For it has seemed good to the Holy Spirit and to us to impose no further burden upon you, other than these necessary things:
29 at de held dykk frå avgudsoffer og blod og det strøypte og hor; og de vil finna dykk vel ved å vara dykk for desse ting. Liv vel!»
that you abstain from things immolated to idols, and from blood, and from what has been suffocated, and from fornication. You will do well to keep yourselves from these things. Farewell.”
30 Då no desse var sende av stad, kom dei til Antiokia, og dei kalla heile kyrkjelyden saman og gav deim brevet.
And so, having been dismissed, they went down to Antioch. And gathering the multitude together, they delivered the epistle.
31 Då dei hadde lese det, vart dei glade yver den trøysti.
And when they had read it, they were gladdened by this consolation.
32 Judas og Silas, som sjølv var profetar, trøysta brørne med mange ord og styrkte deim,
But Judas and Silas, being also prophets themselves, consoled the brothers with many words, and they were strengthened.
33 og då dei hadde vore der ei tid, let brørne deim fara med fred til deim som hadde sendt deim.
Then, after spending some more time there, they were dismissed with peace, by the brothers, to those who had sent them.
34 Silas rådde seg til å vera der.
But it seemed good to Silas to remain there. So Judas alone departed to Jerusalem.
35 Men Paulus og Barnabas drygde i Antiokia og lærde og forkynte Herrens ord ved evangeliet saman med mange andre.
And Paul and Barnabas remained at Antioch, with many others, teaching and evangelizing the Word of the Lord.
36 Men etter nokre dagar sagde Paulus til Barnabas: «Lat oss gjera ferdi upp att og sjå til våre brør i kvar by der me forkynte Herrens ord, korleis dei hev det!»
Then, after some days, Paul said to Barnabas, “Let us return to visit the brothers throughout all the cities in which we have preached the Word of the Lord, to see how they are.”
37 Barnabas rådde til å taka Johannes med, som var kalla Markus.
And Barnabas wanted to take John, who was surnamed Mark, with them also.
38 Men Paulus tykte ikkje dei skulde taka honom med, som hadde skilt seg frå deim i Pamfylia og ikkje gjenge med deim til deira gjerning.
But Paul was saying that he ought not to be received, since he withdrew from them at Pamphylia, and he had not gone with them in the work.
39 Det kom då til ein kvass strid, so dei skildest frå kvarandre, og Barnabas tok Markus med seg og siglde av til Kypern.
And there occurred a dissension, to such an extent that they departed from one another. And Barnabas, indeed taking Mark, sailed to Cyprus.
40 Men Paulus valde Silas til fylgjesvein og drog ut etter at brørne hadde gjeve honom yver til Herrens nåde.
Yet truly, Paul, choosing Silas, set out, being delivered by the brothers to the grace of God.
41 Og han for gjenom Syria og Kilikia og styrkte kyrkjelydarne.
And he traveled through Syria and Cilicia, confirming the Churches, instructing them to keep the precepts of the Apostles and the elders.
