Apostlenes-gjerninge 14
1 So hende det seg i Ikonium, at dei gjekk saman inn i synagoga til jødarne, og tala soleis at ein stor mengd både med jødar og grækarar trudde.
At Iconium Paul and Barnabas went together into the synagogue of the Jews and spoke in such a way that a great multitude of both Jews and Greeks believed.
2 Men dei jødar som ikkje trudde, øste upp og sette vondt i hugen åt heidningarne imot brørne.
But the Jews who refused to believe stirred up and corrupted the minds of the Gentiles to be against the brothers.
3 Dei drygde då der ei lang tid og tala frimodigt i Herren, som vitna for sitt nådeord, med di han let teikn og under verta gjorde ved deira hender.
So Paul and Barnabas spent a long time there, speaking boldly for the Lord, who was testifying to the message of his grace by granting signs and wonders to be done by their hands.
4 Og mengdi i byen sundra seg: nokre heldt med jødarne, andre med apostlarne.
But the population of the city was divided; some were with the Jews, and some were with the apostles.
5 Men då det vart stor ågang både av heidningarne og jødarne med deira styresmenner, med di dei vilde gjera vondt med deim og steina deim,
And when an attempt was made by both the Gentiles and the Jews, together with their rulers, to mistreat them and stone them,
6 og då dei merka det, flydde dei til byarne i Lykaonia: Lystra og Derbe, og landet der ikring;
Paul and Barnabas became aware of it and fled for refuge to the Lycaonian cities of Lystra and Derbe and to the surrounding region.
7 og der forkynte dei evangeliet.
There they continued to preach the gospel.
8 Og i Lystra sat det ein mann som var magtlaus i føterne og hadde vore vanfør frå mors liv og aldri hadde gjenge.
Now there was a man sitting in Lystra who could not use his feet. He had been lame from his mother's womb and had never walked.
9 Han høyrde Paulus tala, og då han stirde på honom og såg at han hadde tru på å verta lækt, sagde han med høg røyst:
This man listened to Paul as he was speaking. Paul looked at him intently, and when he saw that he had faith to be healed,
10 «Statt rett upp på føterne dine!» Og han sprang upp og gjekk ikring.
he said with a loud voice, “Stand up on yoʋr feet!” So the man leaped up and began to walk.
11 Men då folket såg det som Paulus hadde gjort, lyfte dei røysti og sagde på lykaonisk: «Gudarne hev teke menneskjeskapnad på og er komne ned til oss.»
When the crowds saw what Paul had done, they lifted up their voices, saying in Lycaonian, “The gods have come down to us in the likeness of men.”
12 Og dei kalla Barnabas Zeus og Paulus Hermes, av di han var den som førde ordet.
Barnabas they called Zeus, and Paul they called Hermes, since he was the one who took the lead in speaking.
13 Og presten for det Zeus-templet som var utanfor byen deira, kom til porten med uksar og kransar og vilde ofra saman med folket.
Then the priest of the shrine of Zeus that was located in front of their city brought bulls and garlands to the city gates, intending to offer sacrifices together with the crowds.
14 Men då apostlarne Barnabas og Paulus høyrde det, reiv dei klædi sine sund og sprang inn i flokken,
But when the apostles Barnabas and Paul heard about it, they tore their clothes and rushed into the crowd, crying out,
15 og ropa og sagde: «Menner, kva er det de gjer? Me er og menneskje under same kår som de, og me forkynner dykk evangeliet, at de skal venda dykk burt frå desse fåfengde gudar til den livande Gud, som gjorde himmelen og jordi og havet og alt som i deim er,
“Men, why are you doing these things? We also are men with the same nature as you. We are bringing you good news, telling you to turn from these worthless things to the living God, who made the heavens, the earth, the sea, and all that is in them.
16 han som i dei framfarne tiderne let alle heidningfolk ganga sine eigne vegar,
In past generations he allowed all the nations to go their own way,
17 endå han ikkje let seg utan vitnemål, men di han gjorde godt og gav dykk regn og grøderike tider frå himmelen, og metta hjarto dykkar med føda og fagnad.»
although he did not leave himself without a witness in that he did good by giving you rain from heaven and fruitful seasons, filling our hearts with food and gladness.”
18 Og ved å segja dette var det med naudi dei heldt folket frå å ofra til deim.
Yet even by saying these things, they barely restrained the crowds from offering sacrifices to them.
19 Men det kom jødar dit frå Antiokia og Ikonium og eggja upp mengdi, og dei steina Paulus og drog honom ut or byen i den tru at han var slokna.
Then some Jews came from Antioch and Iconium and persuaded the crowds. They stoned Paul and dragged him out of the city, supposing that he was dead.
20 Men medan læresveinarne stod um honom, reiste han seg upp og gjekk inn til byen. Og dagen etter gjekk han med Barnabas ut til Derbe.
But when the disciples gathered around him, he rose and entered the city. The next day he went on with Barnabas to Derbe.
21 Og då dei hadde forkynt evangeliet der i byen og gjort mange til læresveinar, vende dei um att til Lystra og Ikonium og Antiokia,
After preaching the gospel in that city and making many disciples, Paul and Barnabas returned to Lystra, Iconium, and Antioch,
22 og dei styrkte sjælerne hjå læresveinarne og talde deim til å halda fast ved trui og sagde: «Me lyt ganga inn i Guds rike gjenom mange trengslor.»
strengthening the souls of the disciples, exhorting them to continue in the faith, and telling them that through many tribulations we must enter the kingdom of God.
23 Og då dei hadde valt eldste åt deim for kvar kyrkjelyd, heldt dei bøn og fasta, og yvergav deim til den Herre som dei trudde på.
And when they had appointed elders for them in every church, with prayer and fasting they entrusted them to the Lord in whom they had come to believe.
24 Og dei drog gjenom Pisidia og kom til Pamfylia;
After passing through Pisidia, they came to Pamphylia,
25 og då dei hadde tala ordet i Perge, for dei ned til Attalia.
and when they had spoken the word in Perga, they went down to Attalia.
26 Derifrå siglde dei til Antiokia, der som dei hadde vorte yvergjevne til Guds nåde til den gjerning som dei hadde fullført.
From there they sailed to Antioch, where they had been committed to the grace of God for the work they had now completed.
27 Då dei kom dit, samla dei kyrkjelyden og fortalde kor store ting Gud hadde gjort ved deim, og at han hadde opna døri til tru for heidningarne.
After they arrived and gathered the church together, they reported all that God had done through them, and how he had opened a door of faith to the Gentiles.
28 Og dei drygde der ikkje so kort tid saman med læresveinarne.
And they stayed there with the disciples for some time.
