2 Timoteus 1
1 Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel til å forkynna lovnaden um livet i Kristus Jesus,
To Timothy, my dear Child, from Paul who, by the will of God, is an Apostle of Christ Jesus, charged to proclaim the Life that comes from union with Christ Jesus.
2 til Timoteus, min kjære son: Nåde, miskunn, fred frå Gud Fader og Kristus Jesus, vår Herre!
May God, the Father, and Christ Jesus, our Lord, bless you, and be merciful to you, and give you peace.
3 Eg takkar Gud, som eg alt frå forfederne tener i eit reint samvit, liksom eg uavlatande kjem deg i hug i mine bøner natt og dag,
I am thankful to God, whom I serve, as my ancestors did, with a clear conscience, when I remember you, as I never fail to do, in my prayers — night and day alike,
4 og når eg hugsar dine tåror, lengtar eg etter å sjå deg, so eg kann verta fyllt med gleda,
as I think of your tears, longing to see you, that my happiness may be completed,
5 då eg er mint um den skrymtlause trui som er i deg, den som fyrst budde i Lois, mormor di, og i Eunike, mor di, og som eg er viss på bur i deg og.
now that I have been reminded of the sincere faith that you have shown. That faith was seen first in your grandmother Lois and your mother Eunice, and is now, I am convinced, in you also.
6 Difor minner eg deg um å kveikja upp att den Guds nådegåva som er i deg ved mi handpåleggjing.
And that is my reason for reminding you to stir into flame that gift of God, which is yours through your ordination at my hands.
7 For Gud gav oss ikkje ei ande som verkar modløysa, men ein som verkar kraft og kjærleik og umtanke.
For the Spirit which God gave us was not a spirit of cowardice, but a spirit of power, love, and self-control.
8 Skjemmast difor ikkje ved vår Herres vitnemål eller ved meg, hans fange, men lid vondt med meg for evangeliet i Guds kraft!
Do not, therefore, be ashamed of the testimony which we have to bear to our Lord, nor yet of me who am a prisoner for him; but join with me in suffering for the Good News, as far as God enables you.
9 han som frelste oss og kalla oss med eit heilagt kall, ikkje etter våre gjerningar, men etter si eigi rådgjerd og den nåden som er oss gjeven i Kristus Jesus frå ævelege tider, (aiōnios g166)
It was God who saved us, and from him we received our solemn Call — not as a reward for anything that we had done, but in fulfilment of his own loving purpose. For that love was extended to us, through Christ Jesus, before time began, (aiōnios g166)
10 men no er openberra ved vår frelsar Jesu Kristi openberring, han som gjorde dauden til inkjes og førde liv og uforgjengelegdom fram for ljoset ved evangeliet;
and has now been made apparent through the Appearing of our Saviour, Christ Jesus; who has made an end of Death, and has brought Life and Immortality to light by that Good News,
11 og for det vart eg sett til forkynnar og apostel og lærar for heidningar.
of which I was myself appointed a Herald and Apostle, and Teacher.
12 Difor lid eg og dette, men eg skjemmest ikkje ved det; for eg veit kven eg hev sett mi tru til, og eg er viss på at han er megtig til å taka vare på det som er yvergjeve til meg, til hin dagen.
That is why I am undergoing these sufferings; yet I feel no shame, for I know in whom I have put my faith, and am convinced that he is able to guard what I have entrusted to him until ‘That Day.’
13 Hav til fyredøme dei heilsame ordi som du høyrde av meg, i tru og kjærleik i Kristus Jesus!
Keep before you, as an example of sound teaching, all that you learnt from me as you listened with that faith and love which come from union with Christ Jesus.
14 Tak vare på den fagre skatt som er yvergjeven til deg, ved den Heilage Ande, som bur i oss!
Guard by the help of the Holy Spirit, who is within us, the glorious trust that has been committed to you.
15 Du veit dette, at alle dei i Asia vende seg frå meg, og millom dei er Fygelus og Hermogenes.
You know, of course, that all our friends in Roman Asia turned their backs on me, and among them Phygellus and Hermogenes.
16 Herren vise miskunn mot Onesiforus’ hus! for han hugga meg ofte og skjemdest ikkje ved mine lekkjor.
May the Lord show mercy to the household of Onesiphorus; for he often cheered me and was not ashamed of my chains.
17 Men då han var komen til Rom, leita han med stor umak etter meg og fann meg.
On the contrary, when he arrived in Rome, he sought eagerly for me till he found me.
18 Herren gjeve at han må finna miskunn hjå Herren på hin dagen! Og kor mykje han tente meg i Efesus, det veit du best.
The Lord grant that he may find mercy at the hands of the Lord on ‘That Day.’ The many services that he rendered at Ephesus you have the best means of knowing.
