< 2 Samuel 22 >

1 David kvad dette kvædet åt Herren då Herren hadde frelst honom frå alle uvenerne sine, og frå Saul:
David prononça en l’honneur de l’Eternel les paroles de ce cantique, lorsque l’Eternel l’eut délivré de la main de tous ses ennemis et de la main de Saül.
2 «Herren er mitt berg og mi festning og min frelsar.
Il dit: Seigneur, tu es mon rocher et ma forteresse, un libérateur pour moi;
3 Gud er mitt berg som eg flyr til! Min skjold og mitt frelseshorn Mi høge borg! mi livd! Frelsaren min som friar meg ifrå vald!
Mon Dieu tutélaire en qui je m’abrite, mon bouclier et mon puissant sauveur, mon rempart et mon refuge; mon protecteur, qui m’assistes contre la violence!
4 Eg kallar på Herren, den høglova: Frå fiendarne mine frelsar han meg.
Gloire m’écrié-je à l’Eternel, qui me délivre de mes ennemis!
5 Daudens brot og brand kringsette meg. Straumar av vondskap skræmde meg.
Déjà m’enveloppaient les flots mortels; les torrents de la perdition me faisaient frémir;
6 Helheims reip var snørde ikring meg. Daudsens snaror fanga meg. (Sheol h7585)
J’Étais enlacé dans les réseaux de la tombe, surpris dans les filets de la mort. (Sheol h7585)
7 Men Herren kalla eg på i mi trengsla, eg ropa til min Gud. Han høyrde frå templet sitt røysti mi, mitt rop rakk fram til øyro hans.
Dans ma détresse j’invoque le Seigneur, je fais appel à mon Dieu, et de son sanctuaire il entend ma voix, mon cri est monté à ses oreilles.
8 Jordi skok seg og skalv, himmelens grunnvollar dirra, Dei skok seg, for harmen hans loga upp:
Soudain la terre oscille et tremble, les fondements du ciel sont ébranlés, secoués par la colère de Dieu.
9 Røyk steig upp frå nasen hans, eld frå munnen hans åt ikring seg, gloande kol loga frå honom.
Des vapeurs s’exhalent, signe de son courroux; de sa bouche sort un feu dévorant, jaillissent de brûlantes étincelles.
10 Han lægde himmelen og steig ned, med kolmyrker under føterne sine.
Il incline les cieux et descend; sous ses pieds, une brume épaisse.
11 Han for fram på kerub og flaug og sveiv på vengjerne åt vinden.
Porté sur les chérubins, il vole, il apparaît sur les ailes du vent.
12 Myrkret gjorde han til åklæde kring seg, tjeldet hans var myrke vatn, tjukke skyer.
Il déploie autour de lui les ténèbres comme une tente, des eaux agglomérées, d’opaques nuages.
13 Frå glansen fyre andlitet hans brann gloande kol.
Le seul reflet de sa face allume des flammes ardentes.
14 Herren tora i himmelen, den Høgste let høyra si røyst:
Il tonne du haut des cieux, l’Eternel! Le Dieu suprême fait entendre sa voix.
15 Pilerne sine skaut han og spreidde deim, eldingar sende han og fortulla deim.
Il lance ses flèches, ils se dispersent; l’éclair, il les frappe de stupeur.
16 Djupålarne i havet kom upp i dagen, grunnvollarne i jordi vart berrsynte ved Herrens trugsmål, ved andepusten frå hans nase.
Le lit de l’océan s’est découvert, les fondements de la terre ont été mis à nu, à la voix impérieuse de l’Eternel, au souffle du vent de sa colère.
17 Han rette ut handi frå høgdi og greip meg, han drog meg upp or store vatn.
Il étend d’en haut sa main, me saisit, me retire du sein des grandes eaux;
18 Han frelste meg frå min megtige fiende, frå uvenern’ mine, dei var meg for sterke.
Il me délivre de mon puissant ennemi, de mes adversaires trop forts pour moi.
19 Dei for imot meg på motgangsdagen; men Herren vart studnaden min.
Ils étaient à l’affût de mes malheurs; mais l’Eternel a été mon appui.
20 Han førde meg ut i vidt rom. Han frelste meg, for han hadde hugnad i meg.
Il m’a mis au large, m’a sauvé parce qu’il m’aime.
21 Herren gjorde med meg etter rettferdi mi, han lønte meg etter reinleiken i henderne mine.
Le Seigneur me traite selon ma droiture, il récompense la pureté de mes mains.
22 For eg tok vare på Herrens vegar, fall ikkje i vondskap frå min Gud.
C’Est que je suis fidèle aux voies du Seigneur, jamais je n’ai trahi mon Dieu.
23 Nei, alle hans rettar hadde eg for auga, bodordi hans veik eg ikkje ifrå.
Toutes ses lois me sont présentes; ses statuts, je ne m’en écarte point.
24 So var eg ulastande for honom og tok meg i vare for mi synd.
Attaché à lui sans réserve, je me suis tenu en garde contre mes fautes.
25 Og Herren lønte meg etter mi rettferd, etter reinleiken min for hans augo.
Oui, le Seigneur m’a rémunéré selon ma droiture, selon ma pureté, dont ses yeux sont témoins.
26 Mot den godlyndte syner du deg godlyndt, mot ulastande kjempa ulastande.
Tu te montres aimant pour qui t’aime, loyal envers l’homme loyal,
27 Mot den reine syner du deg rein, mot den rangsnudde syner du deg rang.
Sincère avec les cœurs purs, mais artificieux avec les pervers!
28 For du frelsar arme folk, men augo dine er mot dei ovmodige til å tvinga deim ned.
Tu viens en aide à un peuple humilié, et sous ton regard tu fais ployer les superbes.
29 For du er mi lampa, Herre, og Herren gjer myrkret mitt bjart.
Oui, tu es mon flambeau, Seigneur! L’Eternel illumine mes ténèbres.
30 Ved deg eg renner mot herflokkar, ved min Gud stormar eg murar.
Soutenu par toi, j’attaque un bataillon; grâce à mon Dieu, j’escalade un rempart.
31 Gud, ulastande er hans veg; Herrens ord er skirt, han er ein skjold for alle deim som flyr til honom.
Dieu puissant! Parfaite est sa voie; la parole du Seigneur est infaillible, il est le bouclier de quiconque espère en lui.
32 For kven er Gud forutan Herren? Kven er eit berg utan vår Gud?
Qui est Dieu, hormis l’Eternel? Qui un rocher tutélaire, si ce n’est notre Dieu?
33 Gud, han som gyrder meg med kraft, og leider den ulastande på hans veg,
Ce Dieu est mon rempart invincible; il dégage complètement ma carrière.
34 som gjev meg føter liksom hindarne, og set meg upp på høgderne mine,
Il rend mes pieds agiles comme ceux des biches, et m’installe sur mes hauteurs.
35 som lærer henderne mine upp til strid, so armarne spenner koparbogen.
Il instruit mes mains aux combats, mes bras à manier l’arc d’airain.
36 Du gav meg frelsa di til skjold, og småminkingi di ho gjorde meg stor.
Tu me prêtes le bouclier de ton secours, ta bienveillance fait ma supériorité.
37 Du gjorde rom for stigi mine, og oklo mine vagga ikkje.
Tu donnes de l’aisance à mes pas, et empêches mes talons de chanceler.
38 Eg forfylgde fiendarne mine og tynte deim. Eg vende ikkje um fyrr eg fekk gjort ende på deim.
Je poursuis mes ennemis, je les extermine; point de relâche que je ne les aie détruits.
39 Eg gjorde ende på deim og slo deim i knas, so dei vann ikkje reisa seg. Dei fall under føterne mine.
Je les détruis, je les abats, ils ne se relèveront plus; ils gisent désormais à mes pieds!
40 Du gyrde meg med kraft til striden. Du bøygde motmennern’ mine under meg.
C’Est toi qui m’as armé de vaillance pour la guerre, qui fais plier sous moi mes agresseurs;
41 Fiendarne mine let du snu ryggen til meg, deim som hatar meg, rudde eg ut.
Mes ennemis, tu les fais fuir devant moi, et mes adversaires, pour que j’en fasse justice.
42 Dei såg seg um - men ingen frelste - til Herren, men han svara deim ikkje.
Ils s’adressent, à bout de ressources, à l’Eternel… point de réponse!
43 Eg smuldra deim som dust på jordi; som søyla på gator krasa eg deim; eg trakka deim ned.
Je les écrase comme la poussière de la terre; comme la fange des rues je les broie et pulvérise.
44 Du frelste meg ut or mitt folks ufred, til hovud for heidningar vara du meg; folk som eg ikkje kjende, tente meg.
Tu me fais triompher des factions de mon peuple; tu me réserves pour commander à des nations, des peuplades inconnues deviennent mes tributaires,
45 Ukjende folk smeikte for meg, ved gjetordet um meg lydde dei meg.
les fils d’un sol étranger me rendent hommage; au seul bruit de mon nom, ils se soumettent à moi.
46 Ja, framandfolk visna av, gjekk skjelvande ut or borgerne sine.
Les fils de l’étranger perdent courage, ils tremblent au fond de leurs retraites.
47 Herren liver! lova vere han, mitt berg! Ja, upphøgd vere Gud, mitt frelse-berg,
Vivant est le Seigneur, et béni mon Rocher! Glorifié, le Dieu puissant qui me protège!
48 Gud som gjev meg hemn, legg folkeslag under meg
O Dieu, c’est toi qui me procures vengeance, qui fais tomber des peuples à mes pieds;
49 og fører meg ut frå fiendarne mine! Ja - du som lyfter meg høgt yver motmennern’ mine og bergar meg undan frå valdsmanns hand!
Qui m’arraches à mes ennemis, me fais triompher de mes agresseurs et échapper aux hommes de violence.
50 Difor, Herre, vil eg prisa deg millom heidningarn’, og lovsyngja ditt namn.
Je te rends donc grâce, Seigneur, à la face des peuples, et je chante ta gloire;
51 For han gjer kongen sin sigersæl, gjer miskunn mot honom han salva, mot David og ætti hans til æveleg tid.»
Donjon du salut pour ton roi, bienfaiteur de ton oint David et de sa postérité à jamais!

< 2 Samuel 22 >