2 Korintierne 1
1 Paulus, Jesu Kristi apostel ved Guds vilje, og broderen Timoteus til Guds kyrkjelyd som er i Korint, med alle dei heilage i heile Akaia:
Paul, an apostle of Jesus Christ by the will of God, and Timothy our brother, to the church of God in Corinth, together with all the saints throughout Achaia:
2 Nåde vere med dykk og fred frå Gud, vår Fader, og Herren Jesus Kristus!
Grace to you and peace from God our Father and the Lord Jesus Christ.
3 Lova vere Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, miskunns Fader og all trøystings Gud,
Blessed be the God and Father of our Lord Jesus Christ, the Father of mercies and God of all comfort,
4 han som trøystar oss i all vår trengsla, so me kann trøysta deim som er i allslags trengsla, med den trøyst som me sjølve vert trøysta med av Gud!
who comforts us in all our affliction, so that we can comfort those experiencing any kind of affliction with the comfort we ourselves have received from God.
5 For liksom Kristi lidingar kjem rikleg yver oss, so er og vår trøyst rikleg ved Kristus.
For just as we share abundantly in the sufferings of Christ, so also our comfort abounds through Christ.
6 Men um me lid trengsla, so er det til dykkar trøyst og frelsa; vert me trøysta, so er det dykk til ei trøyst som viser seg verksam i tolmod i dei same lidingar som me lid;
If we are afflicted, it is for your comfort and salvation, which helps you patiently endure the same sufferings that we suffer. And our hope for you is steadfast. If we are comforted, it is also for your comfort and salvation,
7 og vår von um dykk er fast, av di me veit at liksom de hev lut i lidingarne, so skal de og hava lut i trøysti.
because we know that just as you share in our sufferings, so also you share in our comfort.
8 For me vil ikkje, brør, at de skal vera uvitande um den trengsla som kom yver oss i Asia, at me vart ovleg hardt nedtyngde, meir enn me kunde bera, so at me jamvel mistvila um livet;
We do not want you to be unaware, brothers, of the affliction we experienced in Asia. For we were so utterly burdened beyond our strength that we despaired of life itself.
9 ja, me hadde med oss sjølve gjort upp at me laut døy, so me ikkje skulde lita på oss sjølve, men på Gud, som vekkjer upp dei daude,
Indeed, we felt that we had received the sentence of death. But this happened so that we would not rely on ourselves, but on God, who raises the dead.
10 han som fria og friar oss frå slik daude, som me vonar og vil fria oss heretter,
He rescued us from such a terrible death, and continues to rescue us. We have put our hope in him that he will rescue us yet again
11 med di de og kjem oss til hjelp med bøn, so det frå mange munnar må koma rikleg takk for oss, for den nåde som er oss gjeven.
as you join in helping us by your prayers. Then many will give thanks on your behalf for the favor granted to us through the prayers of many.
12 For vår ros er dette: Vitnemålet i vårt samvit um at me i Guds heilagdom og reinleik, ikkje i kjøtleg visdom, men i Guds nåde hev ferdast i verdi, og serleg hjå dykk.
Now this is the reason for our confidence: Our conscience testifies that we have conducted ourselves in the world, and especially toward you, with integrity and godly sincerity, not by worldly wisdom, but by the grace of God.
13 For me skriv ikkje anna til dykk enn det som de les eller skynar, og eg vonar at de og skal skyna det til enden
For we are not writing anything to you other than what you can read and understand. And I hope that you will understand completely—
14 - liksom de og til deils hev skyna oss - at me er dykkar ros, liksom de og er vår på Herren Jesu dag.
just as you have understood us in part—that on the day of the Lord Jesus you will be proud of us just as we will be proud of you.
15 Og i denne tillit rådde eg meg til å koma til dykk fyrst, so de kunde få endå ein nåde,
Because I was confident of this, I intended to come to you first, so that you would be blessed by a second visit.
16 og fara frå dykk til Makedonia, og so koma frå Makedonia til dykk att og få fylgje av dykk til Judæa.
I wanted to visit you on my way to Macedonia and return to you from Macedonia, and then have you send me on my way to Judea.
17 Då eg no tok denne rådi, for eg då kann henda fram med lauslynde, eller er det etter kjøtet eg tek dei råder som eg tek, so det hjå meg skulde vera både ja, ja og nei, nei?
Was I vacillating when I planned to do this? Or do I make my plans in a worldly manner, ready to say “Yes” and “No” at the same time?
18 So visst som Gud er trufast, so er vårt ord til dykk ikkje ja og nei.
As surely as God is faithful, our message to you did not waver between “Yes” and “No.”
19 For Guds Son, Kristus Jesus, som vart forkynt hjå dykk ved oss, ved meg og Silvanus og Timoteus, han var ikkje ja og nei, men ja hev det vorte i honom.
For the Son of God, Jesus Christ, whom Silvanus, Timothy, and I preached among you, did not waver between “Yes” and “No.” On the contrary, in him God's answer has always been “Yes.”
20 For so mange som Guds lovnader er, so hev dei i honom sitt ja og fær og i honom sitt amen, Gud til æra ved oss.
For in him every one of God's promises is “Yes,” and in him we say “Amen” to the glory of God.
21 Men den som held oss faste saman med dykk i Kristus og salva oss, det er Gud,
Now it is God who establishes us with you in Christ and who anointed us.
22 han som sette sitt innsigle på oss og gav Anden til pant i våre hjarto.
He has also sealed us and put his Spirit in our hearts as a guarantee.
23 Men eg kallar Gud til vitne for mi sjæl, at det var for di eg vilde spara dykk at eg ikkje endå er komen til Korint;
I call upon God as a witness against me, that the reason I did not return to Corinth was to spare you.
24 ikkje at me er herrar yver dykkar tru, men me er medverkande til dykkar gleda; for de stend i trui.
Not that we rule over your faith; rather, we work with you for your joy, because by faith you stand firm.
