2 Korintierne 1

1 Paulus, Jesu Kristi apostel ved Guds vilje, og broderen Timoteus til Guds kyrkjelyd som er i Korint, med alle dei heilage i heile Akaia:

Paul, an Apostle of Jesus Christ by the will of God, and Timothy, a brother, to the church of God which is at Corinth, with all the saints who are in all of Achaia:

2 Nåde vere med dykk og fred frå Gud, vår Fader, og Herren Jesus Kristus!

Grace and peace to you from God our Father and from the Lord Jesus Christ.

3 Lova vere Gud og vår Herre Jesu Kristi Fader, miskunns Fader og all trøystings Gud,

Blessed be the God and Father of our Lord Jesus Christ, the Father of mercies and the God of all consolation.

4 han som trøystar oss i all vår trengsla, so me kann trøysta deim som er i allslags trengsla, med den trøyst som me sjølve vert trøysta med av Gud!

He consoles us in all our tribulation, so that we too may be able to console those who are in any kind of distress, through the exhortation by which we also are being exhorted by God.

5 For liksom Kristi lidingar kjem rikleg yver oss, so er og vår trøyst rikleg ved Kristus.

For just as the Passion of Christ abounds in us, so also, through Christ, does our consolation abound.

6 Men um me lid trengsla, so er det til dykkar trøyst og frelsa; vert me trøysta, so er det dykk til ei trøyst som viser seg verksam i tolmod i dei same lidingar som me lid;

So, if we are in tribulation, it is for your exhortation and salvation, or if we are in consolation, it is for your consolation, or if we are exhorted, it is for your exhortation and salvation, which results in the patient endurance of the same passion which we also endure.

7 og vår von um dykk er fast, av di me veit at liksom de hev lut i lidingarne, so skal de og hava lut i trøysti.

So may our hope for you be made firm, knowing that, just as you are participants in the suffering, so also shall you be participants in the consolation.

8 For me vil ikkje, brør, at de skal vera uvitande um den trengsla som kom yver oss i Asia, at me vart ovleg hardt nedtyngde, meir enn me kunde bera, so at me jamvel mistvila um livet;

For we do not want you to be ignorant, brothers, about our tribulation, which happened to us in Asia. For we were weighed down beyond measure, beyond our strength, so that we became weary, even of life itself.

9 ja, me hadde med oss sjølve gjort upp at me laut døy, so me ikkje skulde lita på oss sjølve, men på Gud, som vekkjer upp dei daude,

But we had within ourselves the response to death, so that we would not have faith in ourselves, but in God, who raises the dead.

10 han som fria og friar oss frå slik daude, som me vonar og vil fria oss heretter,

He has rescued us, and he is rescuing us, from great peril. In him, we hope that he will continue to rescue us.

11 med di de og kjem oss til hjelp med bøn, so det frå mange munnar må koma rikleg takk for oss, for den nåde som er oss gjeven.

And you are assisting, with your prayers for us, so that from many persons, by that which is a gift in us, thanks may be given through many persons, because of us.

12 For vår ros er dette: Vitnemålet i vårt samvit um at me i Guds heilagdom og reinleik, ikkje i kjøtleg visdom, men i Guds nåde hev ferdast i verdi, og serleg hjå dykk.

For our glory is this: the testimony of our conscience, which is found in simplicity of heart and in sincerity toward God. And it is not with worldly wisdom, but in the grace of God, that we have conversed with this world, and more abundantly toward you.

13 For me skriv ikkje anna til dykk enn det som de les eller skynar, og eg vonar at de og skal skyna det til enden

For we write nothing else to you other than what you have read and understood. And I hope that you will continue to understand, even unto the end.

14 - liksom de og til deils hev skyna oss - at me er dykkar ros, liksom de og er vår på Herren Jesu dag.

And just as you have acknowledged us in our role, that we are your glory, so also you are ours, unto the day of our Lord Jesus Christ.

15 Og i denne tillit rådde eg meg til å koma til dykk fyrst, so de kunde få endå ein nåde,

And with this confidence, I wanted to come to you sooner, so that you might have a second grace,

16 og fara frå dykk til Makedonia, og so koma frå Makedonia til dykk att og få fylgje av dykk til Judæa.

and through you to pass into Macedonia, and to return to you again from Macedonia, and so be led by you on my way to Judea.

17 Då eg no tok denne rådi, for eg då kann henda fram med lauslynde, eller er det etter kjøtet eg tek dei råder som eg tek, so det hjå meg skulde vera både ja, ja og nei, nei?

Then, although I had intended this, did I act lightly? Or in the things that I consider, do I consider according to the flesh, so that there would be, with me, both Yes and No?

18 So visst som Gud er trufast, so er vårt ord til dykk ikkje ja og nei.

But God is faithful, so our word, which was set before you, was not, in him, both Yes and No.

19 For Guds Son, Kristus Jesus, som vart forkynt hjå dykk ved oss, ved meg og Silvanus og Timoteus, han var ikkje ja og nei, men ja hev det vorte i honom.

For the Son of God, Jesus Christ, who was preached among you through us, through myself and Sylvanus and Timothy, was not Yes, and No; but was simply Yes in him.

20 For so mange som Guds lovnader er, so hev dei i honom sitt ja og fær og i honom sitt amen, Gud til æra ved oss.

For whatever promises are of God are, in him, Yes. For this reason, too, through him: Amen to God for our glory.

21 Men den som held oss faste saman med dykk i Kristus og salva oss, det er Gud,

Now the One who confirms us with you in Christ, and who has anointed us, is God.

22 han som sette sitt innsigle på oss og gav Anden til pant i våre hjarto.

And he has sealed us, and he has placed the pledge of the Spirit in our hearts.

23 Men eg kallar Gud til vitne for mi sjæl, at det var for di eg vilde spara dykk at eg ikkje endå er komen til Korint;

But I call God as a witness to my soul, that I was lenient with you, in that I did not return to Corinth:

24 ikkje at me er herrar yver dykkar tru, men me er medverkande til dykkar gleda; for de stend i trui.

not because we have dominion over your faith, but because we are assistants of your joy. For by faith you stand.