< 2 Korintierne 6 >
1 Men som medarbeidarar legg me dykk og på hjarta, at de ikkje til unyttes må taka imot Guds nåde.
Adiuvantes autem exhortamur ne in vacuum gratiam Dei recipiatis.
2 For han segjer: «I den tid som meg tektest, bønhøyrde eg deg, og på frelse-dagen hjelpte eg deg.» Sjå, no er det tid som tekkjest vel, sjå, no er det frelse-dagen!
Ait enim: Tempore accepto exaudivi te, et in die salutis adiuvi te. Ecce, nunc tempus acceptabile, ecce nunc dies salutis.
3 Og me gjev ikkje meinstøyt i nokon ting, so ikkje tenesta skal verta lasta,
Nemini dantes ullam offensionem, ut non vituperetur ministerium nostrum:
4 men i alt viser me oss som Guds tenarar: ved stort tolmod, i trengslor, i naud, i hugverk,
sed in omnibus exhibeamus nosmetipsos sicut Dei ministros in multa patientia, in tribulationibus, in necessitatibus, in angustiis,
5 under slag, i fengsel, i upprør, i træling, i vaking, i fasta,
in plagis, in carceribus, in seditionibus, in laboribus, in vigiliis, in ieiuniis,
6 ved reinleik, ved skynsemd, ved langmod, ved godleik, ved den Heilage Ande, ved uskrymta kjærleik,
in castitate, in scientia, in longanimitate, in suavitate, in Spiritu Sancto, in charitate non ficta,
7 med sannings ord, med Guds kraft, med rettferds våpn på høgre og vinstre sida;
in verbo veritatis, in virtute Dei, per arma iustitiæ a dextris, et a sinistris,
8 i æra og vanæra, med lastord og lovord, som villførande og endå sannferdige,
per gloriam, et ignobilitatem, per infamiam, et bonam famam: ut seductores, et veraces, sicut qui ignoti, et cogniti:
9 som ukjende og endå velkjende, som døyande, og sjå, me liver! som dei som vert refste, men ikkje ihelslegne,
quasi morientes, et ecce vivimus: ut castigati, et non mortificati:
10 som syrgjande, men alltid glade, som fatige, men som endå gjer mange rike, som inkje havande og endå eigande alt.
quasi tristes, semper autem gaudentes: sicut egentes, multos autem locupletantes: tamquam nihil habentes, et omnia possidentes.
11 Vår munn er upplaten mot dykk, korintarar, vårt hjarta hev vidga seg ut.
Os nostrum patet ad vos, o Corinthii, cor nostrum dilatatum est.
12 De hev ikkje trongt rom hjå oss, men det er trongt i dykkar hjarto.
Non angustiamini in nobis: angustiamini autem in visceribus vestris:
13 Men til likt vederlag - eg talar som til born -: vidga de og ut dykkar hjarto!
eandem autem habentes renumerationem, tamquam filiis dico: dilatamini et vos.
14 Gakk ikkje i framandt ok med vantruande! For kva samlag hev rettferd med urett? eller kva samfund hev ljos med myrker?
Nolite iugum ducere cum infidelibus. Quæ enim participatio iustitiæ cum iniquitate? Aut quæ societas luci ad tenebras?
15 Og kva samklang er det millom Kristus og Belial? eller kva lut hev ein truande med ein vantruande?
Quæ autem conventio Christi ad Belial? Aut quæ pars fideli cum infideli?
16 Og kva semja hev Guds tempel med avgudar? For me er den livande Guds tempel, som Gud sagde: «Eg vil bu og ferdast millom deim, og eg vil vera deira Gud, og dei skal vera mitt folk.»
Qui autem consensus templo Dei cum idolis? Vos enim estis templum Dei vivi, sicut dicit Deus: Quoniam inhabitabo in illis, et inambulabo inter eos, et ero illorum Deus, et ipsi erunt mihi populus.
17 «Difor, gakk ut frå deim, og skil dykk frå deim, segjer Herren, og rør ikkje ved ureint, so skal eg taka imot dykk,
Propter quod exite de medio eorum, et separamini, dicit Dominus, et immundum ne tetigeritis:
18 og eg skal vera dykk ein fader, og de skal vera meg søner og døtter, segjer Herren, den allmegtige.»
et ego recipiam vos: et ero vobis in Patrem, et vos eritis mihi in filios, et filias, dicit Dominus omnipotens.