2 Korintierne 4
1 Difor, då me hev denne tenesta, etter som me hev fenge miskunn, so misser me ikkje modet,
Wherefore, having this ministry, even as we received mercy, we faint not;
2 men me hev avsagt dei skamlege løynvegar og gjeng ikkje fram med svikråd eller forfalskar Guds ord, men ved å kunngjera sanningi steller me oss fram for alle manns samvit for Guds åsyn.
But have renounced the hidden things of shame, not walking in craftiness, nor handling the word of God deceitfully, —but, by the manifestation of the truth, commending ourselves unto every conscience of men, in the sight of God.
3 Er då enn vårt evangelium dult, so er det dult millom deim som vert fortapte,
And, even if our glad-message is veiled, in them who are perishing, it is veiled,
4 dei som guden til denne verdi hev blinda den vantruande hugen på, so ljoset frå evangeliet um Kristi herlegdom, han som er Guds bilæte, ikkje skal skina for deim. (aiōn g165)
In whom, the god of this age, hath blinded the minds of the unbelieving, to the end they may not discern the radiance of the glad-message of the glory of the Christ—who is the image of God. (aiōn g165)
5 For ikkje oss sjølve forkynnar me, men Kristus Jesus som Herre, men oss sjølve som dykkar tenarar for Jesu skuld.
For, not ourselves, do we proclaim, but Christ Jesus, as Lord, and, ourselves, as your servants for Jesus’ sake.
6 For Gud, som sagde at ljos skulde skina fram or myrkret, han er den som og let det skina i våre hjarto, so kunnskapen um Guds herlegdom i Jesu Kristi åsyn skulde lysa fram frå oss.
Because, the God who said—Out of darkness, light shall shine! [is he] who hath shone in our hearts, in proportion to the radiance of the glorious knowledge of God, in the face of Christ.
7 Men me hev denne skatten i leirkjerald, so den rike krafti skal vera av Gud og ikkje av oss,
Howbeit we have this treasure in earthen vessels, that, the surpassing greatness of the power, may be of God, and not from ourselves: —
8 med di me stødt er i trengsla, men ikkje i stengsla, tvilande, men ikkje mistvilande,
On every side, pressed hard, but not hemmed in, without a way, but not without a by-way,
9 forfylgde, men ikkje uppgjevne, nedslegne, men ikkje tynte,
Pursued, but not abandoned, thrown down, but not destroyed; —
10 alltid berande Jesu daude med oss i likamen, at og Jesu liv må verta openberra i vår likam;
At all times, the putting to death of Jesus, in our body, bearing about, in order that, the life also of Jesus, in our body, may be made manifest;
11 for endå medan me liver, vert me alltid yvergjevne til dauden for Jesu skuld, at og Jesu liv må verta openberra i vårt døyelege kjøt.
For, evermore, we, the living, unto death are being delivered, for Jesus’ sake, in order that, the life also of Jesus, may be made manifest in our mortal flesh:
12 Soleis er då dauden verksam i oss, men livet i dykk.
So that, his death, in us, doth energise, but, his life, in you.
13 Men då me hev den same Ande med trui - etter det som stend skrive: «Eg trudde, difor tala eg» - so trur me og, difor talar me og,
Howbeit, seeing that we have the same spirit of faith, according to that which is written—I believed, therefore I spake, we, also believe, therefore also we speak:
14 då me veit, at han som vekte upp Herren Jesus, skal og vekkja oss upp med Jesus og stella oss fram med dykk.
Knowing that, he who raised up [the Lord] Jesus, will raise up, us also, together with Jesus, and will present [us] together with you.
15 For det hender alt for dykkar skuld, so nåden kann vinna so mange fleire og verka rikleg takk til Guds æra.
For, all things, are for your sakes, in order that, the favour abounding, may, through means of the greater number, cause, the thanksgiving, to superabound unto the glory of God.
16 Difor misser me ikkje modet, men um og vårt ytre menneskje gjeng til grunns, so vert då det indre uppnya dag etter dag.
Wherefore we faint not, but, even if, our outer man, is decaying, nevertheless, our inner [man], is renewing day by day.
17 For vår kortvarande og lette trengsla verkar for oss ei æveleg nøgd av herlegdom i yvermål på yvermål, (aiōnios g166)
For, the momentary lightness of the tribulation, in a manner yet more and more excelling, is working out for us, an age-abiding weight of glory, — (aiōnios g166)
18 med di me ikkje fester oss ved det synlege, men ved det usynlege; for det synlege er timelegt, men det usynlege ævelegt. (aiōnios g166)
So long as we are not looking out for the visible things, but for the invisible; for, the visible things, are temporary, whereas, the invisible, are age-abiding. (aiōnios g166)
