2 Krønikebok 7
1 Då Salomo hadde slutta bøni si, for det eld ned frå himmelen og åt upp brennofferet og slagtofferi, og Herrens herlegdom fyllte huset.
Sulayman duasini tügitixigila, asmandin ot qüxüp kɵydürmǝ ⱪurbanliⱪ ⱨǝmdǝ baxⱪa ⱪurbanliⱪlarni ⱪoymay kɵydürüwǝtti; Pǝrwǝrdigarning xan-xǝripi ɵyni toldurdi.
2 Prestane kunde ikkje ganga inn i Herrens hus, for di Herrens herlegdom fyllte Herrens hus.
Pǝrwǝrdigarning xan-xǝripi ɵyni tolduruwǝtkǝqkǝ, kaⱨinlar Pǝrwǝrdigarning ɵyigǝ kirǝlmidi.
3 Og då alle Israels-borni såg korleis elden for ned og Herrens herlegdom kom yver huset, då kasta dei seg på kne i den steinlagde garden med andlitet mot jordi og tilbad og lova Herren, for han er god, og hans miskunn varer æveleg.
Ot qüxkǝnlikini wǝ Pǝrwǝrdigarning xan-xǝripi ɵyning üstidǝ tohtiƣanliⱪini kɵrüp, Israillarning ⱨǝmmisi tax yatⱪuzulƣan mǝydanda yükünüp bax urup: «Pǝrwǝrdigar meⱨribandur, Uning ɵzgǝrmǝs muⱨǝbbiti mǝnggügiqǝ turidu!» dǝp Pǝrwǝrdigarƣa ibadǝt ⱪilip tǝxǝkkür-mǝdⱨiyǝ oⱪuxti.
4 Og kongen og heile folket og ofra slagtoffer for Herrens åsyn.
Padixaⱨ wǝ pütkül hǝlⱪ Pǝrwǝrdigarning aldida ⱪurbanliⱪlirini sundi.
5 Og kong Salomo ofra tvo og tjuge tusund stykke storfe og hundrad og tjuge tusund stykke småfe til slagtoffer, og soleis vigde kongen og heile folket Guds hus.
Sulayman padixaⱨ yigirmǝ ikki ming kala, bir yüz yigirmǝ ming ⱪoyni ⱪurbanliⱪ ⱪilip sundi. Xundaⱪ ⱪilip padixaⱨ wǝ pütkül hǝlⱪ Hudaning ɵyini [Hudaƣa] beƣixlidi.
6 Og prestarne stod på sine postar, og levitarne stod med Herrens spelgogner, som kong David hadde late gjera til å lova Herren for di hans miskunn varer æveleg, og dei førde fram Davids lovprisning, medan prestarne bles i lurarne midt imot deim, og heile Israel stod.
Kaⱨinlar wǝ xundaⱪla Pǝrwǝrdigarƣa atiƣan sazlarni tutⱪan Lawiylar ɵz orunlirida turatti (padixaⱨ Dawut bu sazlarni Pǝrwǝrdigarning mǝdⱨiyisidǝ ixlǝtkili yasiƣanidi, [u Pǝrwǝrdigarƣa]: «Uning ɵzgǝrmǝs muⱨǝbbiti ǝbǝdgiqidur» dǝp mǝdⱨiyǝ oⱪuƣinida ularni ixlitǝtti); kaⱨinlar Lawiylarning udulida turup kanay qelixatti; Israillarning ⱨǝmmisi xu yǝrdǝ ɵrǝ turuxⱪanidi.
7 Og Salomo vigde den midtre luten av tunet framfyre Herrens hus, for di han laut ofra brennoffer og feittstykki av takkofferi der; for koparaltaret som Salomo hadde gjort, kunde ikkje røma brennofferi, grjonofferi og feittstykki.
Sulayman Pǝrwǝrdigarning ɵyining aldidiki ⱨoylisining otturisini ayrip muⱪǝddǝs ⱪilip, u yǝrdǝ kɵydürmǝ ⱪurbanliⱪlar wǝ inaⱪliⱪ ⱪurbanliⱪilirining yaƣlirini sundi; qünki Sulayman yasatⱪan mis ⱪurbangaⱨ kɵydürmǝ ⱪurbanliⱪlar, ax ⱨǝdiyiliri wǝ ⱪurbanliⱪlarning yaƣlirini ⱪobul ⱪilixⱪa kiqik kǝldi.
8 På den tid høgtida Salomo helgi i sju dagar saman med heile Israel; det var ein ovstor møtelyd, like frå den staden der vegen gjeng til Hamat og til Egyptarlands-bekken.
Xuning bilǝn u waⱪitta Sulayman wǝ uning bilǝn bolƣan pütün Israil, yǝni Hamat rayoniƣa kirix eƣizidin tartip Misir eⱪiniƣiqǝ ⱨǝmmǝ yǝrlǝrdin kǝlgǝn zor bir jamaǝt ⱨeyt ɵtküzdi.
9 Og på den åttande dagen heldt dei ei stor samlingshøgtid; for dei høgtida altarvigsla i sju dagar og helgi i sju dagar.
Sǝkkizinqi küni ular tǝntǝnilik bir ibadǝt yiƣilixi ɵtküzdi; ular yǝttǝ kün ⱪurbangaⱨni Hudaƣa atap beƣixliƣanidi andin ular yǝnǝ yǝttǝ kün ⱨeyt ɵtküzdi.
10 Og på den tri og tjugande dagen i den sjuande månaden let han folket fara heim, glade og velnøgde yver alt det gode som Herren hadde gjort mot David, tenaren sin, og imot Salomo og imot Israel, folket sitt.
Yǝttinqi ayning yigirmǝ üqinqi küni padixaⱨ hǝlⱪni ɵz ɵy-qedirlirigǝ ⱪayturdi; ular Pǝrwǝrdigarning Dawutⱪa, Sulaymanƣa wǝ Ɵz hǝlⱪi Israilƣa ⱪilƣan yahxiliⱪliri üqün ⱪǝlbidǝ xad-huram bolup ⱪaytip kǝtti.
11 No var Salomo ferdig med å byggja Herrens hus og kongshuset; og alt det han hadde sett seg fyre at han vilde gjera med Herrens hus og sitt hus, det førde han til endes godt og vel.
Xundaⱪ ⱪilip Sulayman Pǝrwǝrdigarning ɵyini wǝ padixaⱨning ordisini yasap püttürdi. Sulaymanning kɵngligǝ Pǝrwǝrdigarning ɵyidǝ wǝ ɵzining ordisida nemǝ ⱪilix kǝlgǝn bolsa, xu ixlarning ⱨǝmmisi onguxluⱪ pütti.
12 Då synte Herren seg for Salomo um natti og sagde til honom: «Eg hev høyrt bøni di og valt meg denne staden til offerstad for meg.
Andin Pǝrwǝrdigar keqidǝ Sulaymanƣa ayan bolup uningƣa: «Mǝn sening duayingni anglidim wǝ Ɵzümgimu bu jayni «ⱪurbanliⱪ ɵyi» boluxⱪa tallidim.
13 Um eg let att himmelen, so regnet ikkje kjem, eller um eg byd engsprettorne å øyda landet, eller um eg sender farsott imot folket mitt,
Əgǝr Mǝn asmanni yamƣur yaƣmaydiƣan ⱪilip etiwǝtsǝm yaki qekǝtkilǝrgǝ zemindiki mǝⱨsulatlarni yǝp taxlaxni buyrusam wǝ yaki hǝlⱪim arisiƣa waba tarⱪitiwǝtsǝm,
14 og folket mitt, som er uppkalla etter namnet mitt, då bøygjer seg og bed og søkjer mi åsyn og vender um frå si vonde ferd, då vil eg høyra frå himmelen og tilgjeva syndi deira og lækja landet deira.
[xu qaƣda] namim bilǝn atalƣan bu hǝlⱪim ɵzini kǝmtǝr tutup, dua ⱪilip yüzümni izlǝp, rǝzil yolliridin yansa, Mǝn asmanda turup anglap, ularning gunaⱨini kǝqürimǝn wǝ zeminini saⱪaytimǝn.
15 No skal augo mine vera opne og øyro mine agta på bøni på denne staden.
Əmdi bu yǝrdǝ ⱪilinƣan dualarƣa Mening kɵzlirim oquⱪ wǝ ⱪulaⱪlirim ding bolidu.
16 No hev eg valt ut og helga dette huset til at namnet mitt skal bu der til æveleg tid, og augo mine og hjarta mitt skal vera der alltid.
Mǝn ǝmdi namim mǝnggü bu yǝrdǝ ayan ⱪilinsun dǝp bu ɵyni tallap, uni Ɵzümgǝ muⱪǝddǝs ⱪildim; kɵzümmu, ⱪǝlbimmu ⱨǝmixǝ xu yǝrdǝ bolidu.
17 Um du no ferdast for mi åsyn soleis som David, far din, ferdast, so du gjer alt det som eg hev bode deg, og held lovorne og rettarne mine,
Sǝn bolsang, atang Dawutning aldimda mangƣinidǝk sǝnmu sanga buyruƣinimning ⱨǝmmisigǝ muwapiⱪ ǝmǝl ⱪilix üqün bǝlgilimilirim wǝ ⱨɵkümlirimni tutup aldimda mangsang,
18 so vil eg halde uppe kongsstolen din, soleis som eg hev lova David, far din det, då eg sagde: «Aldri skal det vanta deg ein mann til å råda yver Israel.»
Mǝn ǝmdi atang Dawutⱪa: «Israilning tǝhtidǝ sanga ǝwladingdin olturuxⱪa bir zat kǝm bolmaydu» dǝp ǝⱨdǝ ⱪilƣinimdǝk, Mǝn sening padixaⱨliⱪ tǝhtingni Israilning üstidǝ mǝⱨkǝm ⱪilimǝn.
19 Men dersom de snur meg ryggen og svik loverne og bodi mine, som eg hev lagt fram for dykk, og gjeng av stad og dyrkar framande gudar og bed til deim,
Biraⱪ ǝgǝr silǝr Meningdin yüz ɵrüp, Mǝn silǝrning aldinglarda jakarliƣan bǝlgilimilirim wǝ ǝmrlirimni taxlap, baxⱪa ilaⱨlarning ⱪulluⱪiƣa kirip qoⱪunsanglar,
20 då vil eg jaga dykk burt ifrå landet mitt, som eg hev gjeve dykk, og dette huset, som eg hev helga til mitt namn, det vil eg føykja burt ifrå mi åsyn og gjera det til eit ordtøke og ei spott millom alle folk.
xu qaƣda Mǝn Israilni ularƣa tǝⱪdim ⱪilƣan zeminidin yulup taxlaymǝn; wǝ Ɵz namimni kɵrsitixkǝ Ɵzümgǝ muⱪǝddǝs ⱪilƣan bu ɵyni nǝzirimdin taxlaymǝn wǝ Israilni ⱨǝmmǝ hǝlⱪlǝr arisida sɵz-qɵqǝk wǝ tapa-tǝnining obyekti ⱪilimǝn;
21 Og yver dette huset, som var so høgreist, skal alle verta forfærde som gjeng framum det, når dei segjer: «Kvifor hev Herren fare soleis åt med dette landet og dette huset?»
bu ɵy gǝrqǝ ⱨazir uluƣ bolsimu, xu zamanda uningdin ɵtkǝnlǝrning ⱨǝmmisi ⱪattiⱪ ⱨǝyran ⱪilixip: «Pǝrwǝrdigar bu zeminƣa wǝ bu ɵygǝ nemixⱪa xundaⱪ ⱪilƣandu?» dǝp soraydu.
22 då skal dei svara: «For di dei vende seg ifrå Herren, sin fedregud, som førde deim ut or Egyptarland, og heldt seg til andre gudar, og bad til deim og tente deim. Difor hev Herren late alt dette vonde koma yver deim.»»
Kixilǝr: — Qünki [zemindiki hǝlⱪlǝr] ata-bowilirining Hudasi, yǝni ularni Misir zeminidin qiⱪarƣan Pǝrwǝrdigarni taxlap, ɵzlirini baxⱪa ilarⱨlarƣa baƣlap, ularƣa sǝjdǝ ⱪilip ⱪulluⱪida bolƣanliⱪi üqün, U bu pütkül külpǝtni ularning bexiƣa qüxürüptu, dǝp jawab beridu.
