< 1 Tessalonikerne 2 >

1 For de veit sjølve, brør, um vår inngang hjå dykk, at han ikkje hev vore til fåfengs.
And ye yourselves, my brethren, know our entrance among you, that it was not in vain:
2 Men endå me fyreåt hadde lide og vorte ille medfarne i Filippi, som de veit, fekk me då frimod i vår Gud til å tala Guds evangelium til dykk i stor strid.
but we first suffered and were treated with indignity, as ye know, at Philippi; and then, in a great agony, with confidence in our God, we addressed to you the gospel of the Messiah.
3 For vår forkynning kjem ikkje av villfaring eller av urein hug eller med svik.
For our exhortation proceeded not from deceit, nor from impurity, nor in guile:
4 Men liksom me er haldne verdige av Gud til å få evangeliet yverlate, soleis talar me, ikkje som dei som vil tekkjast menneskje, men Gud, han som prøver hjarto våre.
but as we had been approved of God to be intrusted with the gospel, so we speak, not as pleasing men, but God who searcheth our hearts.
5 For korkje kom me noko sinn med smeikjande ord, som de veit, eller med fyrebering for havesykja, Gud er vitne,
For at no time have we used flattering speech; as ye know; nor a cloak of cupidity, God is witness.
6 og ikkje heller søkte me æra av menneskje, korkje av dykk eller av andre, endå me kunde ha kravt vyrdnad som Kristi apostlar.
Neither have we sought glory from men, either from you or from others, when we might have been chargeable as legates of the Messiah.
7 Men me var milde millom dykk: Som ei mor vermer borni ved barmen,
But we were lowly among you; and like a nurse, who fondleth her children,
8 soleis var me i inderleg kjærleik til dykk viljuge til å gjeva dykk ikkje berre Guds evangelium, men og vårt eige liv med, av di de vart oss kjære.
so we also fondled you, and were desirous to impart to you, not the gospel of God merely, but also our own soul, because ye were dear to us.
9 For de minnest då, brør, vårt stræv og vår møda: Medan me arbeidde natt og dag, so me ikkje skulde vera nokon av dykk til tyngsla, forkynte me Guds evangelium for dykk.
For ye recollect, brethren, that we labored and toiled, working with our own hands, by night and by day, that we might not be chargeable to any one of you.
10 De er vitne, og Gud med, kor heilagt og rettferdigt og ulastande me ferdast hjå dykk, de truande!
Ye are witnesses, and God also, how we preached to you the gospel of God, purely, and uprightly, and were blameless towards all them that believe:
11 liksom de veit kor me påminte kvar og ein av dykk, som ein far borni sine, og lagde dykk på hjarta
as yourselves know, we entreated each one of you, as a father his children, and comforted your hearts:
12 og bad dykk inderleg at de skulde ferdast so som verdigt er for Gud, som hev kalla dykk til sitt rike og sin herlegdom.
and we charged you, to walk as it becometh God, who hath called you to his kingdom and his glory.
13 Difor takkar me og uavlatande Gud for, at då de fekk det Guds ord me forkynte, so tok de imot det, ikkje som eit menneskje-ord, men - som det i sanning er - som eit Guds ord, som og ter seg verksamt i dykk som trur.
Therefore also we give thanks unceasingly to God, that the word of God which ye received from us, ye did not receive as the word of men, but as being truly the word of God, which worketh efficiently in you and in them that believe.
14 For de, brør, hev vorte etterfylgjarar til dei Guds kyrkjelydar som er i Kristus Jesus i Judæa; for de hev og lide det same av dykkar eigne samættingar som dei hev lide av jødarne,
For ye, my brethren, became assimilated to the churches of God in Judaea, the persons who are in Jesus the Messiah; in that ye so suffered, even ye from your own countrymen, as also they from the Jews,
15 som og slo Herren Jesus og profetarne i hel og forfylgde oss og ikkje er Gud til hugnad og stend alle menneskje imot,
the persons who slew our Lord Jesus the Messiah, and persecuted their own prophets and us; and they please not God, and are made hostile to all men;
16 då dei meinkar oss i å tala til heidningarne, at dei kann verta frelste - so dei alltid må fylla sitt syndemål. Men vreiden hev endeleg nått deim.
and they forbid us to speak to the Gentiles, that they may have life; to fill up their sins at all times. And wrath cometh on them to the uttermost.
17 Men då me, brør, ei liti stund hadde vore skilde frå dykk med åsyn, ikkje med hjarta, so hev me i vår store lengting gjort oss so mykje større umak for å få sjå dykkar åsyn;
But we, my brethren, have been bereaved of you for a short time, (in visible presence, not in our hearts, ) and have the more exerted ourselves, to behold your faces, with great affection.
18 for me hev vilja koma til dykk - eg, Paulus, både ein gong og tvo gonger - men Satan hindra oss derifrå.
And we purposed to come to you, I Paul, once and again; but Satan hindered me.
19 For kven er vel vår von eller gleda eller heiderskrans? Er ikkje de det og for vår Herre Jesu Kristi åsyn i hans tilkoma?
For what is our hope, and our joy, and the crown of our glorying; unless it be ye, before our Lord Jesus at his coming?
20 For de er vår æra og gleda.
For ye are our glory, and our joy.

< 1 Tessalonikerne 2 >