1 Samuels 26
1 Folk frå Zif kom til Saul i Gibea og sagde: «Meiner du ikkje David held seg løynd på Hakilahøgdi, beint imot øydemarki!»
And the Ziphites came to Saul to Gibeah, saying, Does not David hide himself in the hill of Hachilah, which is before the desert?
2 Saul tok på veg ned til øydemarki Zif med tri tusund mann, utvalde or Israel, på leit etter David i Zifmarki.
Then Saul arose, and went down to the wilderness of Ziph, having three thousand chosen men of Israel with him, to seek David in the wilderness of Ziph.
3 Saul lægra seg på Hakilahøgdi beint imot øydemarki, attmed vegen. David heldt seg då i øydemarki. Då han skyna at Saul var komen etter honom inn i øydemarki,
And Saul encamped in the hill of Hachilah, which is before the desert by the way. But David abode in the wilderness, and he saw that Saul came after him into the wilderness.
4 sende han ut njosnarar, og fekk vita for visst at Saul var komen.
David therefore sent out spies, and understood that Saul definitely came.
5 So braut David upp og drog til den staden der Saul hadde lægra seg. David såg staden der Saul låg saman med herhovdingen, Abner Nersson. Saul låg i vognborgi, og folket hans var lægra rundt ikring honom.
And David arose, and came to the place where Saul had encamped. And David beheld the place where Saul lay, and Abner the son of Ner, the captain of his army. And Saul lay within the place of the wagons, and the people were encamped around about him.
6 David tok til ords og spurde hetiten Ahimelek og Abisai Serujason, bror åt Joab: «Kven vil ganga med meg ned til Saul i lægret?» Abisai svara: «Eg gjeng med deg.»
Then David answered and said to Ahimelech the Hittite, and to Abishai the son of Zeruiah, brother to Joab, saying, Who will go down with me to Saul to the camp? And Abishai said, I will go down with thee.
7 So kom David og Abisai nattars tid til herfolket der, og såg Saul låg og sov i vognborgi; med spjotet stunge i marki attmed hovudgjerdi. Abner og herfolket låg rundt ikring honom.
So David and Abishai came to the people by night. And, behold, Saul lay sleeping within the place of the wagons with his spear stuck in the ground at his head, and Abner and the people lay round about him.
8 Då sagde Abisai til David: «I dag hev Gud gjeve uvenen din i di hand! Lat meg no få renna spjotet gjenom honom ned i marki! Det gjer eg med ein einaste støyt, eg tarv ikkje gjeva honom fleire.»
Then said Abishai to David, God has delivered up thine enemy into thy hand this day. Now therefore let me smite him, I pray thee, with the spear to the earth at one stroke, and I will not smite him the second time.
9 Men David svara: «Du fær ikkje gjeva honom mein! Kven hev strafflaust lagt hand på den Herren salva?»
And David said to Abishai, Destroy him not, for who can put forth his hand against Jehovah's anointed, and be guiltless?
10 «So sant Herren liver, » sagde David, «Herren lyt sjølv slå honom, eller avferdsdagen hans må koma på vanleg vis, eller han lyt få sin bane i krigen.
And David said, As Jehovah lives, Jehovah will smite him, or his day shall come to die, or he shall go down into battle and perish.
11 Aldri i verdi vil Herren at eg skal leggja hand på den Herren hev salva. Tak likevel spjotet attmed hovudgjerdi, og vatskrukka! Lat oss so ganga vår veg!»
Jehovah forbid that I should put forth my hand against Jehovah's anointed. But now take, I pray thee, the spear that is at his head, and the cruse of water, and let us go.
12 David tok då spjotet og vatskrukka frå hovudgjerdi åt Saul, og so gjekk dei sin veg. Det var ingen som gådde og ingen som hådde, og ingen som vakna: Dei sov alle i hop. Herren hadde late ein tung svevn falla yver deim.
So David took the spear and the cruse of water from Saul's head, and they got away. And no man saw it, nor knew it, neither did any awake, for they were all asleep, because a deep sleep from Jehovah was fallen upon them.
13 Då David var komen på hi sida, steig han fram på ein fjellknaus langt burte, so det var langt imillom deim.
Then David went over to the other side, and stood on the top of the mountain afar off, a great space being between them.
14 Og David ropa til herfolket og til Abner Nersson: «Vil du ikkje svara, Abner?» Abner svara: «Kven er du som ropar til kongen?»
And David cried out to the people, and to Abner the son of Ner, saying, Answer thou not, Abner? Then Abner answered and said, Who are thou that cries to the king?
15 David ropa til Abner: «Du er då ein makelaus kar! I heile Israel finst ikkje maken! Korleis vaktar du kongen, din herre? Det hev vore einkvan inne og vilja gjera mein på kongen, herren din.
And David said to Abner, Are not thou a valiant man? And who is like to thee in Israel? Why then have thou not kept watch over thy lord the king? For there came one of the people in to destroy the king thy lord.
16 Det er ikkje vel gjort, det som du hev gjort. So sant Herren liver, de hadde fortent å lata livet, av di de ikkje hev vakt yver herren dykkar, honom som Herren salva. Sjå no etter: kvar er kongens spjot, og vatskrukka som stod attmed hovudgjerdi hans?»
This thing is not good that thou have done. As Jehovah lives, ye are worthy to die because ye have not kept watch over your lord, Jehovah's anointed. And now see where the king's spear is, and the cruse of water that was at his head.
17 Saul kjende att røysti hans David og sagde: «Det er då di røyst dette, David, son min!» David svara: «Ja, herre konge!»
And Saul knew David's voice, and said, Is this thy voice, my son David? And David said, It is my voice, my lord, O king.
18 Og han sagde: «Kvifor forfylgjer du, herre, tenaren din soleis? Kva hev eg då gjort? Kva vondt finst hjå meg?
And he said, Why does my lord pursue after his servant? For what have I done? Or what evil is in my hand?
19 Gjev du, herre konge, no vil høyra på tenaren din: Er det Herren som hev eggja deg imot meg, so lat honom få kjenna lukti av ei offergåva! Men er det manneborn som hev eggja deg, so vere dei bannstøytte av Herren, av di dei hev jaga meg burt, so eg no ikkje slå lag med Herrens eigen lyd! Det er som dei vil segja: «Far av og ten framande gudar!»
Now therefore, I pray thee, let my lord the king hear the words of his servant. If it be Jehovah who has stirred thee up against me, let him accept an offering, but if it be the sons of men, cursed be they before Jehovah. For they have driven me out this day that I should not cling to the inheritance of Jehovah, saying, Go, serve other gods.
20 Og må ikkje no blodet mitt renna ut på marki langt frå Herrens åsyn, når Israels-kongen dreg ut på leit etter ei einsleg loppa, liksom ein veidar rapphøns på heiderne?»
Now therefore, let not my blood fall to the earth away from the presence of Jehovah. For the king of Israel has come out to seek a flea, as when a man hunts a partridge in the mountains.
21 Då sagde Saul: «Eg hev synda. Kom heim att, David, son min! Eg vil ikkje gjera deg noko ilt, etter du i dag hev halde livet mitt so dyrt. Sjå, eg hev fare uvisleg, eg hev bore meg reint gale åt.»
Then Saul said, I have sinned. Return, my son David, for I will no more do thee harm because my life was precious in thine eyes this day. Behold, I have played the fool, and have erred exceedingly.
22 David svara og sagde: «Sjå her er spjotet, konge! Lat ein av sveinarne dine koma hit og henta det!
And David answered and said, Behold the spear, O king! Let then one of the young men come over and fetch it.
23 Og Herren skal løna kvar ein som er ærleg og trufast, soleis som eg var i dag; då Herren gav deg i mi hand og eg vilde ikkje leggja hand på den som Herren hev salva.
And Jehovah will render to every man his righteousness and his faithfulness, inasmuch as Jehovah delivered thee into my hand today, and I would not put forth my hand against Jehovah's anointed.
24 Difor: liksom eg hev halde ditt liv so høgt i dag, so skal Herren og halda mitt liv høgt, og han skal fria meg ut or all naud.»
And, behold, as thy life was much set by this day in my eyes, so let my life be much set by in the eyes of Jehovah, and let him deliver me out of all tribulation.
25 Saul sagde med David: «Velsigna vere du, David, son min! Det du tek deg fyre, skal du ogso sanneleg magtast gjera.» So for David sin veg, og Saul drog heim att.
Then Saul said to David, Blessed be thou, my son David. Thou shall both do mightily, and shall surely prevail. So David went his way, and Saul returned to his place.
