1 Peters 2
1 Legg difor av all vondskap og alt svik og hyklarskap og ovund og all baktale,
Therfor putte ye awei al malice, and al gile, and feynyngis, and enuyes, and alle bacbityngis;
2 og lengta liksom nyfødde born etter den åndelege, ufalska mjølk, so de kann veksa ved henne til frelsa,
as now borun yonge children, resonable, with out gile, coueite ye mylk, that in it ye wexe in to helthe; if netheles ye han tastid,
3 so framt de då hev smaka at Herren er god!
that the Lord is swete.
4 Kom til honom, den livande steinen, som vel vart vanda av menneskje, men er utvald og dyrverdig for Gud!
And neiye ye to hym, that is a lyuyng stoon, and repreuyd of men, but chosun of God, and onourid;
5 og vert de sjølve, som livande steinar, uppbygde til eit åndelegt hus, eit heilagt presteskap, til å bera fram åndelege offer til hugnad for Gud ved Jesus Kristus.
and ye silf as quyk stoonys be ye aboue bildid in to spiritual housis, and an hooli preesthod, to offre spiritual sacrifices, acceptable to God bi Jhesu Crist.
6 For det heiter i skrifti: «Sjå, eg legg i Sion ein hyrnestein, som er utvald og dyrverdig, og den som trur på honom, skal slett ikkje verta til skammar.»
For which thing the scripture seith, Lo! Y schal sette in Syon the hiyeste corner stoon, chosun and preciouse; and he that schal belieue in hym, schal not be confoundid.
7 Dykk då som trur, høyrer æra til; men for dei vantruande hev den steinen som bygningsmennerne vanda, vorte til hyrnestein og snåvestein og støyteberg,
Therfor onour to you that bileuen; but to men that bileuen not, the stoon whom the bilderis repreuyden, this is maad in to the heed of the corner; and the stoon of hirtyng,
8 dei som støyter seg med di dei ikkje trur ordet, som dei og var etla til.
and stoon of sclaundre, to hem that offenden to the word, nethir bileuen it, in which thei ben set.
9 Men de er ei utvald ætt, eit kongelegt presteskap, eit heilagt folk, eit folk til eigedom, so de skal forkynna hans dygder som kalla dykk ut or myrker til sitt underfulle ljos,
But ye ben a chosun kyn, a kyngli preesthod, hooli folc, a puple of purchasing, that ye telle the vertues of hym, that clepide you fro derknessis in to his wondirful liyt.
10 de som fyrr ikkje var eit folk, men no er Guds folk, de som ikkje hadde funne miskunn, men no hev fenge miskunn.
Which sum tyme were not a puple of God, but now ye ben the puple of God; which hadden not merci, but now ye han merci.
11 Kjære, eg legg dykk på hjarta som framande og utledningar, at de skal halda dykk ifrå dei kjøtlege lyster, som strider imot sjæli,
Moost dere, Y biseche you, as comelyngis and pilgrymys, to absteine you fro fleischli desiris, that fiyten ayens the soule;
12 og lata dykkar ferd millom heidningarne vera god, so dei, medan dei baktalar dykk som illgjerdsmenner, må sjå dykkar gode gjerningar og for deira skuld prisa Gud på tilsynsdagen!
and haue ye youre conuersacioun good among hethene men, that in that thing that thei bacbite of you, as of mysdoeris, thei biholden you of good werkis, and glorifie God in the dai of visitacioun.
13 Ver difor all menneskjeleg skipnad undergjevne for Herrens skuld, anten det er kongen som den høgste,
Be ye suget to ech creature, for God; ethir to the kyng, as to hym that is hiyer in state,
14 eller landshovdingar som utsendingar frå honom til refsing for deim som gjer vondt, men til ros for deim som gjer godt!
ethir to duykis, as to thilke that ben sent of hym to the veniaunce of mysdoers, and to the preisyng of good men.
15 For soleis er det Guds vilje, at de med å gjera det gode skal målbinda vankunna hjå uvituge menneskje,
For so is the wille of God, that ye do wel, and make the vnkunnyngnesse of vnprudent men to be doumb.
16 so som frie, og ikkje slike som hev fridomen til vondskaps skyle, men som Guds tenarar.
As fre men, and not as hauynge fredom the keuering of malice, but as the seruauntis of God.
17 Æra alle, elska broderlaget, ottast Gud, æra kongen!
Onoure ye alle men, loue ye brithirhod, drede ye God, onoure ye the king.
18 De tenarar, ver dykkar herrar undergjevne i all age, ikkje berre dei gode og milde, men og dei rangvise!
Seruauntis, be ye sugetis in al drede to lordis, not oneli to good and to mylde, but also to tyrauntis.
19 For det finn nåde, um nokon av samvit for Gud toler harmingar som han lid uretteleg.
For this is grace, if for conscience of God ony man suffrith heuynessis, and suffrith vniustli.
20 For kva er det for ei ros, um de tek det med tolmod når de syndar og fær refsing for det? Men um de tek det med tolmod når de gjer godt og endå lyt lida, det finn nåde hjå Gud.
For what grace is it, if ye synnen, and ben buffatid, and suffren? But if ye don wel, and suffren pacientli, this is grace anentis God.
21 For til det vart de kalla, av di Kristus og leid for dykk og let etter for dykk eit fyredøme, so de skal fylgja hans fotfar.
For to this thing ye ben clepid. For also Crist suffride for vs, and lefte ensaumple to you, that ye folewe the steppis of hym.
22 Han gjorde ikkje synd, og det fanst ikkje heller svik i hans munn;
Which dide not synne, nethir gile was foundun in his mouth.
23 han skjelte ikkje att når han vart utskjelt, ikkje truga ham når han leid, men gav det yver til honom som dømer rettferdigt;
And whanne he was cursid, he curside not; whanne he suffride, he manasside not; but he bitook hym silf to hym, that demyde hym vniustli.
24 han bar synderne våre på likamen sin upp på treet, so me skal døy av frå synderne våre og liva for rettferdi, då de er lækte ved hans sår.
And he hym silf bar oure synnes in his bodi on a tre, that we be deed to synnes, and lyue to riytwisnesse, bi whos wan wounde ye ben heelid.
25 For de var villfarande som sauer, men hev no vendt um til hyrdingen og tilsynsmannen for sjælerne dykkar.
For ye weren as scheep errynge, but ye ben now turned to the schipherde, and bischop of youre soulis.
