1 Kongebok 8
1 Då stemnde Salomo saman styresmennerne i Israel, alle ættarhovdingarne, formennerne for ættgreinerne åt Israels-sønerne, til kongen i Jerusalem; dei skulde henta Herrens sambandskista upp frå Davidsbyen, det er Sion.
Then did Solomon assemble the elders of Israel, and all the heads of the tribes, the princes of the divisions of the children of Israel, unto king Solomon in Jerusalem, to bring up the ark of the covenant of the Lord out of the city of David, which is Zion.
2 Då samla alle Israels-mennerne seg hjå kong Salomo i helgi i månaden etanim, det er sjuande månaden.
And all the men of Israel assembled themselves unto king Solomon at the feast in the month Ethanim, which is the seventh month.
3 Då no alle styresmennerne i Israel kom, tok prestarne upp kista
And all the elders of Israel came, and the priests took up the ark.
4 og bar Herrens kista og møtetjeldet dit upp saman med alle dei heilaggognerne som var i tjeldet; det var prestarne og levitarne som bar deim upp.
And they brought up the ark of the Lord, and the tabernacle of the congregation, and all the holy vessels that were in the tabernacle: even these did the priests and the Levites bring up.
5 Og kong Salomo stod framfor sambandskista i lag med heile Israels-lyden, som hadde samla seg hjå honom. Og dei ofra småfe og storfe i uteljande og ureknande mengd.
And king Solomon, and all the congregation of Israel, that were assembled unto him, were with him before the ark, sacrificing sheep and oxen, that could not be told nor numbered for multitude.
6 Prestarne flutte sambandskista inn i koren, i det høgheilage, inn under vengjerne av kerubane, der ho skulde vera.
And the priests brought in the ark of the covenant of the Lord unto its place, into the debir of the house, into the most holy place, under the wings of the cherubim.
7 For kerubarne breidde ut vengjerne yver den staden der kista stod, so at kerubarne tekte yver både kista og stengerne hennar.
For the cherubim spread forth their wings over the place of the ark, and the cherubim covered the ark and its staves from above.
8 Stengerne var so lange at ein kunne vel sjå endarne av deim ifrå det heilage framfyre koren, men ikkje lenger ute. Og der vart dei verande til denne dag.
And they had made the staves so long, that the ends of the staves were seen out in the holy place in the front of the debir, but they were not seen without; and they have remained there until this day.
9 Det fanst ikkje anna i kista enn dei tvo steintavlorne som Moses hadde lagt i henne der ved Horeb den gongen Herren gjorde samband med Israels-borni, då dei drog ut or Egyptarland.
There was nothing in the ark save the two tables of stone, which Moses had placed therein at Horeb, where the Lord made a covenant with the children of Israel, when they came out of the land of Egypt.
10 Då no prestarne gjekk ut or heilagdomen, fyllte skyi Herrens hus,
And it came to pass, when the priests were come out of the holy place, that the cloud filled the house of the Lord:
11 so prestarne for skyi skuld kunde ikkje standa og gjera tenesta, etter di Herrens herlegdom fyllte Herrens hus.
And the priests were not able to stand to minister because of the cloud; for the glory of the Lord had filled the house of the Lord.
12 Då sagde Salomo: «Herren hev sagt at han vil bu i dimma.
Then said Solomon, The Lord said that he would dwell in the thick darkness.
13 No hev eg bygt eit hus til bustad åt deg, ein stad der du kann dvelja æveleg.»
I have indeed built a dwelling-house for thee, a settled place for thy abode for ever.
14 So snudde kongen seg og velsigna heile Israels-lyden, medan heile Israels-lyden stod.
And the king turned his face about, and blessed all the congregation of Israel; and all the congregation of Israel was standing;
15 Han sagde: «Lova vere Herren, Israels Gud! Med handi si hev han halde det som han med munnen sin lova David, far min, då han sagde:
And he said, Blessed be the Lord, the God of Israel, who spoke with his mouth unto David my father, and hath with his hand fulfilled it, when he said,
16 «Frå den tidi då eg førde Israel, folket mitt, ut or Egyptarland, hev eg ikkje valt ut nokon by av alle Israels ætter der ein kunde byggja eit hus til bustad for namnet mitt. Men David hev eg valt ut til å råda yver Israel, folket mitt.»
Since the day that I brought forth my people Israel out of Egypt, I did not make choice of any city out of all the tribes of Israel to build a house, that my name might be therein; but I made choice of David to be over my people Israel.
17 Og David, far min, sette seg nok fyre å byggja eit hus for namnet åt Herren, Israels Gud.
And it was in the heart of David my father to build a house for the name of the Lord, the God of Israel.
18 Men Herren sagde til David, far min: «Når du hev sett deg fyre å byggja eit hus for namnet mitt, so hev du gjort vel i at du hev fenge sovorne i tankarne.
But the Lord said unto David my father, Whereas it was in thy heart to build a house unto my name, thou didst well that it was in thy heart:
19 Men byggja dette huset skal ikkje du; son din, som gjeng ut av dine lender, skal byggja huset for namnet mitt.»
Nevertheless, thou shalt not thyself build the house; but thy son that shall come forth out of thy loins, he shall build the house unto my name.
20 Og Herren hev sett i verk ordet sitt; eg er komen upp i romet etter David, far min, og eg hev sett meg i Israels kongsstol, soleis som Herren lova, og eg hev bygt dette huset for namnet åt Herren, Israels Gud.
And the Lord hath fulfilled his word that he hath spoken: and I am risen up in the room of David my father, and I sit on the throne of Israel, as the Lord hath spoken, and I have built the house for the name of the Lord the God of Israel.
21 Og der hev eg reidt til eit rom for kista som Herrens samband er i, det som han gjorde med federne våre, den gongen han leidde deim ut or Egyptarland.»
And I have assigned there a place for the ark, wherein is the covenant of the Lord, which he made with our fathers, when he brought them forth out of the land of Egypt.
22 So stelte Salomo seg fram for Herrens altar rett imot heile Israels-lyden, rette ut henderne sine imot himmelen
And Solomon now placed himself before the altar of the Lord in the presence of all the congregation of Israel, and spread forth his hands toward heaven;
23 og sagde: «Herre, Israels Gud! Ingen gud er deg lik, i himmelen der uppe eller på jordi her nede, du som held uppe sambandet og nåden mot tenarane dine når dei ferdast for di åsyn med heile sitt hjarta,
And he said, O Lord, the God of Israel, there is no god like thee, in the heavens above, and on the earth beneath, thou who keepest the covenant and the kindness for thy servants that walk before thee with all their heart;
24 du som hev halde det du lova tenaren din, David, far min, og som hev fullført med handi det du tala med munnen, som det syner seg i dag.
Who hast kept for thy servant David my father what thou hadst promised him; and thou spokest with thy mouth, and hast fulfilled it with thy hand, as it is this day.
25 So haldt no og, Herre, Israels Gud, det som du lova tenaren din, David, far min, då du sagde: «Aldri skal den tid koma at det ikkje sit ein mann av di ætt på Israels kongsstol for mi åsyn, når berre sønerne dine vaktar sin veg so dei ferdast for mi åsyn soleis som du hev gjort det.»
And now, O Lord, the God of Israel, keep for thy servant David my father what thou hast spoken concerning him, saying, There shall never fail thee a man in my sight who sitteth on the throne of Israel; if thy children but take heed to their way to walk before me, as thou hast walked before me.
26 Å, Israels Gud, lat det sannast det ordet som du tala til tenaren din, David, far min!
And now, O God of Israel, I pray thee, let thy word be verified, which thou hast spoken unto thy servant David my father.
27 Men kann då Gud i røyndi bu på jordi? Sjå, himlarne, ja himle-himlarne kann ikkje røma deg, kor mykje mindre då dette huset som eg hev bygt.
For in truth will God then dwell on the earth? behold, the heavens and the heavens of heavens cannot contain thee: how much less then this house that I have built!
28 Men vend deg likevel til bøni åt tenaren din og hans påkalling, Herre, min Gud, so du høyrer på det ropet og den bøni som tenaren din bed for di åsyn i dag,
Yet wilt thou turn thy regard unto the prayer of thy servant, and to his supplication, O Lord my God, to listen unto the entreaty and unto the prayer, which thy servant prayeth before thee today;
29 og let augo dine vera opne mot dette huset natt og dag, mot den staden som du hev sagt det um at her skal namnet ditt bu, so du høyrer på den bøni som tenaren din vender mot denne staden!
That thy eyes may be open toward this house night and day, toward the place of which thou hast said, My name shall be there; that thou mayest listen unto the prayer which thy servant shall pray at this place.
30 Ja, høyr på den påkalling som tenaren din, og Israel, folket ditt, vender mot denne staden; høyr det på den staden du bur i himmelen! Og når du høyrer, so må du tilgjeva.
And listen thou to the supplication of thy servant, and of thy people Israel, which they will pray at this place: and oh, do thou hear in heaven thy dwelling-place; and hear, and forgive.
31 Forsyndar einkvar seg mot næsten sin, og dei legg ein eid på honom, so ein let honom sverja, og han so kjem inn og sver framfyre altaret ditt i dette huset,
If any man trespass against his neighbor, and an oath be laid upon him to cause him to swear, and the oath come before thy altar in this house:
32 so må du høyra det i himmelen, og setja i verk og døma imillom tenarane dine, med di du segjer den skuldig som saka er og let honom lida for si åtferd, men frikjenner den rettferdige og let honom få etter si rettferd.
Then do thou hear in heaven, and act, and judge thy servants, by condemning the wicked, to bring his way upon his head; and by justifying the righteous, to give him according to his righteousness.
33 Når Israel, folket ditt, lid usiger mot fienden, for di dei syndar imot deg, men dei so vender um att til deg og vedkjennest ditt namn og bed og tiggar deg um nåde i dette huset,
When thy people Israel are struck down before the enemy, because they have sinned against thee, and they return then to thee, and confess thy name, and pray, and make supplication unto thee in this house:
34 so vil du høyra det i himmelen og tilgjeva Israel, folket ditt, den syndi dei gjorde, og føra deim heim att til det landet du hev gjeve federne deira!
Then do thou hear in heaven, and forgive the sin of thy people Israel, and cause them to return unto the land which thou hast given unto their fathers.
35 Når himmelen let seg att, so det ikkje kjem regn, for di dei syndar imot deg, og dei so snur seg mot denne staden med bøn, og dei vedkjennest namnet ditt og vender um ifrå syndi si, av di du audmjuker deim,
When the heavens be shut up, and there be no rain, because they have sinned against thee, and they pray toward this place, and confess thy name, and turn from their sin, because thou hast afflicted them:
36 so må du høyra det i himmelen og tilgjeva tenarane dine og Israel, folket ditt, syndi deira, for du lærer deim den gode vegen dei skal ganga på; og du må gjeva regn yver landet ditt, som du hev gjeve folket ditt til odel og eiga.
Then do thou hear in heaven, and forgive the sin of thy servants, and of thy people Israel; for thou wilt teach them the good way wherein they should walk; and give then rain upon thy land, which thou hast given to thy people for an inheritance.
37 Når det kjem uår i landet, når det kjem farsott, når det kjem moldaks og rust, eller det kjem engsprettor og åmor, eller fienden trengjer folket i det landet der det hev byarne deira, eller kva for ei plåga eller sjukdom det er -
If there be a famine in the land, if there be pestilence, blasting, mildew, or if there be locust, caterpillar, if their enemy besiege them in the land of their gates; at whatsoever plague, whatsoever sickness;
38 kvar gong det då stig upp ei bøn eller ei audmjuk påkalling frå eit menneskje i heile folket ditt, Israel, som kjenner sitt hjarte-mein og rettar ut henderne sine mot dette huset,
What prayer and supplication soever be made by any man, of all thy people Israel, when they shall be conscious every man of the plague of his own heart, and he then spread forth his hands toward this house:
39 so må du høyra det i himmelen der du bur, og du må tilgjeva og setja i verk og gjeva kvar mann lika for all hans ferd, av di du kjenner hjarta hans - for einast du kjenner hjarta hjå alle folk -
Then do thou hear in heaven the place of thy dwelling, and forgive, and act, and give to every man in accordance with all his ways, as thou mayest know his heart; for thou, thyself alone, knowest the heart of all the children of men;
40 so dei må ottast deg all den tid dei liver på den jordi som du hev gjeve federne våre.
In order that they may fear thee all the days that they live on the face of the land which thou hast given unto our fathers.
41 Jamvel den framande, som ikkje høyrer til Israel, folket ditt, men kjem frå eit land langt burte, for namnet ditt skuld
But also to the stranger, who is not of thy people Israel, but cometh out of a far-off country for the sake of thy name;
42 - for dei og kjem til å få høyra um ditt store namn, um di sterke hand og um din strake arm - når han kjem og vender bønerne sine mot dette huset,
For they will hear of thy great name, and of thy strong hand, and of thy outstretched arm; when he will come and pray at this house:
43 so må du høyra i himmelen der du bur, og gjera alt som den framande ropar til deg um, so alle folk på jordi må læra å kjenna namnet ditt og ottast deg, liksom Israel, folket ditt, og skyna at dette huset som eg hev bygt, er uppkalla etter ditt namn.
Mayest thou listen in heaven the place of thy dwelling, and do according to all that the stranger will call on thee for; in order that all the nations of the earth may know thy name, to fear thee, as [do] thy people Israel; and that they may understand that this house, which I have built, is called by thy name.
44 Når folket ditt fer ut i herferd mot fienden sin på den vegen du sender deim, og dei so bed til Herren med andlitet mot denne byen du hev valt ut og det huset som eg hev bygt åt namnet ditt,
If thy people go out to battle against their enemy, on the way on which thou mayest send them, and they do pray unto the Lord in the direction of the city which thou hast chosen, and of the house that I have built for thy name:
45 so må du i himmelen høyra bøni og påkallingi deira og hjelpa deim til retten sin.
Then hear thou in heaven their prayer and their supplication, and procure them justice.
46 Når dei syndar imot deg - for det finst ikkje noko menneskje som ikkje syndar - og du harmast på deim og let fienden få magt yver deim, so han fangar deim og fører deim burt til fiendeland langt av leid eller nær ved,
If they sin against thee, [for there is no man that may not sin, ] and thou be angry with them, and give them up before the enemy, so that their captors carry them away captive unto the land of the enemy, [be it] far or near;
47 og dei då tenkjer seg um i det landet der dei er fangar, og vender um og bed deg um nåde i landet åt deim som held deim i band, og segjer: «Me hev synda og gjort ille, me hev vore ugudlege, »
And if they then take it to their heart in the land whither they have been carried captive, and repent, and make supplication unto thee in the land of their captors, saying, We have sinned, and have committed iniquity, we have acted wickedly;
48 og dei vender um til deg med heile sitt hjarta og all si sjæl der i fiendeland hjå deim som hev ført deim i trældom, og bed til deg med andlitet imot landet sitt, som du hev gjeve federne deira, imot den byen som du hev valt ut og det huset som eg hev bygt åt namnet ditt,
And they return unto thee with all their heart, and with all their soul, in the land of their enemies, who have led them away captive, and they pray unto thee in the direction of their land, which thou hast given unto their fathers, of the city which thou hast chosen, and of the house which I have built for thy name:
49 so må du i himmelen, der du bur, høyra bøni og påkallingi deira og hjelpa deim til retten sin,
Then hear thou in heaven the place of thy dwelling their prayer and their supplication, and procure them justice;
50 og tilgjeva folket ditt det dei hev synda imot deg og all den misgjerd dei hev gjort i mot deg, og lata deim finna miskunn hjå deim som held deim i band, so dei gjer sælebot på deim;
And forgive thy people for what they have sinned against thee, and all their transgressions whereby they have transgressed against thee, and cause them to find mercy before their captors, that they may have mercy on them;
51 for dei er ditt folk og din arv, som du leidde ut or Egyptarland, midt ut or jarnomnen.
For they are thy people, and thy heritage, whom thou hast brought forth out of Egypt, from the midst of the iron furnace;
52 Ja, gjev augo dine må vera opne for påkallingi åt tenaren din og folket ditt, Israel, so du høyrer på deim so tidt som dei ropar til deg.
That thy eyes may be open unto the supplication of thy servant, and unto the supplication of thy people Israel, to listen unto them in all for which they call unto thee;
53 For du hev skilt deim ut ifrå alle folk på jordi, so dei skal vera din arv soleis som du hev tala gjenom Moses, tenaren din, då du leidde federne våre ut or Egyptarland, Herre, Herre!»
For thou hast separated them unto thee as a heritage from all the people of the earth, as thou spokest by the hand of Moses thy servant, when thou broughtest forth our fathers out of Egypt, O Lord Eternal.
54 Og då Salomo hadde enda heile denne bøn og audmjuke påkalling til Herren, reis han upp frå Herrens altar, der han hadde lege på kne med henderne utbreidde imot himmelen.
And it happened, that, when Solomon had made an end of praying all this prayer and supplication unto the Lord, he arose from before the altar of the Lord from kneeling on his knees, with his hands spread out toward heaven.
55 Og han steig fram og velsigna heile Israels-lyden med høg røyst og sagde:
And he stood up, and blessed all the congregation of Israel with a loud voice, saying,
56 «Lova vere Herren, som hev gjeve folket sitt, Israel, ro, plent som han hev sagt! Ikkje eitt ord hev vorte um inkje av alt det gode han hev lova ved Moses, tenaren sin.
Blessed be the Lord, who hath given rest unto his people Israel, in accordance with all that he hath spoken: [so that] there hath not failed one word of all his good promise, which he spoke by the hand of Moses his servant.
57 Måtte Herren, vår Gud, vera med oss, som han hev vore med federne våre, og ikkje venda seg frå oss eller støyta oss burt,
The Lord our God be with us, as he was with our fathers; oh may he not leave us, nor forsake us;
58 men bøygja hjarta vårt til seg, so me gjeng på alle hans vegar og held hans bod og fyreskrifter og rettar, som han gav federne våre.
That he may incline our heart unto him, to walk in all his ways, and to keep his commandments, and his statutes, and his ordinances, which he commanded our fathers.
59 Og måtte desse ordi mine, som eg audmjukt hev bede for Herrens åsyn, vera nærverande for Herren, vår Gud, både dag og natt, so han hjelper tenaren sin og Israel, folket sitt, til retten deira etter som det trengst kvar dag,
And may these my words, wherewith I have made supplication before the Lord, be nigh unto the Lord our God day and night, that he may maintain the cause of his servant, and the cause of his people Israel in their daily requirements;
60 so at alle folk på jordi må skyna at Herren er Gud og ingen annan.
In order that all the nations of the earth may know that the Lord is the [true] God, and none else.
61 Og de må gjeva dykk til Herren, vår Gud, med heile dykkar hjarta, so de ferdast i hans fyreskrifter og held hans bod som de gjer i dag.»
Let your heart therefore be entire with the Lord our God, to walk in his statutes, and to keep his commandments, as at this day.
62 Og kongen og heile Israel med honom ofra slagtoffer for Herrens åsyn.
And the king, and all Israel with him, offered sacrifices before the Lord.
63 Til det takkofferet som Salomo ytte Herren, tok han tvo og tjuge tusund stykke storfe og eit hundrad og tjuge tusund stykke småfe. Soleis vigde kongen og heile Israels-lyden Herrens hus.
And Solomon offered [as] the sacrifice of peace-offering which he offered unto the Lord, two and twenty thousand oxen, and a hundred and twenty thousand sheep. And thus did the king and all the children of Israel dedicate the house of the Lord.
64 Same dagen helga Salomo den midtre luten av tunet framfyre Herrens hus; for der ofra han brennoffer, grjonoffer og feittstykke av takkofferet, etter di koparaltaret, som stod for Herrens åsyn, var for lite til å røma brennofferet og grjonofferet og feittstykki av takkofferi.
On the same day did the king hallow the interior of the court that was before the house of the Lord; for he prepared there the burnt-offerings, and the meat-offerings, and the fat of the peace-offerings; because the copper altar that was before the Lord was too small to contain the burnt-offerings, and the meat-offerings, and the fat of the peace-offerings.
65 På den tid høgtida Salomo helgi saman med heile Israel - ein stor møtelyd like frå den staden der vegen gjeng til Hamat og til Egyptarlands-bekken - framfor Herren, vår Gud, i sju dagar og endå i sju dagar, fjortan dagar i alt.
And Solomon held at that time the feast, and all Israel with him, a great assembly, from the entrance of Chamath unto the river of Egypt, before the Lord our God, seven days and seven days, even fourteen days.
66 Den åttande dagen let han folket fara, og dei bad velliva med kongen og tok heim kvar til seg, glade og velnøgde for alt det gode som Herren hadde gjort imot David, tenaren sin, og mot Israel, folket sitt.
On the eighth day he dismissed the people, and they blessed the king; and they went unto their tents joyful and glad of heart, because of all the good that the Lord had done for David his servant, and for Israel his people.
