1 Kongebok 12

1 Og Rehabeam for til Sikem; for heile Israels var kome til Sikem og vilde taka honom til konge.

And Rehoboam went to Shechem; for all Israel were come to Shechem to make him king.

2 Men då Jerobeam Nebatsson frette det - han var endå i Egyptarland; han hadde rømt dit for kong Salomo, og Jerobeam budde soleis i Egyptarland,

And it came to pass, when Jeroboam the son of Nebat heard of it — for he was yet in Egypt, whither he had fled from the presence of king Solomon, and Jeroboam dwelt in Egypt,

3 og dei sende bod dit og bad honom heim att - då kom Jerobeam og heile Israels-lyden og tala med Rehabeam og sagde:

and they sent and called him — that Jeroboam and all the congregation of Israel came, and spoke unto Rehoboam, saying:

4 «Far din lagde på oss eit hardt ok; men vil du no letta på harde strævet og det tunge oket som far din lagde på oss, so vil me tena deg.»

'Thy father made our yoke grievous; now therefore make thou the grievous service of thy father, and his heavy yoke which he put upon us, lighter, and we will serve thee.'

5 Han svara deim: «Gakk burt og bia tri dagar og kom so til meg att!» Og folket gjekk.

And he said unto them: 'Depart yet for three days, then come again to me.' And the people departed.

6 Då rådførde kong Rehabeam seg med dei gamle, som hadde vore i tenesta hjå Salomo, far hans, medan han livde, og spurde deim: «Kva svar råder de meg til å gjeva dette folket?»

And king Rehoboam took counsel with the old men, that had stood before Solomon his father while he yet lived, saying: 'What counsel give ye me to return answer to this people?'

7 Dei svara honom og sagde: «Bøygjer du deg for dette folket i dag og er deim til tenesta og gjev deim gode ord til svar, so vil dei verta tenarane dine alle dagar.»

And they spoke unto him, saying: 'If thou wilt be a servant unto this people this day, and wilt serve them, and answer them, and speak good words to them, then they will be thy servants for ever.'

8 Men han brydde seg ikkje um den rådi som dei gamle gav honom; men rådførde seg med dei unge, som var uppvaksne upp i lag med honom og no stod i hans tenesta.

But he forsook the counsel of the old men which they had given him, and took counsel with the young men that were grown up with him, that stood before him.

9 Han sagde til deim: «Kva råder de meg til å svara dette folket som hev tala til meg og sagt: «Lat det oket som far din hev lagt på oss verta lettare?»»

And he said unto them: 'What counsel give ye, that we may return answer to this people, who have spoken to me, saying: Make the yoke that thy father did put upon us lighter?'

10 Dei unge kararne som var uppvaksne i lag med honom, svara honom då og sagde: «So skal du segja til dette folket som hev tala til deg og sagt: «Far din lagde eit tungt ok på oss, men gjer no du det lettare for oss!» - So skal du segja til deim: Litlefingeren min er tjukkare enn mjødmane åt far min.

And the young men that were grown up with him spoke unto him, saying: 'Thus shalt thou say unto this people that spoke unto thee, saying: Thy father made our yoke heavy, but make thou it lighter unto us; thus shalt thou speak unto them: My little finger is thicker than my father's loins.

11 Hev difor far min lagt eit tungt ok på dykk, so skal eg gjera oket dykkar endå tyngre; hev far min tukta dykk med svipor, so skal eg skal tukta dykk med skorpionar.»

And now whereas my father did burden you with a heavy yoke, I will add to your yoke; my father chastised you with whips, but I will chastise you with scorpions.'

12 So kom Jerobeam og heile folket til Rehabeam tridje dagen, so som kongen hadde sagt: «Kom hit til meg att tridje dagen!»

So Jeroboam and all the people came to Rehoboam the third day, as the king bade, saying: 'Come to me again the third day.'

13 Då gav kongen folket eit hardt svar; for han brydde seg ikkje um den rådi dei gamle hadde gjeve honom.

And the king answered the people roughly, and forsook the counsel of the old men which they had given him;

14 Etter rådi åt dei unge kararne sagde han til deim: «Hev far min lagt eit tungt ok på dykk, so skal eg gjera oket dykkar endå tyngre. Hev far min tukta dykk med svipor, so skal eg tukta dykk med skorpionar.»

and spoke to them after the counsel of the young men, saying: 'My father made your yoke heavy, but I will add to your yoke; my father chastised you with whips, but I will chastise you with scorpions.'

15 Kongen høyrde soleis ikkje på folket, for di Herren laga det soleis, so det ordet skulde sannast som Herren hadde tala til Jerobeam Nebatsson ved siloniten Ahia.

So the king hearkened not unto the people; for it was a thing brought about of the LORD, that He might establish His word, which the LORD spoke by the hand of Ahijah the Shilonite to Jeroboam the son of Nebat.

16 Då no heile Israel såg at kongen ikkje høyrde på deim, gav folket dette svaret: «Kva deil hev me i David? Ingen lut i Isaisonen! Heim til hyttorne, Israel! Sjå no sjølv til huset ditt, David!» So for Israel heim kvar til sitt.

And when all Israel saw that the king hearkened not unto them, the people answered the king, saying: 'What portion have we in David? neither have we inheritance in the son of Jesse; to your tents, O Israel; now see to thine own house, David.' So Israel departed unto their tents.

17 Berre yver dei Israels-borni som budde i byarne i Juda, vart Rehabeam konge.

But as for the children of Israel that dwelt in the cities of Judah, Rehoboam reigned over them.

18 Og då kong Rehabeam sende i veg Adoram som hadde øvste tilsynet med pliktarbeidet, so steina heile Israel honom i hel. Då skunda kong Rehabeam seg upp i vogni si og rømde til Jerusalem.

Then king Rehoboam sent Adoram, who was over the levy; and all Israel stoned him with stones, so that he died. And king Rehoboam made speed to get him up to his chariot, to flee to Jerusalem.

19 So reiv då Israel seg laus ifrå Davids hus, og soleis hev det vore til denne dag.

So Israel rebelled against the house of David, unto this day.

20 Men då heile Israel frette at Jerobeam var komen att, sende dei bod og bad honom til tings og kåra honom til konge yver heile Israel; det var ingen som heldt fast på Davids hus, so nær som Juda-ætti åleine.

And it came to pass, when all Israel heard that Jeroboam was returned, that they sent and called him unto the congregation, and made him king over all Israel; there was none that followed the house of David, but the tribe of Judah only.

21 Då Rehabeam kom til Jerusalem, samla han heile Judas hus og Benjamins-ætti, hundrad og åtteti tusund utvalde stridsmenner, og vilde strida imot Israels hus og vinna kongedømet att for Rehabeam Salomoson.

And when Rehoboam was come to Jerusalem, be assembled all the house of Judah, and the tribe of Benjamin, a hundred and fourscore thousand chosen men that were warriors, to fight against the house of Israel, to bring the kingdom back to Rehoboam the son of Solomon.

22 Men då kom Guds ord til gudsmannen Semaja soleis:

But the word of God came unto Shemaiah the man of God, saying:

23 «Seg til Rehabeam Salomoson, kongen i Juda, og til heile Judas og Benjamins hus og til resten av folket:

'Speak unto Rehoboam the son of Solomon, king of Judah, and unto all the house of Judah and Benjamin, and to the rest of the people, saying:

24 So segjer Herren: «De skal ikkje fara upp og strida mot brørne dykkar, Israels-sønerne. Snu heim att, kvar til sitt hus! For det som hev hendt, er kome frå meg.»» Då lydde dei Herrens ord og snudde og gjekk sin veg, som Herren hadde sagt.

Thus saith the LORD: Ye shall not go up, nor fight against your brethren the children of Israel; return every man to his house; for this thing is of Me.' So they hearkened unto the word of the LORD, and returned and went their way, according to the word of the LORD.

25 Jerobeam bygde upp Sikem på Efraimsfjellet og busette seg der. Derifrå tok han ut og bygde upp Penuel.

Then Jeroboam built Shechem in the hill-country of Ephraim, and dwelt therein; and he went out from thence, and built Penuel.

26 Og Jerobeam sagde med seg sjølv: «Riket kann snart ganga attende til Davids hus.

And Jeroboam said in his heart: 'Now will the kingdom return to the house of David.

27 Dersom dette folket fær fara upp til Herrens hus i Jerusalem og ofra, so kann folkehugen venda attende til hovdingen deira, Rehabeam, kongen i Juda; ja då drep dei gjerne meg og vender attende til Rehabeam, kongen i Juda.»

If this people go up to offer sacrifices in the house of the LORD at Jerusalem, then will the heart of this people turn back unto their lord, even unto Rehoboam king of Judah; and they will kill me, and return to Rehoboam king of Judah.'

28 Og då kongen hadde tenkt yver dette, laga han tvo gullkalvar, og han sagde til folket: «No lyt de vera nok med ferder upp til Jerusalem. Sjå her er guden din, Israel som førde deg upp or Egyptarlandet.»

Whereupon the king took counsel, and made two calves of gold; and he said unto them: 'Ye have gone up long enough to Jerusalem; behold thy gods, O Israel, which brought thee up out of the land of Egypt.'

29 Og han sette upp den eine i Betel, den andre sette han i Dan.

And he set the one in Beth-el, and the other put he in Dan.

30 Dette vart orsak til synd; folket gjekk radt til Dan og steig fram for den eine av deim.

And this thing became a sin; for the people went to worship before the one, even unto Dan.

31 Og han bygde hus på offerhaugarne og sette til prestar likt og ulikt, folk som ikkje var av Levi-sønerne.

And he made houses of high places, and made priests from among all the people, that were not of the sons of Levi.

32 Og Jerobeam skipa til ei høgtid i den åttande månaden, på den femtande dagen i månaden, i likskap med høgtidi i Juda, og han ofra på altaret. So gjorde han i Betel, med di han ofra til kalvarne som han hadde laga, og dei som han hadde sett til offerhaug-prestar, let han gjera tenesta i Betel.

And Jeroboam ordained a feast in the eighth month, on the fifteenth day of the month, like unto the feast that is in Judah, and he went up unto the altar; so did he in Beth-el, to sacrifice unto the calves that he had made; and he placed in Beth-el the priests of the high places that he had made.

33 Og han ofra på det altaret han hadde laga i Betel, den femtande dagen i åttande månaden, den månaden som han hadde valt ut etter sitt eige hovud. Han skipa då til ei høgtid for Israels-borni og steig upp til altaret og vilde kveikja offereld.

And he went up unto the altar which he had made in Beth-el on the fifteenth day in the eighth month, even in the month which he had devised of his own heart; and he ordained a feast for the children of Israel, and went up unto the altar, to offer.