< 1 Korintierne 13 >
1 Um eg talar med menneskjetungor og engletungor, men hev ikkje kjærleik, då er eg ein ljomande malm eller ei klingande bjølla.
If I speak in the tongues of men and of angels, but do not have love, I am a noisy gong or a clanging cymbal.
2 Og um eg hev profetgåva og kjenner alle løyndomar og all kunnskap, og um eg hev all tru, so at eg kann flytja fjell, men hev ikkje kjærleik, då er eg ingen ting.
If I have the gift of prophecy and know all mysteries and all knowledge, and if I have all faith, so as to move mountains, but do not have love, I am nothing.
3 Og um eg gjev til føda for fatige alt det eg eig, og um eg gjev min likam til å verta brend, men hev ikkje kjærleik, då gagnar det meg ingen ting.
If I give away all my possessions to feed others, and if I deliver up my body to be burned, but do not have love, I receive no benefit.
4 Kjærleiken er langmodig, er velviljug; kjærleiken ovundast ikkje; kjærleiken briskar seg ikkje, blæs seg ikkje upp;
Love is patient and kind. Love does not envy or boast. It is not puffed up
5 han gjer inkje usømelegt, søkjer ikkje sitt eige, illskast ikkje, gøymer ikkje på det vonde;
or rude. It does not seek its own way, it is not irritable, and it keeps no record of wrongs.
6 han gled seg ikkje ved urettferd, men gled seg ved sanning.
It does not rejoice over unrighteousness, but rejoices with the truth.
7 Alt lid han, alt trur han, alt vonar han, alt toler han.
It bears all things, believes all things, hopes all things, and endures all things.
8 Kjærleiken fell aldri burt; men anten det er profetgåvor, so skal dei få ende, eller tungor, so skal dei tagna, eller kunnskap, so skal han få ende.
Love never fails. But as for prophecies, they will come to an end; as for tongues, they will cease; as for knowledge, it will come to an end.
9 For me skynar i stykkjevis og talar profetisk i stykkjevis;
Now we know in part, and we prophesy in part.
10 men når det fullkomne kjem, då skal det som er i stykkjevis, få ende.
Yet when the perfect comes, the partial will come to an end.
11 Då eg var barn, tala eg som eit barn, tenkte eg som eit barn, dømde eg som eit barn; men då eg vart mann, lagde eg av det barnslege.
When I was a child, I spoke like a child, I thought like a child, and I reasoned like a child. But when I became a man, I set aside childish ways.
12 For no ser me i ein spegel, i ei gåta, men då skal me sjå åsyn til åsyn; no kjenner eg i stykkjevis, men då skal eg kjenna fullt ut, liksom eg og fullt ut er kjend.
For now we see in a mirror by means of an obscure image, but then we will see face to face. Now I know in part, but then I will know fully, just as I have been fully known.
13 Men no vert dei verande desse tri: Tru, von, kjærleik, og størst av deim er kjærleiken.
And now faith, hope, and love abide, these three; but the greatest of these is love.