Salomos Høisang 6
1 Hvor er din elskede gått hen, du fagreste blandt kvinner, hvor har din elskede tatt veien, så vi kan lete efter ham sammen med dig?
Whither is thy friend gone, O fairest of women? whither hath thy friend turned himself? that we may seek him with thee?—
2 Min elskede er gått ned til sin have, til de velluktende blomstersenger, for å vokte sin hjord i havene og for å sanke liljer.
My beloved is gone down to his garden, to the beds of spices, to feed in the gardens, and to gather lilies.
3 Jeg tilhører min elskede, og min elskede tilhører mig, han som vokter sin hjord blandt liljene.
I am my friend's, and my friend is mine: he that feedeth among the lilies.—
4 Du er fager som Tirsa, min venninne, skjønn som Jerusalem, fryktelig som hærskarer med sine banner.
Thou art beautiful, O my beloved, like Thirzah, comely like Jerusalem, terrible as armies encamped round their banners.
5 Vend dine øine bort fra mig for de forferder mig! Ditt hår er som en hjord av gjeter som leirer sig nedover Gilead.
Turn away thy eyes from me, for they have excited me: thy hair is like a flock of goats that come quietly down from mount Gil'ad.
6 Dine tenner er som en hjord av får som stiger op av badet; alle har de tvillinger, og intet blandt dem er uten lam.
Thy teeth are like a flock of ewes which are come up from the washing, all of which bear twins, and there is not one among them that is deprived of her young.
7 Som et stykke granateple er din tinning bak ditt slør.
Like the half of the pomegranate is the upper part of thy cheek behind thy vail.
8 Seksti dronninger har jeg og åtti medhustruer og unge piker uten tall.
Sixty are the queens, and eighty the concubines, and the young women without number;
9 Men én er min due, min rene, hun, sin mors eneste, hennes utkårede som fødte henne; jomfruer så henne og priste henne lykkelig, dronninger og medhustruer så henne og hyldet henne.
But one alone is my dove, my guiltless one; she is the only one of her mother, she is the chosen of her that bore her: maidens see her, and call her happy; yea, queens and concubines, and praise her.
10 Hvem er hun som stråler frem som morgenrøden, fager som månen, ren som solen, fryktelig som hærskarer med sine banner?
Who is this that shineth forth like the morning-dawn, beautiful as the moon, bright as the sun, terrible as armies encamped round their banners?
11 Jeg gikk ned i nøttehaven for å se på dalens grønnende spirer, for å se om vintreet hadde satt skudd, om granatepletrærne stod i blomst.
Into the nut-garden was I gone down, to look about among the plants of the valley, to see whether the vine had blossomed, whether the pomegranates had budded.
12 Før jeg visste av det, førte min sjel mig op på mitt gjæve folks vogner.
I knew not [how it was], my soul made me [like] the chariots of my noble people.
13 Vend om, vend om, Sulammit! Vend om, vend om, så vi får se på dig! - Hvad vil I se på Sulammit? - En dans som i Mahana'im!
Return, return, O Shulammith; return, return, that we may look upon thee. “What will ye see in the Shulammith?” As though it were the dance of a double company.
