Salomos Høisang 2
1 Jeg er Sarons blomst, dalenes lilje.
Io sono un narciso di Saron, un giglio delle valli.
2 Som en lilje blandt torner, så er min venninne blandt de unge kvinner.
Come un giglio fra i cardi, così la mia amata tra le fanciulle.
3 Som et epletre blandt skogens trær, så er min elskede blandt de unge menn; i hans skygge lyster det mig å sitte, og hans frukt er søt for min gane.
Come un melo tra gli alberi del bosco, il mio diletto fra i giovani. Alla sua ombra, cui anelavo, mi siedo e dolce è il suo frutto al mio palato.
4 Han har ført mig til vinhuset, og hans banner over mig er kjærlighet.
Mi ha introdotto nella cella del vino e il suo vessillo su di me è amore.
5 Styrk mig med druekaker, kveg mig med epler! For jeg er syk av kjærlighet.
Sostenetemi con focacce d'uva passa, rinfrancatemi con pomi, perché io sono malata d'amore.
6 Hans venstre hånd er under mitt hode, og hans høire favner mig.
La sua sinistra è sotto il mio capo e la sua destra mi abbraccia.
7 Jeg ber eder inderlig, I Jerusalems døtre, ved rådyrene eller ved hindene på marken, at I ikke vekker og ikke egger kjærligheten, før den selv vil!
Io vi scongiuro, figlie di Gerusalemme, per le gazzelle o per le cerve dei campi: non destate, non scuotete dal sonno l'amata, finché essa non lo voglia.
8 Hør, der er min elskede! Se, der kommer han springende over fjellene, hoppende over haugene.
Una voce! Il mio diletto! Eccolo, viene saltando per i monti, balzando per le colline.
9 Min elskede ligner et rådyr eller en ung hjort. Se, der står han bak vår vegg; han kikker gjennem vinduene, gjennem gitteret ser han inn.
Somiglia il mio diletto a un capriolo o ad un cerbiatto. Eccolo, egli sta dietro il nostro muro; guarda dalla finestra, spia attraverso le inferriate.
10 Min elskede tar til orde og sier til mig: Stå op, min venninne, du min fagre, og kom ut!
Ora parla il mio diletto e mi dice: «Alzati, amica mia, mia bella, e vieni!
11 For se, nu er vinteren omme, regnet har draget forbi og er borte;
Perché, ecco, l'inverno è passato, è cessata la pioggia, se n'è andata;
12 blomstene kommer til syne i landet, sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt sig høre i vårt land;
i fiori sono apparsi nei campi, il tempo del canto è tornato e la voce della tortora ancora si fa sentire nella nostra campagna.
13 fikentreets frukter tar til å rødme, og vintrærnes blomster dufter. Stå op, kom, min venninne, du min fagre, så kom da!
Il fico ha messo fuori i primi frutti e le viti fiorite spandono fragranza. Alzati, amica mia, mia bella, e vieni!
14 Du min due i bergrevnene, i fjellveggens ly! La mig se din skikkelse, la mig høre din røst! For din røst er blid og din skikkelse fager.
O mia colomba, che stai nelle fenditure della roccia, nei nascondigli dei dirupi, mostrami il tuo viso, fammi sentire la tua voce, perché la tua voce è soave, il tuo viso è leggiadro».
15 Fang revene for oss, de små rever som ødelegger vingårdene! Våre vingårder står jo i blomst.
Prendeteci le volpi, le volpi piccoline che guastano le vigne, perché le nostre vigne sono in fiore.
16 Min elskede er min, og jeg er hans, han som vokter sin hjord blandt liljene.
Il mio diletto è per me e io per lui. Egli pascola il gregge fra i figli.
17 Innen dagen blir sval og skyggene flyr, vend om, min elskede, lik et rådyr eller en ung hjort på de kløftede fjell!
Prima che spiri la brezza del giorno e si allunghino le ombre, ritorna, o mio diletto, somigliante alla gazzella o al cerbiatto, sopra i monti degli aromi.
