Salomos Høisang 2
1 Jeg er Sarons blomst, dalenes lilje.
I [am] the rose of Sharon, [and] the lily of the valleys.
2 Som en lilje blandt torner, så er min venninne blandt de unge kvinner.
As the lily among thorns, so [is] my love among the daughters.
3 Som et epletre blandt skogens trær, så er min elskede blandt de unge menn; i hans skygge lyster det mig å sitte, og hans frukt er søt for min gane.
As the apple-tree among the trees of the wood, so [is] my beloved among the sons. I sat down under his shadow with great delight, and his fruit [was] sweet to my taste.
4 Han har ført mig til vinhuset, og hans banner over mig er kjærlighet.
He brought me to the banqueting house, and his banner over me [was] love.
5 Styrk mig med druekaker, kveg mig med epler! For jeg er syk av kjærlighet.
Stay me with flagons, comfort me with apples: for I [am] sick with love.
6 Hans venstre hånd er under mitt hode, og hans høire favner mig.
His left hand [is] under my head, and his right hand doth embrace me.
7 Jeg ber eder inderlig, I Jerusalems døtre, ved rådyrene eller ved hindene på marken, at I ikke vekker og ikke egger kjærligheten, før den selv vil!
I charge you, O ye daughters of Jerusalem, by the roes, and by the hinds of the field, that ye stir not, nor awake [my] love, till he please.
8 Hør, der er min elskede! Se, der kommer han springende over fjellene, hoppende over haugene.
The voice of my beloved! behold, he cometh leaping upon the mountains, skipping upon the hills.
9 Min elskede ligner et rådyr eller en ung hjort. Se, der står han bak vår vegg; han kikker gjennem vinduene, gjennem gitteret ser han inn.
My beloved is like a roe, or a young hart: behold, he standeth behind our wall, he looketh forth at the windows, showing himself through the lattice.
10 Min elskede tar til orde og sier til mig: Stå op, min venninne, du min fagre, og kom ut!
My beloved spoke, and said to me, Rise, my love, my fair one, and come away.
11 For se, nu er vinteren omme, regnet har draget forbi og er borte;
For lo, the winter is past, the rain is over [and] gone.
12 blomstene kommer til syne i landet, sangens tid er inne, og turtelduens røst har latt sig høre i vårt land;
The flowers appear on the earth; the time of the singing [of birds] is come, and the voice of the turtle is heard in our land;
13 fikentreets frukter tar til å rødme, og vintrærnes blomster dufter. Stå op, kom, min venninne, du min fagre, så kom da!
The fig-tree putteth forth her green figs, and the vines [with] the tender grape give a [good] smell. Arise, my love, my fair one, and come away.
14 Du min due i bergrevnene, i fjellveggens ly! La mig se din skikkelse, la mig høre din røst! For din røst er blid og din skikkelse fager.
O my dove, [that art] in the clefts of the rock, in the secret [places] of the stairs, let me see thy countenance, let me hear thy voice; for sweet [is] thy voice, and thy countenance [is] comely.
15 Fang revene for oss, de små rever som ødelegger vingårdene! Våre vingårder står jo i blomst.
Take for us the foxes, the little foxes, that spoil the vines: for our vines [have] tender grapes.
16 Min elskede er min, og jeg er hans, han som vokter sin hjord blandt liljene.
My beloved [is] mine, and I [am] his: he feedeth among the lilies.
17 Innen dagen blir sval og skyggene flyr, vend om, min elskede, lik et rådyr eller en ung hjort på de kløftede fjell!
Until the day shall break, and the shadows flee away, turn, my beloved, and be thou like a roe or a young hart upon the mountains of Bether.
