Romerne 11
1 Jeg sier altså: Har da Gud forkastet sitt folk? Langt derifra! også jeg er jo en israelitt, av Abrahams ætt, av Benjamins stamme;
But then I ask, “Has God rejected his people?” Of course not! I'm an Israelite myself, from the tribe of Benjamin.
2 Gud har ikke forkastet sitt folk, som han forut kjente. Eller vet I ikke hvad Skriften sier på det sted om Elias, hvorledes han treder frem for Gud mot Israel:
God has not rejected his chosen people. Don't you recall what Scripture says about Elijah? How he complained about Israel to God, saying,
3 Herre! dine profeter drepte de, dine alter rev de ned, og jeg blev alene tilbake, og de står mig efter livet.
“Lord they've killed your prophets and destroyed your altars. I'm the only one left, and they're trying to kill me too!”
4 Men hvad sier Guds svar til ham? Jeg har levnet mig syv tusen menn som ikke har bøiet kne for Ba'al.
How did God answer him? “I still have seven thousand left who have not worshiped Baal.”
5 Således er det da også i denne tid blitt en levning tilbake efter nådens utvelgelse;
Today it's just the same: there are still some faithful people left, chosen by God's grace.
6 men er det av nåde, da er det ikke mere av gjerninger, ellers blir nåden ikke mere nåde.
And since it's through grace, then clearly it's not based on what people do, otherwise grace wouldn't be grace!
7 Hvorledes altså? Det som Israel attrår, det har det ikke nådd; men de utvalgte har nådd det, de andre er blitt forherdet,
So what do we conclude? That the people of Israel didn't achieve what they were striving for—only the chosen, while the rest became hard-hearted.
8 som skrevet er: Gud gav dem en treghets ånd, øine til ikke å se med og ører til ikke å høre med, inntil den dag idag.
As Scripture says, “God dulled their minds so their eyes could not see and their ears could not hear, to this very day.”
9 Og David sier: La deres bord bli dem til en strikke og en snare og en felle og en gjengjeldelse for dem!
David adds, “May their feasts become a trap for them, a net that catches them, a temptation that brings punishment.
10 la deres øine bli formørket, så de ikke ser, og bøi alltid deres rygg!
May their eyes become blind so they cannot see, and may their backs always be bent low in dejection.”
11 Jeg sier altså: Har de da snublet for å falle? Langt derifra! men ved deres fall er frelsen kommet til hedningene, forat dette skal vekke dem til nidkjærhet;
So am I saying that they stumbled and consequently failed completely? Not at all! But as a result of their mistakes, salvation came to other nations, to “make them jealous.”
12 men er deres fall en rikdom for verden, og er tapet av dem en rikdom for hedninger, hvor meget mere da deres fylde!
Now if even their failure benefits the world, and their loss profits the foreigners, how much more beneficial it would be if they were to completely fulfill what they were meant to be.
13 For til eder taler jeg, I hedninger! Så sant som jeg er hedningenes apostel, priser jeg mitt embede,
Now let me speak to you foreigners. Insofar as I'm a missionary to foreigners, I promote what I'm doing
14 om jeg bare kunde vekke mine kjødelige frender til nidkjærhet og få frelst nogen av dem.
that somehow I might make my people jealous and save some of them.
15 For er verden blitt forlikt med Gud ved deres forkastelse, hvad annet vil da deres antagelse bli enn liv av døde?
If the result of God's rejection of them is that the world becomes God's friends, the result of God's acceptance of them would be like the dead coming back to life!
16 Men er førstegrøden hellig, da er deigen det også, og er roten hellig, da er grenene det også.
If the first part of the bread dough given as an offering is holy, then so is all the rest; if the roots of a tree are holy, then so are the branches.
17 Om nu allikevel nogen av grenene blev avbrutt, og du som var en vill oljekvist, blev innpodet iblandt dem og fikk del med dem i oljetreets rot og fedme,
Now if some of the branches have been broken off, and you—a wild olive shoot—have been grafted in, and have shared with them the benefit of nourishment from the olive tree's roots,
18 da ros dig ikke mot grenene! men hvis du roser dig, så er det dog ikke du som bærer roten, men roten som bærer dig.
then you shouldn't look down on the other branches. If you're tempted to boast, remember it's not you who are supporting the roots, but the roots that are supporting you.
19 Du vil da si: Grenene blev avbrutt forat jeg skulde bli innpodet.
You could make the claim, “Branches were broken off so I could be grafted in.”
20 Vel! ved sin vantro blev de avbrutt, men du står ved din tro; vær ikke overmodig, men frykt!
All well and good—but they were broken off because of their failure to trust in God, and you stay there because you trust in God. So don't think highly of yourselves, but be respectful,
21 for sparte Gud ikke de naturlige grener, da vil han heller ikke spare dig.
because if God didn't spare the original branches, he won't spare you either.
22 Så se da Guds godhet og strenghet: Strenghet er over dem som er falt, men over dig er Guds godhet, såfremt du holder dig til hans godhet, ellers skal også du bli avhugget.
You should recognize both God's kindness and toughness—he was tough on the fallen, but God is kind to you so long as you trust in his kindness—otherwise you'll be removed too.
23 Men hine skal også bli innpodet, såfremt de ikke holder ved i sin vantro; for Gud er mektig til å innpode dem igjen.
If they no longer refuse to trust in God, they can be grafted in as well, for God is able to graft them back in again.
24 For blev du avhugget av det oljetre som er vilt av naturen, og mot naturen innpodet i et godt oljetre, hvor meget mere skal de da bli innpodet i sitt eget oljetre, disse som av naturen hører det til.
If you could be cut from a wild olive tree, and then be grafted artificially onto a cultivated olive tree, how much more easily they could be grafted back naturally to their own tree.
25 For jeg vil ikke, brødre, at I skal være uvitende om denne hemmelighet - forat I ikke skal tykkes eder selv kloke - at forherdelse delvis er kommet over Israel, inntil fylden av hedningene er kommet inn,
I don't want you, my brothers and sisters to miss this previously-hidden truth, for otherwise you could become conceited. The people of Israel have become hard-hearted in part, until the process of the foreigners coming in is complete.
26 og således skal hele Israel bli frelst, som skrevet er: Fra Sion skal redningsmannen komme, han skal bortrydde ugudelighet fra Jakob,
This is how all Israel will be saved. As Scripture says, “The Savior will come from Zion, and he will turn Jacob away from his opposition to God.
27 og når jeg borttar deres synder, da er dette min pakt med dem.
My promise to them is that I'll take away their sins.”
28 Efter evangeliet er de fiender for eders skyld, men efter utvelgelsen er de elsket for fedrenes skyld;
Though they are enemies of the good news—and this is to your benefit—they are still the chosen people, and loved because of their forefathers.
29 for sine nådegaver og sitt kall angrer Gud ikke på.
God's gifts and his calling can't be withdrawn.
30 For likesom I før var ulydige mot Gud, men nu har fått miskunn ved disses ulydighet,
At one time you disobeyed God, but now God has shown you mercy as a result of their disobedience.
31 så har også disse nu vært ulydige, forat de også skal få miskunn ved den miskunn som er blitt eder til del;
In just the same way that they're now disobedient as you were, they will also be shown mercy like you received.
32 for Gud har overgitt dem alle til ulydighet forat han kunde miskunne sig over dem alle. (eleēsē g1653)
For God treated everyone as prisoners because of their disobedience so that he could be merciful to everyone. (eleēsē g1653)
33 O dyp av rikdom og visdom og kunnskap hos Gud! Hvor uransakelige hans dommer er, og hvor usporlige hans veier!
Oh how deep are God's riches, wisdom, and knowledge! How incredible his decisions, how unimaginable his methods!
34 For hvem kjente Herrens sinn? eller hvem var hans rådgiver?
Who can know God's thoughts? Who can give him advice?
35 Eller hvem gav ham noget først, så han skulde få vederlag igjen?
Who has ever given anything to God that God would be obliged to repay?
