Salmenes 94
1 Du hevnens Gud, Herre, du hevnens Gud, åpenbar dig i herlighet!
Awurade, Onyankopɔn a wotɔ werɛ, Onyankopɔn a wotɔ werɛ, hyerɛn.
2 Reis dig, du jordens dommer, la gjengjeldelse komme over de overmodige!
Sɔre, Ao wo a woyɛ asase so ɔtemmufoɔ, tua ahantanfoɔ ka sɛdeɛ ɛfata wɔn.
3 Hvor lenge skal de ugudelige, Herre, hvor lenge skal de ugudelige fryde sig?
Ao Awurade, ɛnkɔsi da bɛn, amumuyɛfoɔ nnye wɔn ani nkɔsi da bɛn?
4 De utgyder en strøm av ord, de fører frekk tale; alle de som gjør urett, taler store ord.
Wɔkasa ahantan so; ahohoahoa ahyɛ abɔnefoɔ nyinaa ma.
5 Ditt folk, Herre, knuser de, og din arv plager de.
Ao Awurade, wɔdwerɛ wo nkurɔfoɔ; wɔhyɛ wʼagyapadeɛ so.
6 Enken og den fremmede slår de ihjel, og farløse myrder de.
Wɔkunkumm akunafoɔ ne amanfrafoɔ; na wɔdi nwisiaa awu.
7 Og de sier: Herren ser ikke, og Jakobs Gud gir ikke akt.
Wɔka sɛ, “Awurade nhunu, Yakob Onyankopɔn ayi nʼani.”
8 Gi dog akt, I ufornuftige blandt folket, og I dårer, når vil I bli kloke?
Monhwɛ yie, mo agyimifoɔ a mowɔ nnipa no mu; nkwaseafoɔ, da bɛn na mobɛhunu nyansa?
9 Mon han som planter øret, ikke skulde høre? Mon han som skaper øiet, ikke skulde se?
Deɛ ɔbɔɔ aso no, ɔrente asɛm anaa? Deɛ ɔyɛɛ ani no, ɔrenhunu adeɛ anaa?
10 Mon han som refser hedningene, ikke skulde straffe, han som gir menneskene forstand?
Deɛ ɔtenetene aman so no rentwe aso anaa? Deɛ ɔkyerɛkyerɛ onipa no nnim nyansa anaa?
11 Herren kjenner menneskenes tanker, han vet at de er tomhet.
Awurade nim onipa nsusuiɛ; ɔnim sɛ ɛnkɔsi hwee.
12 Salig er den mann som du, Herre, refser og gir lærdom av din lov
Ao Awurade, nhyira ne onipa a wotenetene ne so, onipa a wokyerɛ no wo mmara no;
13 for å gi ham ro for onde dager, inntil det blir gravd en grav for den ugudelige.
Woma wɔn ɔhome firi amanehunu nna mu, kɔsi sɛ wɔbɛtu amena ama amumuyɛfoɔ.
14 For Herren skal ikke forkaste sitt folk og ikke forlate sin arv;
Awurade rempo ne nkurɔfoɔ; na ɔrennya nʼagyapadeɛ hɔ da.
15 for dommen skal vende tilbake til rettferdighet, og alle de opriktige av hjertet skal gi den medhold.
Atemmuo bɛgyina teneneeyɛ so bio, na wɔn a wɔn akoma mu teɛ nyinaa bɛdi so.
16 Hvem reiser sig for mig imot de onde? Hvem stiller sig frem for mig imot dem som gjør urett?
Hwan na ɔbɛsɔre atia amumuyɛfoɔ ama me? Hwan na ɔbɛsɔre atia abɔnefoɔ ama me?
17 Dersom ikke Herren var min hjelp, vilde min sjel snart bo i dødsrikets stillhet.
Sɛ Awurade ammoa me a, anka mekɔɔ owuo kommyɛ mu ntɛm so.
18 Når jeg sier: Min fot vakler, da holder din miskunnhet mig oppe, Herre!
Ɛberɛ a mekaa sɛ, “Menan rewatiri” no, Ao Awurade, wo dɔ no sɔɔ me mu.
19 Når mine urolige tanker i mitt hjerte blir mange, da husvaler din trøst min sjel.
Ɛberɛ a me dadwene dɔɔso no, wʼawerɛkyekye maa me kra abotɔyam.
20 Har vel fordervelsens domstol noget samfund med dig, der hvor de skaper urett under skinn av rett?
Ɔhene a porɔeɛ ahyɛ no ma no ne wo wɔ ayɔnkofa anaa? Wʼani gye ahennie a ɛde amanehunu ba ho anaa?
21 De slår sig skarevis sammen imot den rettferdiges sjel, og uskyldig blod dømmer de skyldig.
Awudifoɔ bɔ mu tia ateneneefoɔ na wɔn a wɔdi bem no, wɔbu wɔn kumfɔ.
22 Da blir Herren mig en borg, og min Gud min tilflukts klippe.
Nanso Awurade yɛ mʼaban; na me Onyankopɔn ayɛ ɔbotan a ne mu na menya ahintaeɛ.
23 Og han lar deres urett komme tilbake over dem, og for deres ondskaps skyld skal han utrydde dem; ja, Herren vår Gud skal utrydde dem.
Ɔbɛtua wɔn nnebɔne no so ka na wɔn amumuyɛ enti, wasɛe wɔn; Awurade yɛn Onyankopɔn bɛsɛe wɔn.
