Salmenes 94
1 Du hevnens Gud, Herre, du hevnens Gud, åpenbar dig i herlighet!
Awurade, Onyankopɔn a wotɔ were, Onyankopɔn a wotɔ were, hyerɛn.
2 Reis dig, du jordens dommer, la gjengjeldelse komme over de overmodige!
Sɔre, asase so Temmufo, tua ahantanfo ka sɛnea ɛfata wɔn.
3 Hvor lenge skal de ugudelige, Herre, hvor lenge skal de ugudelige fryde sig?
Awurade, enkosi da bɛn, amumɔyɛfo nnye wɔn ani nkosi da bɛn?
4 De utgyder en strøm av ord, de fører frekk tale; alle de som gjør urett, taler store ord.
Wɔkasa ahantan so; ahohoahoa ahyɛ abɔnefo nyinaa ma.
5 Ditt folk, Herre, knuser de, og din arv plager de.
Awurade, wɔdwerɛw wo nkurɔfo; wɔhyɛ wʼagyapade so.
6 Enken og den fremmede slår de ihjel, og farløse myrder de.
Wokunkum akunafo ne ananafo; na wodi ayisaa awu.
7 Og de sier: Herren ser ikke, og Jakobs Gud gir ikke akt.
Wɔka se, “Awurade nhu, Yakob Nyankopɔn ayi nʼani.”
8 Gi dog akt, I ufornuftige blandt folket, og I dårer, når vil I bli kloke?
Monhwɛ yiye, mo agyimifo a mowɔ nnipa no mu; nkwaseafo, da bɛn na mubehu nyansa?
9 Mon han som planter øret, ikke skulde høre? Mon han som skaper øiet, ikke skulde se?
Nea ɔbɔɔ aso no rente asɛm ana? Nea ɔyɛɛ ani no renhu ade ana?
10 Mon han som refser hedningene, ikke skulde straffe, han som gir menneskene forstand?
Nea ɔteɛteɛ aman so no rentwe aso ana? Nea ɔkyerɛkyerɛ onipa no nnim nyansa ana?
11 Herren kjenner menneskenes tanker, han vet at de er tomhet.
Awurade nim onipa nsusuwii; onim sɛ enkosi hwee.
12 Salig er den mann som du, Herre, refser og gir lærdom av din lov
Awurade, nhyira ne onipa a woteɛteɛ no so, onipa a wokyerɛ no wo mmara no;
13 for å gi ham ro for onde dager, inntil det blir gravd en grav for den ugudelige.
Woma ɔhome fi amanehunu nna mu, kosi sɛ wobetu amoa ama amumɔyɛfo.
14 For Herren skal ikke forkaste sitt folk og ikke forlate sin arv;
Awurade rempo ne nkurɔfo; na ɔrennyaw nʼagyapade hɔ da.
15 for dommen skal vende tilbake til rettferdighet, og alle de opriktige av hjertet skal gi den medhold.
Atemmu begyina treneeyɛ so bio, na wɔn a wɔn koma mu tew nyinaa bedi so.
16 Hvem reiser sig for mig imot de onde? Hvem stiller sig frem for mig imot dem som gjør urett?
Hena na ɔbɛsɔre atia amumɔyɛfo ama me? Hena na ɔbɛsɔre atia abɔnefo ama me?
17 Dersom ikke Herren var min hjelp, vilde min sjel snart bo i dødsrikets stillhet.
Sɛ Awurade ammoa me a, anka mekɔɔ owu kommyɛ mu ntɛm so.
18 Når jeg sier: Min fot vakler, da holder din miskunnhet mig oppe, Herre!
Bere a mekae se, “Me nan rewatiri” no, Awurade, wo dɔ no soo me mu.
19 Når mine urolige tanker i mitt hjerte blir mange, da husvaler din trøst min sjel.
Bere a me dadwen dɔɔso no, wʼawerɛkyekye maa me kra abotɔyam.
20 Har vel fordervelsens domstol noget samfund med dig, der hvor de skaper urett under skinn av rett?
Ahengua a porɔwee ahyɛ no mma no ne wo wɔ ayɔnkofa ana? Ahengua a ne hyɛ nsɛm de amanehunu na ɛba no?
21 De slår sig skarevis sammen imot den rettferdiges sjel, og uskyldig blod dømmer de skyldig.
Wɔka bɔ mu tia atreneefo na wɔn a wodi bem no, wobu wɔn kumfɔ.
22 Da blir Herren mig en borg, og min Gud min tilflukts klippe.
Nanso Awurade yɛ mʼaban; na me Nyankopɔn ayɛ ɔbotan a ne mu na minya ahintawee.
23 Og han lar deres urett komme tilbake over dem, og for deres ondskaps skyld skal han utrydde dem; ja, Herren vår Gud skal utrydde dem.
Obetua wɔn nnebɔne no so ka na wɔn amumɔyɛ nti wasɛe wɔn; Awurade yɛn Nyankopɔn bɛsɛe wɔn.
