Salmenes 90
1 En bønn av Moses, den Guds mann. Herre! Du har vært oss en bolig fra slekt til slekt.
Xudaning adimi bolghan Musaning duasi: — Ya Rebbim, Sen barliq dewrde bizge makan bolup kéliwatisen;
2 Før fjellene blev til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du, Gud.
Taghlar wujudqa kelmestin burun, Sen yer we alemni shekillendürmestin burun, Ezeldin ebedgiche Tengridursen.
3 Du byder mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, I menneskebarn!
Sen insanni tupraqqa aylandurup: — «Hey, insan baliliri, qaytinglar!» — deysen.
4 For tusen år er i dine øine som den dag igår når den farer bort, som en vakt om natten.
Mana, Séning neziringde ming yil — Ötüp ketken tünügünki bir kün, Tündiki bir jésektur, xalas.
5 Du skyller dem bort, de blir som en søvn. Om morgenen er de som det groende gress;
Sen ademlerni su tashqinidek élip kétisen, Ular ötüp ketken bir uyqudek, Tang seherde ünüp chiqqan ot-chöpke oxshaydu —
6 om morgenen blomstrer det og gror, om aftenen visner det og blir tørt.
Etigende ular kökirip ünidu, Kéchisi bolsa késilip, soliship kéter.
7 For vi har gått til grunne ved din vrede, og ved din harme er vi faret bort med forferdelse.
Chünki biz gheziping bilen yoqaymiz, Qehring bilen dekke-dükkide qalimiz.
8 Du har satt våre misgjerninger for dine øine, vår skjulte synd for ditt åsyns lys.
Sen qebihliklirimizni köz aldinggha, Yoshurun qilmishlirimizni jamalingning nuri aldigha qoydung.
9 For alle våre dager er bortflyktet i din vrede; vi har levd våre år til ende som et sukk.
Barliq künlirimiz dergheziping astida ötüp kétidu, Yillirimizni bir uh tartish bilenla tügitimiz.
10 Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år, og dets herlighet er møie og tomhet; for hastig blev vi drevet fremad, og vi fløi avsted.
Ömrimizning yilliri yetmish yil, Maghdurimiz bar bolsa seksen yil; Biraq ularning pexri japa we bihudiliktur; Hayat tézlik bilen üzer, Mana, biz uchup kettuq.
11 Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for dig krever?
Sanga bolghan hörmet-eyminishning az-köplükige qarap hésablinidighan, Achchiqingning shidditini kim bilsun?
12 Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet!
Shunga könglimizni danaliqqa qoyushimiz üchün, Künlirimizni sanashni bizge ögetkeysen!
13 Vend om, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere!
Yénimizgha qaytqaysen, i Perwerdigar, Séni qachan’ghiche...?! Qulliringgha rehim qilghaysen!
14 Mett oss, når morgenen kommer, med din miskunnhet, så vil vi juble og være glade alle våre dager!
Bizni etigende özgermes muhebbiting bilen qandurghaysen; Undaqta barliq künlirimizde küylerni yangritip shadlinimiz.
15 Gled oss så mange dager som du har plaget oss, så mange år som vi har sett ulykke!
Sen bizni japagha chömgen künlerge asasen, Külpetni körgen yillirimizgha asasen yene xursen qilghin!
16 La din gjerning åpenbares for dine tjenere og din herlighet over deres barn!
Ulugh ishliring qulliringgha körün’gey, Shanu-shewkiting ularning oghullirighimu ashkara bolghay!
17 Og Herrens, vår Guds liflighet være over oss, og våre henders gjerning fremme du for oss, ja, våre henders gjerning, den fremme du!
Perwerdigar Xudayimizning shérin merhemiti üstimizde bolghay, Qolimizning ishlirini üstimizge beriketlik qilghaysen, Berheq, qolimizning ishlirini beriketlik qilghaysen!
