Salmenes 90
1 En bønn av Moses, den Guds mann. Herre! Du har vært oss en bolig fra slekt til slekt.
Sithaw kami Mosi lawkthuihaih. Angraeng, nang loe adung boih ah kaicae ohhaih ahmuen ah na oh.
2 Før fjellene blev til, og du skapte jorden og jorderike, ja fra evighet til evighet er du, Gud.
Maenawk loe om o ai vop, longlai hoi long na sah ai nathuem hoi boeh ni, nang loe dungzan hoi dugzan khoek to Sithaw ah na oh boeh.
3 Du byder mennesket vende tilbake til støv og sier: Vend tilbake, I menneskebarn!
Kami to nam rosak; kami ih caanawk, amlaem o let ah, tiah na naa.
4 For tusen år er i dine øine som den dag igår når den farer bort, som en vakt om natten.
Saning sangto loe na hmaa ah tidoeh na ai ni, kalaem tangcae ni baktih, atue setta qum atue baktiah ni oh.
5 Du skyller dem bort, de blir som en søvn. Om morgenen er de som det groende gress;
Nihcae to tui mah pazawk baktiah na lak ving; nihcae loe ka iip baktiah oh o moe, akhawnbang ah tacawt tahang phroh baktiah oh o.
6 om morgenen blomstrer det og gror, om aftenen visner det og blir tørt.
Phroh loe akhawnbang ah sai moe, qoeng tahang, duembang ah loe amro moe, azaem ving.
7 For vi har gått til grunne ved din vrede, og ved din harme er vi faret bort med forferdelse.
Kaicae loe palung na phuihaih hoiah kam ro o; palung na bet pongah tasoehhaih hoiah ka oh o.
8 Du har satt våre misgjerninger for dine øine, vår skjulte synd for ditt åsyns lys.
Kaicae sakpazaehaihnawk to na hmaa ah na suek moe, tamqumta hoiah ka sak o ih zaehaihnawk loe na hmaa ih aanghaih mah toeh phaeng.
9 For alle våre dager er bortflyktet i din vrede; vi har levd våre år til ende som et sukk.
Palung na phui pongah kaicae ih aninawk loe laemh boeh; saningnawk loe thuih ih ruici baktiah ni ka laemh o sak boeh.
10 Vårt livs tid, den er sytti år og, når der er megen styrke, åtti år, og dets herlighet er møie og tomhet; for hastig blev vi drevet fremad, og vi fløi avsted.
Kaicae hinghaih saning loe qui sarihto sawk; thacak nahaeloe saning qui tazetto pha tih; khosak hoih li nathuem ah doeh patanghaih hoi palungsethaih khue ni oh; toe saningnawk loe akra ai ah laemh o, kaicae doeh kang hmat kang taa o.
11 Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for dig krever?
Palung na phuihaih tha loe mi mah maw panoek tih? Nang loe zitthoh baktih toengah palung na phuihaih doeh zitthoh.
12 Lær oss å telle våre dager, at vi kan få visdom i hjertet!
Palunghahaih ka patoh o thai hanah, ka hing o haih aninawk kroek thaihaih to na patuk ah.
13 Vend om, Herre! Hvor lenge? Ha medynk med dine tjenere!
Aw Angraeng, amlaem let ah, nasetto maw akra vop tih? Na tamnanawk nuiah tahmenhaih to tawn ah.
14 Mett oss, når morgenen kommer, med din miskunnhet, så vil vi juble og være glade alle våre dager!
Na tahmenhaih rang hoiah akhawnbang ah zok amhahsak ah; to tiah nahaeloe ka hing o thung anghoehaih hoi oephaih hoiah ka om o tih.
15 Gled oss så mange dager som du har plaget oss, så mange år som vi har sett ulykke!
Kaicae patang nang khangsakhaih saning, kasae tonghaih saning paroeai pop boeh pongah, kaicae anghoehaih atue to na paek ah.
16 La din gjerning åpenbares for dine tjenere og din herlighet over deres barn!
Na sak ih hmuen to na tamnanawk khaeah amtuengsak ah loe, na lensawkhaih to a caanawk khaeah amtuengsak ah.
17 Og Herrens, vår Guds liflighet være over oss, og våre henders gjerning fremme du for oss, ja, våre henders gjerning, den fremme du!
Aicae Angraeng Sithaw tahmenhaih aicae nuiah om nasoe; kaimacae ban hoi ka sak o ih tok to na caksak ah; ue, kaimacae ban hoi ka sak o ih tok to na caksak ah.
