Salmenes 88
1 En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot; en læresalme av Heman, esrahitten. Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig.
Korahning oghulliri üchün yézilghan küy-naxsha: — Neghmichilerning béshigha tapshurulup, «Maxalat-léanot» ahangida oqulsun dep, Ezraliq Héman yazghan «Masqil»: — I Perwerdigar, nijatliqim bolghan Xuda, Kéche-kündüz Sanga nale qilip keldim.
2 La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop!
Duayim Séning aldinggha kirip ijabet bolsun; Nidayimgha qulaq salghaysen;
Chünki derdlerdin jénim toyghan, Hayatim tehtisaragha yéqinlashqan, (Sheol h7585)
4 Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft,
Hanggha chüshüwatqanlar qatarida hésablinimen; Küch-madari qurughan ademdek bolup qaldim.
5 frigitt som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd.
Ölükler arisigha tashlan’ghanmen, Qirilip qebride yatqanlardek; Sen ularni yene eslimeysen, Ular qolungdin üzüp élinip yiraq qilin’ghan.
6 Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner.
Sen méni hangning eng tégige, Zulmetlik jaylargha, déngizning chongqur yerlirige chömdürdüng.
7 Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. (Sela)
Qehring üstümge éghir yüktek basti, Barliq dolqunliring bilen méni qiyniding.
8 Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut.
Mendin dost-buraderlirimni yiraqlashturdung; Ularni mendin yirgendürdüng; Men qamalghanmen, héch chiqalmaymen.
9 Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig.
Közlirim azab-oqubettin xireleshti; Her küni Sanga nida qilimen, i Perwerdigar, Qollirimni Sanga kötürüp keldim.
10 Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? (Sela)
Ölüklerge möjize körsitersenmu? Merhumlar ornidin turup Sanga teshekkür éytarmu?
11 Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet?
Özgermes muhebbiting qebride bayan qilinarmu? Halaket diyarida sadiqliq-heqiqiting maxtilarmu?
12 Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?
Karametliring zülmette tonularmu? Heqqaniyliqing «untulush zémini»de bilinermu?
13 Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte.
Biraq men bolsam, Perwerdigar, Sanga peryad kötürimen, Tang seherde duayim aldinggha kiridu.
14 Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig?
I Perwerdigar, némige jénimni tashliwetting? Némige jamalingni mendin yoshurdung?
15 Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile.
Yashliqimdin tartip men ézilgen, bimardurmen; Wehshetliringni körüwérip héch halim qalmidi.
16 Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig.
Qehring üstümdin ötti; Wehimiliring méni nabut qildi.
17 De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen.
Ular kün boyi tashqin suliridek méni orawaldi, Tamamen méni chömdürdi.
18 Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.
Jan dostlirimni, aghinilirimni méningdin yiraqlashturdung, Méning eziz dostum bolsa qarangghuluqtur!
