Salmenes 88
1 En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot; en læresalme av Heman, esrahitten. Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig.
Canticum Psalmi, filiis Core, in finem, pro Maheleth ad respondendum. Intellectus Eman Ezrahitæ. [Domine, Deus salutis meæ, in die clamavi et nocte coram te.
2 La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop!
Intret in conspectu tuo oratio mea, inclina aurem tuam ad precem meam.
Quia repleta est malis anima mea, et vita mea inferno appropinquavit. (Sheol h7585)
4 Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft,
Æstimatus sum cum descendentibus in lacum, factus sum sicut homo sine adjutorio,
5 frigitt som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd.
inter mortuos liber; sicut vulnerati dormientes in sepulchris, quorum non es memor amplius, et ipsi de manu tua repulsi sunt.
6 Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner.
Posuerunt me in lacu inferiori, in tenebrosis, et in umbra mortis.
7 Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. (Sela)
Super me confirmatus est furor tuus, et omnes fluctus tuos induxisti super me.
8 Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut.
Longe fecisti notos meos a me; posuerunt me abominationem sibi. Traditus sum, et non egrediebar;
9 Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig.
oculi mei languerunt præ inopia. Clamavi ad te, Domine, tota die; expandi ad te manus meas.
10 Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? (Sela)
Numquid mortuis facies mirabilia? aut medici suscitabunt, et confitebuntur tibi?
11 Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet?
Numquid narrabit aliquis in sepulchro misericordiam tuam, et veritatem tuam in perditione?
12 Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?
Numquid cognoscentur in tenebris mirabilia tua? et justitia tua in terra oblivionis?
13 Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte.
Et ego ad te, Domine, clamavi, et mane oratio mea præveniet te.
14 Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig?
Ut quid, Domine, repellis orationem meam; avertis faciem tuam a me?
15 Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile.
Pauper sum ego, et in laboribus a juventute mea; exaltatus autem, humiliatus sum et conturbatus.
16 Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig.
In me transierunt iræ tuæ, et terrores tui conturbaverunt me:
17 De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen.
circumdederunt me sicut aqua tota die; circumdederunt me simul.
18 Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.
Elongasti a me amicum et proximum, et notos meos a miseria.]
