Salmenes 88
1 En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot; en læresalme av Heman, esrahitten. Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig.
Thaburi ya Ariũ a Kora Wee Jehova, o Wee Ngai ũrĩa ũũhonokagia, ngũkayagĩra mũthenya na ũtukũ ndĩ mbere yaku.
2 La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop!
Ihooya rĩakwa rĩrokinya harĩwe; inamĩrĩria gũtũ gwaku ũigue gũkaya gwakwa.
Nĩgũkorwo muoyo wakwa ũiyũrĩtwo nĩ thĩĩna, na niĩ ngirie gũkua. (Sheol h7585)
4 Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft,
Niĩ ndaranĩirio na arĩa makiriĩ gũkua; haana ta mũndũ ũtarĩ na hinya.
5 frigitt som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd.
Niĩ njiganĩirio na arĩa akuũ, o ta arĩa moragĩtwo magakoma mbĩrĩra, o acio ũtacookaga kũririkana, arĩa meheretio kuuma ũmenyereri-inĩ waku.
6 Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner.
Ũnjikĩtie irima rĩrĩa iriku mũno, o kũu kũriku kũrĩ nduma ndumanu.
7 Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. (Sela)
Mangʼũrĩ maku nĩmanditũhĩire mũno; nĩũũhubĩkanĩtie na ndiihũ ciaku ciothe.
8 Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut.
Nĩũnjehereirie arata akwa arĩa twendanĩte mũno, na ũgatũma nduĩke kĩndũ kĩrĩ magigi harĩo. Ndĩĩmũhingĩrĩrie ndingĩhota kũũra;
9 Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig.
maitho makwa nĩmaroora nĩ kĩeha. Wee Jehova, ngũkayagĩra o mũthenya; ngũtambũrũkagĩria moko makwa.
10 Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? (Sela)
Andũ arĩa akuũ-rĩ, wee nĩũmonagia magegania maku? Acio makuĩte-rĩ, nĩmarahũkaga, magakũgooca?
11 Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet?
Wendo waku nĩumbũragwo mbĩrĩra-inĩ, kana wĩhokeku waku ũgakiumbũrwo Mwanangĩko-inĩ?
12 Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?
Magegania maku nĩmonagwo kũndũ kũu kwa nduma, kana ciĩko ciaku cia ũthingu ikamenyeka bũrũri-inĩ ũcio wa kĩriganĩro?
13 Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte.
No nĩngũgũkaĩra ũndeithie, Wee Jehova; rũciinĩ mahooya makwa mokaga harĩwe.
14 Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig?
Wee Jehova, nĩ kĩĩ gĩtũmĩte ũndiganĩrie na ũkaahitha ũthiũ waku?
15 Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile.
Kuuma o ũnini wakwa ndũũrĩte nyamarĩtio na ngakuhĩrĩria gĩkuũ; nĩnyamaarĩkĩte nĩ imakania ciaku, igatũma njage mwĩhoko.
16 Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig.
Mangʼũrĩ maku nĩmahubĩkanĩtie, nacio imakania ciaku ikanyananga.
17 De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen.
Maathiũrũrũkagĩria mũthenya wothe ta mũiyũro wa maaĩ; hingĩrĩirio nĩmo na mĩena yothe.
18 Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.
Nĩũnjehereirie athiritũ akwa na arĩa nyendete; nduma nĩyo mũrata wakwa ũrĩa ũnguhĩrĩirie mũno.
