Salmenes 88
1 En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot; en læresalme av Heman, esrahitten. Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig.
“A psalm of the sons of Korah. For the leader of the music. Upon wind instruments. A psalm of Heman, the Ezrahite.” O LORD, God of my salvation! To thee do I cry by day, And by night is my prayer before thee!
2 La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop!
Let my supplication come before thee; Incline thine ear to my cry!
For my soul is full of misery, And my life draweth near to the underworld. (Sheol h7585)
4 Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft,
I am counted with those who are going down to the pit; I am like one who hath no strength.
5 frigitt som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd.
I am left to myself among the dead, Like the slain who lie in the grave, Whom thou no more rememberest, And who are cut off from thy [[protecting]] hand.
6 Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner.
Thou hast placed me in a deep pit, In a dark and deep abyss.
7 Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. (Sela)
Thy wrath presseth hard upon me, And thou afflictest me with all thy waves! (Pause)
8 Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut.
Thou hast put mine acquaintances far from me, Yea, thou hast made me their abhorrence: I am shut up, and cannot go forth.
9 Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig.
Mine eyes languish by reason of my affliction. I call upon thee daily, O LORD! To thee do I stretch out my hands!
10 Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? (Sela)
Canst thou show wonders to the dead? Shall the dead arise, and praise thee? (Pause)
11 Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet?
Shall thy goodness be declared in the grave, Or thy faithfulness in the place of corruption?
12 Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?
Shall thy wonders be known in the dark, And thy justice in the land of forgetfulness?
13 Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte.
To thee do I cry, O LORD! In the morning doth my cry come before thee.
14 Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig?
Why, O LORD! dost thou cast me off? Why hidest thou thy face from me?
15 Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile.
I have been afflicted and languishing from my youth; I suffer thy terrors, and am distracted.
16 Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig.
Thy fierce wrath overwhelmeth me; Thy terrors utterly destroy me.
17 De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen.
They surround me daily like water; They compass me about together.
18 Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.
Lover and friend hast thou put far from me; My acquaintances are withdrawn from my sight.
