Salmenes 88
1 En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot; en læresalme av Heman, esrahitten. Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig.
“A song or psalm of the sons of Korach, to the chief musician upon Machalath-le'annoth, a Maskil of Heman the Ezrachite.” O Lord the God of my salvation, by day do I cry, [and] at night I am before thee.
2 La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop!
Let my prayer come unto thy presence; incline thy ear unto my entreaty.
For my soul is sated with troubles; and my life draweth nigh unto the nether world. (Sheol h7585)
4 Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft,
I am counted with those that descend into the pit; I am become as a man without vigor:
5 frigitt som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd.
Free among the dead, like the slain that dwell in the grave, whom thou rememberest no more; and those that are cut off by thy hand.
6 Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner.
Thou hast laid me in the pit of the lower world, in darkness, in the depths.
7 Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. (Sela)
Upon me lieth heavily thy fury, and with all thy billows hast thou afflicted me. (Selah)
8 Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut.
Thou hast removed my acquaintances far from me; thou hast rendered me an abomination unto them: I am imprisoned, and I cannot go forth.
9 Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig.
My eye languisheth by reason of affliction: I call on thee, O Lord, every day, I stretch out unto thee my hands.
10 Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? (Sela)
Wilt thou display wonders to the dead? shall the departed arise [and] thank thee? (Selah)
11 Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet?
Shall thy kindness be related in the grave? thy faithfulness in the place of corruption?
12 Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?
Shall thy wonders be acknowledged in the darkness? and thy righteousness in the land of forgetfulness?
13 Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte.
Yet I cry indeed aloud unto thee, O Lord; and in the morning shall my prayer come before thee.
14 Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig?
Why, O Lord, wilt thou cast off my soul? [why] wilt thou hide thy face from me?
15 Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile.
I am afflicted and perishing from my youth up: I bear thy terrors, I am distracted.
16 Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig.
Over me have the fires of thy wrath passed; thy terrors have destroyed me;
17 De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen.
They encompass me like water all the time; they have closed in round about me together.
18 Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.
Thou hast removed far from me lover and friend, my acquaintances [are in] darkness.
