Salmenes 88
1 En sang; en salme av Korahs barn; til sangmesteren; efter Mahalat leannot; en læresalme av Heman, esrahitten. Herre, min frelses Gud! Om dagen og om natten roper jeg for dig.
Ezrakhi hoel Heman kah hlohlai aka doo Mahalath aka mawt ham Korah koca rhoek kah Tingtoeng laa Kai kah khangnah Pathen BOEIPA, namah hmaiah khoyin khothaih ka pang.
2 La min bønn komme for ditt åsyn, bøi ditt øre til mitt klagerop!
Ka thangthuinah loh namah mikhmuh la ha pawk saeh. Ka tamlung he na hna kaeng thil lah.
Ka hinglu he yoethae loh hah coeng tih ka hingnah he Saelkhui a paan coeng. (Sheol h7585)
4 Jeg aktes like med dem som farer ned i hulen; jeg er som en mann uten kraft,
Tangrhom la aka suntla rhoek neh n'moeh tih a dawn aka sai mueh hlang bangla ka om.
5 frigitt som en av de døde, lik de ihjelslagne som ligger i graven, som du ikke mere kommer i hu, fordi de er skilt fra din hånd.
Aka duek rhoek taengah a rhoe tih phuel kah aka yalh rhok te na ngaidam voel kolla na kut dong lamkah na tuiphih banghui lamni ka om coeng.
6 Du har lagt mig i dypenes hule, på mørke steder, i avgrunner.
Kai he a laedil kah tangrhom ah, khohmuep ah, a cok ah nan khueh.
7 Din vrede tynger på mig, og med alle dine bølger trenger du mig. (Sela)
Na kosi te kai soah na tloeng tih na tuiphu tom neh nan phaep.
8 Du har drevet mine kjenninger langt bort fra mig, du har gjort mig vederstyggelig for dem; jeg er stengt inne og kommer ikke ut.
Kamah kah hmaiben nawn khaw kai taeng lamkah nan lakhla sak. Amih kah tueilaehkoi la kai nan khueh dongah n'nan uh tih ka coe thai pawh. (Selah)
9 Mitt øie er vansmektet av elendighet; jeg har påkalt dig, Herre, hver dag, jeg har utbredt mine hender til dig.
Phacipphabaem khui lamkah nang kang khue ham khaw ka mik kha coeng. BOEIPA namah taengah hnin takuem ka kut ka phuel.
10 Mon du gjør undergjerninger for de døde, eller mon dødninger står op og priser dig? (Sela)
Aka duek rhoek ham khobaerhambae na saii pah atah sairhai a aka thoo vetih namah n'uem eh? (Selah)
11 Mon der fortelles i graven om din miskunnhet, i avgrunnen om din trofasthet?
Nang kah sitlohnah te phuel khuiah, na uepomnah te Abaddon ah a thui aya?
12 Mon din undergjerning blir kjent i mørket, og din rettferdighet i glemselens land?
Nang kah khobaerhambae te khohmuep khuiah, namah kah duengnah te lunghnilh kho ah a ming uh aya?
13 Men jeg roper til dig, Herre, og om morgenen kommer min bønn dig i møte.
Tedae kai loh BOEIPA nang taengah ka pang tih mincang kah ka thangthuinah loh namah n'doe.
14 Hvorfor, Herre, forkaster du min sjel? Hvorfor skjuler du ditt åsyn for mig?
BOEIPA aw ba dongah nim ka hinglu he na hlahpham tih kai taeng lamkah na maelhmai na thuh mai?
15 Elendig er jeg og døende fra ungdommen av; jeg bærer dine redsler, jeg må fortvile.
Kai mangdaeng he ka camoe lamkah ka pal coeng. Nang taengkah mueirhih ka phueih tih ka ngaidaeng.
16 Din vredes luer har gått over mig, dine redsler har tilintetgjort mig.
Na thinsa loh kai soah n'khuk tih namah kah hihhamnah loh kai m'biit uh coeng.
17 De har omgitt mig som vann hele dagen, de har omringet mig alle sammen.
Tui bangla kai n'hil uh tih, khohnin yung ah kai malh m'vael.
18 Du har drevet venn og næste langt bort fra mig; mine kjenninger er det mørke sted.
Ka lungnah ka paya khaw kai taeng lamkah nan lakhla sak tih khohmuep ni ka hmaiben coeng.
