Salmenes 81
1 Til sangmesteren, efter Gittit; av Asaf. Juble for Gud, vår styrke, rop med glede for Jakobs Gud!
Ki he Takimuʻa ʻi he Kitita, ko e Saame ʻa ʻAsafi. Hiva kalanga ki he ʻOtua ko hotau mālohi, kalanga fakafiefia ki he ʻOtua ʻo Sēkope.
2 Stem i sang og la pauken lyde, den liflige citar tillikemed harpen!
Toʻo mai ʻae saame, pea ʻomi ʻae kihiʻi lali, mo e haʻape mālie mo e saliteli.
3 Støt i basun i måneden, ved fullmånen, på vår høitids dag!
Ifi mālohi ʻae meʻa lea ʻi he māhina foʻou, ʻi he ʻaho kuo tuʻutuʻuni, ʻi hotau ʻaho kātoanga mamalu.
4 For det er en lov for Israel, en rett for Jakobs Gud.
He ko e fekau eni ki ʻIsileli, mo e fono ʻae ʻOtua ʻo Sēkope.
5 Han satte det til et vidnesbyrd i Josef da han drog ut gjennem Egyptens land. - Jeg hørte en røst som jeg ikke kjente:
Naʻa ne tuʻutuʻuni eni ʻia Siosefa ko e fakamoʻoni, ʻi heʻene ʻalu atu ʻi he fonua ko ʻIsipite: ʻaia naʻaku fanongo ai ki he lea naʻe ʻikai te u ʻiloa.
6 Jeg fridde hans skulder fra byrden, hans hender slapp fri fra bærekurven.
“Naʻaku hiki ʻae kavenga mei hono uma: naʻe hao hono nima mei he ngaahi kato.
7 I nøden ropte du, og jeg fridde dig ut; jeg svarte dig, skjult i tordenskyen, jeg prøvde dig ved Meriba-vannene. (Sela)
Naʻa ke ui ʻi he mamahi, pea ne u fakamoʻui koe: naʻaku talia koe ʻi he potu lilo ʻoe mana: ne u ʻahiʻahiʻi koe ʻi he vai ʻo Melipa. (Sila)
8 Hør, mitt folk, og jeg vil vidne for dig! Israel, o, at du vilde høre mig:
Fanongo, ʻE hoku kakai, pea te u fakapapau kiate koe: ʻE ʻIsileli, kapau te ke tokanga mai kiate au;
9 Det skal ikke være nogen fremmed gud hos dig, og du skal ikke tilbede utlendingens gud.
ʻOua naʻa fokotuʻu ha ʻotua foʻou kiate koe: pea ʻe ʻikai te ke hū ki ha ʻotua foʻou.
10 Jeg er Herren din Gud, som førte dig op av Egyptens land; lukk din munn vidt op, at jeg kan fylle den!
Ko au Sihova ko ho ʻOtua, naʻaku ʻomi koe mei he fonua ko ʻIsipite: fakamanga ho ngutu ke lahi, pea te u fakafonu ia.
11 Men mitt folk hørte ikke min røst, og Israel vilde ikke lyde mig.
“Ka naʻe ʻikai fie tokanga ʻa hoku kakai ki hoku leʻo; pea naʻe ʻikai manako ʻa ʻIsileli kiate au.
12 Så lot jeg dem fare i sitt hjertes hårdhet, forat de skulde vandre i sine egne onde råd.
Ko ia ne u fakatukutukuʻi ai ʻakinautolu ki he holi kovi ʻa honau loto: pea naʻa nau ʻaʻeva ʻi heʻenau ngaahi filioʻi.
13 O, at mitt folk vilde høre mig, og at Israel vilde vandre på mine veier!
ʻAmusiaange ʻeau kuo tokanga ʻa hoku kakai kiate au, pea ʻeveʻeva ʻa ʻIsileli ʻi hoku ngaahi hala!
14 Om en liten stund vilde jeg da ydmyke deres fiender og vende min hånd imot deres motstandere.
Pehē, kuo u fakavaivaiʻi leva honau ngaahi fili, ʻo mafao atu hoku nima ki honau kau fakamamahi.
15 De som hater Herren, skulde smigre for dem, og deres tid skulde vare evindelig.
Pea ko e kau fehiʻa kia Sihova kuo nau fakavaivai ʻakinautolu kiate ia: ka ʻe tolonga ʻo taʻengata honau ngaahi ʻaho.
16 Og han skulde fø dem med den beste hvete, og jeg skulde mette dig med honning fra klippen.
Kuo ne fafanga foki ʻakinautolu ʻaki ʻae uite mātuʻaki lelei: pea u fakamākona ʻaki ʻakinautolu ʻae hone mei he maka.”
