Salmenes 81
1 Til sangmesteren, efter Gittit; av Asaf. Juble for Gud, vår styrke, rop med glede for Jakobs Gud!
To the Chief Musician. On "the Gittith." Asaph’s. Shout ye for joy, unto God our strength, Sound the note of triumph, to the God of Jacob;
2 Stem i sang og la pauken lyde, den liflige citar tillikemed harpen!
Raise a melody, and strike the timbrel, The lyre so sweet, with the harp:
3 Støt i basun i måneden, ved fullmånen, på vår høitids dag!
Blow, at the new moon, the horn, At the full moon, for the day of our sacred festival:
4 For det er en lov for Israel, en rett for Jakobs Gud.
For, a statute to Israel, it is, A regulation, by the God of Jacob;
5 Han satte det til et vidnesbyrd i Josef da han drog ut gjennem Egyptens land. - Jeg hørte en røst som jeg ikke kjente:
A testimony in Joseph, he appointed it, When he went forth over the land of Egypt: A language I liked not, used I to hear;
6 Jeg fridde hans skulder fra byrden, hans hender slapp fri fra bærekurven.
I took away, from the burden, his shoulder, his hands, from the clay, were set free.
7 I nøden ropte du, og jeg fridde dig ut; jeg svarte dig, skjult i tordenskyen, jeg prøvde dig ved Meriba-vannene. (Sela)
In distress, thou didst cry, and I delivered thee, —I answered thee, within a hiding-place of thunder, I proved thee by the waters of Meribah. (Selah)
8 Hør, mitt folk, og jeg vil vidne for dig! Israel, o, at du vilde høre mig:
Hear, O my people, and I will adjure thee, O Israel, if thou wilt hearken unto me!
9 Det skal ikke være nogen fremmed gud hos dig, og du skal ikke tilbede utlendingens gud.
There shall not be, within thee, a foreign GOD, —Neither shalt thou bow down to a strange GOD:
10 Jeg er Herren din Gud, som førte dig op av Egyptens land; lukk din munn vidt op, at jeg kan fylle den!
I, Yahweh, am thy God, Who brought thee up out of the land of Egypt, —Open wide thy mouth, that I may fill it.
11 Men mitt folk hørte ikke min røst, og Israel vilde ikke lyde mig.
But my people, hearkened not, unto my voice, Even, Israel, inclined not unto me.
12 Så lot jeg dem fare i sitt hjertes hårdhet, forat de skulde vandre i sine egne onde råd.
So then I let them go on in the stubbornness of their own heart, They might walk in their own counsels!
13 O, at mitt folk vilde høre mig, og at Israel vilde vandre på mine veier!
If, my people, were hearkening unto me, [If, ] Israel, in my ways, would walk,
14 Om en liten stund vilde jeg da ydmyke deres fiender og vende min hånd imot deres motstandere.
Right soon, their foes, would I subdue, And, against their adversaries, would I turn my hand:
15 De som hater Herren, skulde smigre for dem, og deres tid skulde vare evindelig.
The haters of Yahweh, should come cringing unto him, Then let their own good time be age-abiding!
16 Og han skulde fø dem med den beste hvete, og jeg skulde mette dig med honning fra klippen.
Then would he feed them from the marrow of the wheat, Yea, out of the rock—with honey, would I satisfy thee.
