Salmenes 78

1 En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, bøi eders ører til min munns ord!

An Instructive Psalm. Asaph’s. Give ear, O my people, to mine instruction, Bend your ear to the sayings of my mouth;

2 Jeg vil oplate min munn med tankesprog, jeg vil la utstrømme gåtefulle ord fra fordums tid.

I will open, in a parable, my mouth, I will pour forth enigmas out of antiquity; —

3 Det vi har hørt og vet, og det våre fedre har fortalt oss,

Which we have heard, and come to know, And, our fathers, have recounted to us;

4 det vil vi ikke dølge for deres barn, men for den kommende slekt fortelle Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort.

We will not withhold [them] from their children, To a later generation, recounting the praises of Yahweh, Even his might and his wonders which he wrought;

5 Han har reist et vidnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre sine barn,

When he set up a testimony in Jacob, And, a law, appointed in Israel, —Which he commanded our fathers, That they might make them known to their children;

6 forat den kommende slekt, de barn som skulde fødes, kunde kjenne dem, kunde stå frem og fortelle dem for sine barn

To the end, A later generation, might come to know, Children who should be born, Who should arise, and recount [them] to their children;

7 og sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud

That they might set, in Elohim, their confidence, —And not forget the doings of El, But, his commandments, might observe;

8 og ikke være som deres fedre, en opsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde sitt hjerte fast, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud.

And not become, like their fathers, a generation stubborn and rebellious, —A generation that fixed not their heart, Neither was their spirit, faithful with GOD.

9 Efra'ims barn, de rustede bueskyttere, vendte om på stridens dag.

The sons of Ephraim—armed bowmen, Turned in the day of battle;

10 De holdt ikke Guds pakt og vilde ikke vandre i hans lov,

They kept not the covenant of God, And, in his law, refused to walk;

11 og de glemte hans store gjerninger og de under som han hadde latt dem se.

And forgat His doings, And his wonders which he had showed them:

12 For deres fedres øine hadde han gjort under i Egyptens land, på Soans mark.

In presence of their fathers, wrought he, wondrously, —In the land of Egypt—the field of Zoan:

13 Han kløvde havet og lot dem gå gjennem det og lot vannet stå som en dynge.

He clave the sea, and caused them to pass through, And reared up the waters like a mound;

14 Og han ledet dem ved skyen om dagen og hele natten ved ildens lys.

And led them, by a cloud, in the daytime, And all the night, by a light of fire;

15 Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke som av store vanndyp.

He used to cleave rocks in the desert, And let them drink as out of mighty deeps;

16 Og han lot bekker gå ut av klippen og vann flyte ned som strømmer.

And he brought forth streams out of the cliff, And caused waters to flow down, like rivers.

17 Men de blev ennu ved å synde mot ham, å være gjenstridige mot den Høieste i ørkenen.

But again, once more sinned they against him, Resisting the Most High in a land of drought:

18 Og de fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde mat efter sin lyst.

They put GOD to the proof in their heart, By asking food to their mind:

19 Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen?

Yea they spake against Elohim, —They said, Can GOD prepare a table in the desert?

20 Se, han har slått klippen så det fløt ut vann, og bekker strømmet over; mon han også kan gi brød, eller kan han komme med kjøtt til sitt folk?

Lo! he hath smitten a rock, And waters, have gushed out, Yea, torrents, have rushed along, —Food also, can he give? Or provide flesh for his people?

21 Derfor, da Herren hørte det, harmedes han, og ild optendtes mot Jakob, og vrede reiste sig mot Israel,

Therefore, Yahweh hearkened, and became wroth, —And, a fire, was kindled against Jacob, Moreover also, anger, mounted against Israel;

22 fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse.

Because, They believed not in God, Nor trusted in his salvation;

23 Og han gav skyene der oppe befaling og åpnet himmelens porter.

Though he had commanded the skies above, And, the doors of the heavens, had opened;

24 Og han lot manna regne over dem til føde og gav dem himmelkorn.

And had rained on them manna to eat, And, the corn of the heavens, had given to them:

25 Englebrød åt enhver; han sendte dem næring til mette.

The food of the mighty, each one did eat, Nourishment, sent he them to the full;

26 Han lot østenvinden fare ut i himmelen og førte sønnenvinden frem ved sin styrke.

He let loose an east wind in the heavens, Then guided he, in his might, a south wind;

27 Og han lot kjøtt regne ned over dem som støv og vingede fugler som havets sand,

And rained upon them flesh as the dust, And, like the sand of the seas, birds of wing;

28 og han lot dem falle ned midt i deres leir, rundt omkring deres boliger.

And let them fall in the midst of their camp, —Round about their habitations.

29 Og de åt og blev såre mette, og det de lystet efter, gav han dem.

So they did eat and were abundantly filled, When, what they longed for, he had brought them: —

30 De hadde ennu ikke latt fare det de lystet efter, ennu var deres mat i deres munn,

They had not turned away from what they had longed for, Yet was their food in their mouth,

31 da reiste Guds vrede sig mot dem, og han herjet blandt deres kraftfulle menn, og Israels unge menn slo han ned.

When, the anger of God, mounted against them, And he slew of their vigorous youths, And, the choice young men of Israel, caused he to bow down in death.

32 Med alt dette syndet de enda og trodde ikke på hans undergjerninger.

For all this, sinned they still, And believed not in his wonders;

33 Derfor lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i forskrekkelse.

So he ended, in a breath, their days, And their years, in a sudden terror!

34 Når han herjet blandt dem, da spurte de efter ham og vendte om og søkte Gud

If he slew [of] them, then they sought him, Yea they turned, and did earnestly seek GOD;

35 og kom i hu at Gud var deres klippe, og den høieste Gud deres gjenløser.

And remembered that, Elohim, was their rock, Yea, EL Most High, their Redeemer:

36 Men de smigret for ham med sin munn og løi for ham med sin tunge.

So they spake him fair with their mouth, And, with their tongue, did promise him falsely;

37 Og deres hjerte hang ikke fast ved ham, og de var ikke tro mot hans pakt.

But, their heart, was not fixed with him, Nor were they trusty in his covenant:

38 Men han, han er miskunnelig, han tilgir misgjerning og forderver ikke; mange ganger lot han sin vrede vende om og lot ikke all sin harme bryte frem.

Yet, he, full of compassion, would put a propitiatory-covering over iniquity, and not destroy, —Yea, many a time, turned he back his anger, And would not stir up all his wrath.

39 Og han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer avsted og ikke kommer tilbake.

So then he remembered, That, Flesh, they were, A Wind departing, that returneth not.

40 Hvor titt var de ikke gjenstridige mot ham i ørkenen, gjorde ham sorg på de øde steder!

How often they, Resisted him in the desert, Vexed him, in the waste:

41 Og de fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige.

Yea they again put GOD to the test, And, to the Holy One of Israel, caused they sorrow:

42 De kom ikke hans hånd i hu den dag han forløste dem fra fienden,

They remembered not his hand—The day, When he ransomed them from the adversary;

43 han som gjorde sine tegn i Egypten og sine under på Soans mark.

When he set, in Egypt, his signs, And his wonders, in the plain of Zoan;

44 Han gjorde deres elver til blod, og sine rinnende vann kunde de ikke drikke.

When he turned, into blood, their Nile-streams, And, their own rivers, could they not drink;

45 Han sendte imot dem fluesvermer som fortærte dem, og frosk som fordervet dem.

He sent among them, The gad-fly, and it devoured them, And the frog, and it despoiled them;

46 Og han gav gnageren deres grøde og gresshoppen deres høst.

When he gave to the corn-locust their produce, And their toil, to the swarming locust;

47 Han slo deres vintrær ned med hagl og deres morbærtrær med haglstener.

He killed, with hail, their vine, And their sycomores, with frost:

48 Og han overgav deres fe til haglet og deres hjorder til ildsluer.

When he gave up, to hail-storms, their beasts, And their cattle, to pestilent fevers;

49 Han slapp sin brennende vrede løs mot dem, harme og forbitrelse og trengsel, en sending av ulykkes-bud.

He sent among them the heat of his anger, Wrath and indignation and distress, —A mission of messengers of misfortune:

50 Han brøt vei for sin vrede, sparte ikke deres sjel for døden, overgav deres liv til pesten.

He leveled a path for his anger, Withheld not, from death, their soul, But, their life—to the pestilence, he delivered:

51 Og han slo alle førstefødte i Egypten, styrkens førstegrøde i Kams telter.

So he smote, Every first-born in Egypt, The beginning of their strength, in the tents of Ham;

52 Og han lot sitt folk bryte op som en fåreflokk og førte dem som en hjord i ørkenen.

And he set forth, like sheep, his people, And guided them, like a flock in the desert;

53 Og han ledet dem tryggelig, og de fryktet ikke, men havet skjulte deres fiender.

Yea he led them securely, and they dreaded not, And, their enemies, the sea did cover.

54 Og han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høire hånd hadde vunnet.

Then brought he them within his own holy bounds, The mountain-range, which his right hand made his own:

55 Og han drev hedningene ut for deres åsyn og lot deres land tilfalle dem som arvedel og lot Israels stammer bo i deres telter.

So he drave out, before them, [whole] nations, And allotted them, by line, an inheritance, And caused to dwell, in their own homes, the tribes of Israel.

56 Men de fristet Gud, den Høieste, og var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vidnesbyrd.

But they tested and resisted God Most High, And, his testimonies, did not observe;

57 De vek av og var troløse, som deres fedre, de vendte om, likesom en bue som svikter.

But drew back and dealt treacherously, like their fathers, They turned aside, like deceitful bowmen;

58 Og de vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne billeder.

And provoked him to anger with their high places, And, with their images, used to move him to jealousy.

59 Gud hørte det og blev vred, og han blev såre kjed av Israel.

God heard and was wroth, And greatly abhorred Israel;

60 Og han forlot sin bolig i Silo, det telt han hadde opslått blandt menneskene.

So he gave up the habitation of Shiloh, The tent he had set up among Men;

61 Og han overgav sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd.

Yea he gave up, into captivity, his strength, And his beauty into the hand of an adversary;

62 Og han overgav sitt folk til sverdet og harmedes på sin arv.

And delivered up, to the sword, his people, And, with his own inheritance, was he wroth;

63 Ild fortærte dets unge menn, og dets jomfruer fikk ingen brudesang.

His young men, were devoured by fire, And, his virgins, were not praised in song;

64 Dets prester falt for sverdet, og dets enker holdt ikke klagemål.

His priests, by the sword, did fall, And, his widows, were not able to bewail.

65 Da våknet Herren som en sovende, som en helt som jubler av vin.

Then awoke, as one that had slept, Adonay, As a warrior exulting with wine!

66 Og han slo sine motstandere tilbake, påførte dem en evig skam.

So he smote his adversaries in the rear, Reproach age-abiding, laid he upon them.

67 Og han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra'ims stamme,

Howbeit he rejected the tent of Joseph, And, the tribe of Ephraim, did not choose:

68 men han utvalgte Juda stamme, Sions berg som han elsket.

But made choice of the tribe of Judah, The mountain of Zion, which he loved;

69 Og han bygget sin helligdom lik høie fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid.

And built, like the heights, his sanctuary, Like the earth, he founded it to times age-abiding.

70 Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene;

And made choice of David his servant, And took him from among the folds of the sheep:

71 fra de melkende får som han gikk bakefter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.

From after the sucking ewes, he brought him in, —To be shepherd to Jacob his people, And to Israel, his inheritance.

72 Og han voktet dem efter sitt hjertes opriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd.

So he did shepherd them, according to the singleness of his heart, And, with the discernment of his hands, used he to guide them.