Salmenes 78

1 En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, bøi eders ører til min munns ord!

Maschil of Asaph. Give ear, O my people, [to] my law: incline your ears to the words of my mouth.

2 Jeg vil oplate min munn med tankesprog, jeg vil la utstrømme gåtefulle ord fra fordums tid.

I will open my mouth in a parable: I will utter dark sayings of old:

3 Det vi har hørt og vet, og det våre fedre har fortalt oss,

Which we have heard and known, and our fathers have told us.

4 det vil vi ikke dølge for deres barn, men for den kommende slekt fortelle Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort.

We will not hide [them] from their children, shewing to the generation to come the praises of the LORD, and his strength, and his wonderful works that he hath done.

5 Han har reist et vidnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre sine barn,

For he established a testimony in Jacob, and appointed a law in Israel, which he commanded our fathers, that they should make them known to their children:

6 forat den kommende slekt, de barn som skulde fødes, kunde kjenne dem, kunde stå frem og fortelle dem for sine barn

That the generation to come might know [them, even] the children [which] should be born; [who] should arise and declare [them] to their children:

7 og sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud

That they might set their hope in God, and not forget the works of God, but keep his commandments:

8 og ikke være som deres fedre, en opsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde sitt hjerte fast, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud.

And might not be as their fathers, a stubborn and rebellious generation; a generation [that] set not their heart aright, and whose spirit was not stedfast with God.

9 Efra'ims barn, de rustede bueskyttere, vendte om på stridens dag.

The children of Ephraim, [being] armed, [and] carrying bows, turned back in the day of battle.

10 De holdt ikke Guds pakt og vilde ikke vandre i hans lov,

They kept not the covenant of God, and refused to walk in his law;

11 og de glemte hans store gjerninger og de under som han hadde latt dem se.

And forgat his works, and his wonders that he had shewed them.

12 For deres fedres øine hadde han gjort under i Egyptens land, på Soans mark.

Marvellous things did he in the sight of their fathers, in the land of Egypt, [in] the field of Zoan.

13 Han kløvde havet og lot dem gå gjennem det og lot vannet stå som en dynge.

He divided the sea, and caused them to pass through; and he made the waters to stand as an heap.

14 Og han ledet dem ved skyen om dagen og hele natten ved ildens lys.

In the daytime also he led them with a cloud, and all the night with a light of fire.

15 Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke som av store vanndyp.

He clave the rocks in the wilderness, and gave [them] drink as [out of] the great depths.

16 Og han lot bekker gå ut av klippen og vann flyte ned som strømmer.

He brought streams also out of the rock, and caused waters to run down like rivers.

17 Men de blev ennu ved å synde mot ham, å være gjenstridige mot den Høieste i ørkenen.

And they sinned yet more against him by provoking the most High in the wilderness.

18 Og de fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde mat efter sin lyst.

And they tempted God in their heart by asking meat for their lust.

19 Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen?

Yea, they spake against God; they said, Can God furnish a table in the wilderness?

20 Se, han har slått klippen så det fløt ut vann, og bekker strømmet over; mon han også kan gi brød, eller kan han komme med kjøtt til sitt folk?

Behold, he smote the rock, that the waters gushed out, and the streams overflowed; can he give bread also? can he provide flesh for his people?

21 Derfor, da Herren hørte det, harmedes han, og ild optendtes mot Jakob, og vrede reiste sig mot Israel,

Therefore the LORD heard [this], and was wroth: so a fire was kindled against Jacob, and anger also came up against Israel;

22 fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse.

Because they believed not in God, and trusted not in his salvation:

23 Og han gav skyene der oppe befaling og åpnet himmelens porter.

Though he had commanded the clouds from above, and opened the doors of heaven,

24 Og han lot manna regne over dem til føde og gav dem himmelkorn.

And had rained down manna upon them to eat, and had given them of the corn of heaven.

25 Englebrød åt enhver; han sendte dem næring til mette.

Man did eat angels’ food: he sent them meat to the full.

26 Han lot østenvinden fare ut i himmelen og førte sønnenvinden frem ved sin styrke.

He caused an east wind to blow in the heaven: and by his power he brought in the south wind.

27 Og han lot kjøtt regne ned over dem som støv og vingede fugler som havets sand,

He rained flesh also upon them as dust, and feathered fowls like as the sand of the sea:

28 og han lot dem falle ned midt i deres leir, rundt omkring deres boliger.

And he let [it] fall in the midst of their camp, round about their habitations.

29 Og de åt og blev såre mette, og det de lystet efter, gav han dem.

So they did eat, and were well filled: for he gave them their own desire;

30 De hadde ennu ikke latt fare det de lystet efter, ennu var deres mat i deres munn,

They were not estranged from their lust. But while their meat [was] yet in their mouths,

31 da reiste Guds vrede sig mot dem, og han herjet blandt deres kraftfulle menn, og Israels unge menn slo han ned.

The wrath of God came upon them, and slew the fattest of them, and smote down the chosen [men] of Israel.

32 Med alt dette syndet de enda og trodde ikke på hans undergjerninger.

For all this they sinned still, and believed not for his wondrous works.

33 Derfor lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i forskrekkelse.

Therefore their days did he consume in vanity, and their years in trouble.

34 Når han herjet blandt dem, da spurte de efter ham og vendte om og søkte Gud

When he slew them, then they sought him: and they returned and enquired early after God.

35 og kom i hu at Gud var deres klippe, og den høieste Gud deres gjenløser.

And they remembered that God [was] their rock, and the high God their redeemer.

36 Men de smigret for ham med sin munn og løi for ham med sin tunge.

Nevertheless they did flatter him with their mouth, and they lied unto him with their tongues.

37 Og deres hjerte hang ikke fast ved ham, og de var ikke tro mot hans pakt.

For their heart was not right with him, neither were they stedfast in his covenant.

38 Men han, han er miskunnelig, han tilgir misgjerning og forderver ikke; mange ganger lot han sin vrede vende om og lot ikke all sin harme bryte frem.

But he, [being] full of compassion, forgave [their] iniquity, and destroyed [them] not: yea, many a time turned he his anger away, and did not stir up all his wrath.

39 Og han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer avsted og ikke kommer tilbake.

For he remembered that they [were but] flesh; a wind that passeth away, and cometh not again.

40 Hvor titt var de ikke gjenstridige mot ham i ørkenen, gjorde ham sorg på de øde steder!

How oft did they provoke him in the wilderness, [and] grieve him in the desert!

41 Og de fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige.

Yea, they turned back and tempted God, and limited the Holy One of Israel.

42 De kom ikke hans hånd i hu den dag han forløste dem fra fienden,

They remembered not his hand, [nor] the day when he delivered them from the enemy.

43 han som gjorde sine tegn i Egypten og sine under på Soans mark.

How he had wrought his signs in Egypt, and his wonders in the field of Zoan:

44 Han gjorde deres elver til blod, og sine rinnende vann kunde de ikke drikke.

And had turned their rivers into blood; and their floods, that they could not drink.

45 Han sendte imot dem fluesvermer som fortærte dem, og frosk som fordervet dem.

He sent divers sorts of flies among them, which devoured them; and frogs, which destroyed them.

46 Og han gav gnageren deres grøde og gresshoppen deres høst.

He gave also their increase unto the caterpiller, and their labour unto the locust.

47 Han slo deres vintrær ned med hagl og deres morbærtrær med haglstener.

He destroyed their vines with hail, and their sycomore trees with frost.

48 Og han overgav deres fe til haglet og deres hjorder til ildsluer.

He gave up their cattle also to the hail, and their flocks to hot thunderbolts.

49 Han slapp sin brennende vrede løs mot dem, harme og forbitrelse og trengsel, en sending av ulykkes-bud.

He cast upon them the fierceness of his anger, wrath, and indignation, and trouble, by sending evil angels [among them].

50 Han brøt vei for sin vrede, sparte ikke deres sjel for døden, overgav deres liv til pesten.

He made a way to his anger; he spared not their soul from death, but gave their life over to the pestilence;

51 Og han slo alle førstefødte i Egypten, styrkens førstegrøde i Kams telter.

And smote all the firstborn in Egypt; the chief of [their] strength in the tabernacles of Ham:

52 Og han lot sitt folk bryte op som en fåreflokk og førte dem som en hjord i ørkenen.

But made his own people to go forth like sheep, and guided them in the wilderness like a flock.

53 Og han ledet dem tryggelig, og de fryktet ikke, men havet skjulte deres fiender.

And he led them on safely, so that they feared not: but the sea overwhelmed their enemies.

54 Og han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høire hånd hadde vunnet.

And he brought them to the border of his sanctuary, [even to] this mountain, [which] his right hand had purchased.

55 Og han drev hedningene ut for deres åsyn og lot deres land tilfalle dem som arvedel og lot Israels stammer bo i deres telter.

He cast out the heathen also before them, and divided them an inheritance by line, and made the tribes of Israel to dwell in their tents.

56 Men de fristet Gud, den Høieste, og var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vidnesbyrd.

Yet they tempted and provoked the most high God, and kept not his testimonies:

57 De vek av og var troløse, som deres fedre, de vendte om, likesom en bue som svikter.

But turned back, and dealt unfaithfully like their fathers: they were turned aside like a deceitful bow.

58 Og de vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne billeder.

For they provoked him to anger with their high places, and moved him to jealousy with their graven images.

59 Gud hørte det og blev vred, og han blev såre kjed av Israel.

When God heard [this], he was wroth, and greatly abhorred Israel:

60 Og han forlot sin bolig i Silo, det telt han hadde opslått blandt menneskene.

So that he forsook the tabernacle of Shiloh, the tent [which] he placed among men;

61 Og han overgav sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd.

And delivered his strength into captivity, and his glory into the enemy’s hand.

62 Og han overgav sitt folk til sverdet og harmedes på sin arv.

He gave his people over also unto the sword; and was wroth with his inheritance.

63 Ild fortærte dets unge menn, og dets jomfruer fikk ingen brudesang.

The fire consumed their young men; and their maidens were not given to marriage.

64 Dets prester falt for sverdet, og dets enker holdt ikke klagemål.

Their priests fell by the sword; and their widows made no lamentation.

65 Da våknet Herren som en sovende, som en helt som jubler av vin.

Then the Lord awaked as one out of sleep, [and] like a mighty man that shouteth by reason of wine.

66 Og han slo sine motstandere tilbake, påførte dem en evig skam.

And he smote his enemies in the hinder parts: he put them to a perpetual reproach.

67 Og han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra'ims stamme,

Moreover he refused the tabernacle of Joseph, and chose not the tribe of Ephraim:

68 men han utvalgte Juda stamme, Sions berg som han elsket.

But chose the tribe of Judah, the mount Zion which he loved.

69 Og han bygget sin helligdom lik høie fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid.

And he built his sanctuary like high [palaces], like the earth which he hath established for ever.

70 Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene;

He chose David also his servant, and took him from the sheepfolds:

71 fra de melkende får som han gikk bakefter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.

From following the ewes great with young he brought him to feed Jacob his people, and Israel his inheritance.

72 Og han voktet dem efter sitt hjertes opriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd.

So he fed them according to the integrity of his heart; and guided them by the skilfulness of his hands.