Salmenes 78
1 En læresalme av Asaf. Lytt, mitt folk, til min lære, bøi eders ører til min munns ord!
A Maskil of Asaph. Give ear, O my people, to my instruction; listen to the words of my mouth.
2 Jeg vil oplate min munn med tankesprog, jeg vil la utstrømme gåtefulle ord fra fordums tid.
I will open my mouth in parables; I will utter things hidden from the beginning,
3 Det vi har hørt og vet, og det våre fedre har fortalt oss,
that we have heard and known and our fathers have relayed to us.
4 det vil vi ikke dølge for deres barn, men for den kommende slekt fortelle Herrens pris og hans styrke og de undergjerninger som han har gjort.
We will not hide them from their children, but will declare to the next generation the praises of the LORD and His might, and the wonders He has performed.
5 Han har reist et vidnesbyrd i Jakob og satt en lov i Israel, som han bød våre fedre å kunngjøre sine barn,
For He established a testimony in Jacob and appointed a law in Israel, which He commanded our fathers to teach to their children,
6 forat den kommende slekt, de barn som skulde fødes, kunde kjenne dem, kunde stå frem og fortelle dem for sine barn
that the coming generation would know them— even children yet to be born— to arise and tell their own children
7 og sette sitt håp til Gud og ikke glemme Guds gjerninger, men holde hans bud
that they should put their confidence in God, not forgetting His works, but keeping His commandments.
8 og ikke være som deres fedre, en opsetsig og gjenstridig slekt, en slekt som ikke gjorde sitt hjerte fast, og hvis ånd ikke var trofast mot Gud.
Then they will not be like their fathers, a stubborn and rebellious generation, whose heart was not loyal, whose spirit was not faithful to God.
9 Efra'ims barn, de rustede bueskyttere, vendte om på stridens dag.
The archers of Ephraim turned back on the day of battle.
10 De holdt ikke Guds pakt og vilde ikke vandre i hans lov,
They failed to keep God’s covenant and refused to live by His law.
11 og de glemte hans store gjerninger og de under som han hadde latt dem se.
They forgot what He had done, the wonders He had shown them.
12 For deres fedres øine hadde han gjort under i Egyptens land, på Soans mark.
He worked wonders before their fathers in the land of Egypt, in the region of Zoan.
13 Han kløvde havet og lot dem gå gjennem det og lot vannet stå som en dynge.
He split the sea and brought them through; He set the waters upright like a wall.
14 Og han ledet dem ved skyen om dagen og hele natten ved ildens lys.
He led them with a cloud by day and with a light of fire all night.
15 Han kløvde klipper i ørkenen og gav dem å drikke som av store vanndyp.
He split the rocks in the wilderness and gave them drink as abundant as the seas.
16 Og han lot bekker gå ut av klippen og vann flyte ned som strømmer.
He brought streams from the stone and made water flow down like rivers.
17 Men de blev ennu ved å synde mot ham, å være gjenstridige mot den Høieste i ørkenen.
But they continued to sin against Him, rebelling in the desert against the Most High.
18 Og de fristet Gud i sitt hjerte, så de krevde mat efter sin lyst.
They willfully tested God by demanding the food they craved.
19 Og de talte mot Gud, de sa: Kan vel Gud dekke bord i ørkenen?
They spoke against God, saying, “Can God really prepare a table in the wilderness?
20 Se, han har slått klippen så det fløt ut vann, og bekker strømmet over; mon han også kan gi brød, eller kan han komme med kjøtt til sitt folk?
When He struck the rock, water gushed out and torrents raged. But can He also give bread or supply His people with meat?”
21 Derfor, da Herren hørte det, harmedes han, og ild optendtes mot Jakob, og vrede reiste sig mot Israel,
Therefore the LORD heard and was filled with wrath; so a fire was kindled against Jacob, and His anger flared against Israel,
22 fordi de ikke trodde på Gud og ikke stolte på hans frelse.
because they did not believe God or rely on His salvation.
23 Og han gav skyene der oppe befaling og åpnet himmelens porter.
Yet He commanded the clouds above and opened the doors of the heavens.
24 Og han lot manna regne over dem til føde og gav dem himmelkorn.
He rained down manna for them to eat; He gave them grain from heaven.
25 Englebrød åt enhver; han sendte dem næring til mette.
Man ate the bread of angels; He sent them food in abundance.
26 Han lot østenvinden fare ut i himmelen og førte sønnenvinden frem ved sin styrke.
He stirred the east wind from the heavens and drove the south wind by His might.
27 Og han lot kjøtt regne ned over dem som støv og vingede fugler som havets sand,
He rained meat on them like dust, and winged birds like the sand of the sea.
28 og han lot dem falle ned midt i deres leir, rundt omkring deres boliger.
He felled them in the midst of their camp, all around their dwellings.
29 Og de åt og blev såre mette, og det de lystet efter, gav han dem.
So they ate and were well filled, for He gave them what they craved.
30 De hadde ennu ikke latt fare det de lystet efter, ennu var deres mat i deres munn,
Yet before they had filled their desire, with the food still in their mouths,
31 da reiste Guds vrede sig mot dem, og han herjet blandt deres kraftfulle menn, og Israels unge menn slo han ned.
God’s anger flared against them, and He put to death their strongest and subdued the young men of Israel.
32 Med alt dette syndet de enda og trodde ikke på hans undergjerninger.
In spite of all this, they kept on sinning; despite His wonderful works, they did not believe.
33 Derfor lot han deres dager svinne bort i tomhet og deres år i forskrekkelse.
So He ended their days in futility, and their years in sudden terror.
34 Når han herjet blandt dem, da spurte de efter ham og vendte om og søkte Gud
When He slew them, they would seek Him; they repented and searched for God.
35 og kom i hu at Gud var deres klippe, og den høieste Gud deres gjenløser.
And they remembered that God was their Rock, that God Most High was their Redeemer.
36 Men de smigret for ham med sin munn og løi for ham med sin tunge.
But they deceived Him with their mouths, and lied to Him with their tongues.
37 Og deres hjerte hang ikke fast ved ham, og de var ikke tro mot hans pakt.
Their hearts were disloyal to Him, and they were unfaithful to His covenant.
38 Men han, han er miskunnelig, han tilgir misgjerning og forderver ikke; mange ganger lot han sin vrede vende om og lot ikke all sin harme bryte frem.
And yet He was compassionate; He forgave their iniquity and did not destroy them. He often restrained His anger and did not unleash His full wrath.
39 Og han kom i hu at de var kjød, et åndepust som farer avsted og ikke kommer tilbake.
He remembered that they were but flesh, a passing breeze that does not return.
40 Hvor titt var de ikke gjenstridige mot ham i ørkenen, gjorde ham sorg på de øde steder!
How often they disobeyed Him in the wilderness and grieved Him in the desert!
41 Og de fristet Gud på ny og krenket Israels Hellige.
Again and again they tested God and provoked the Holy One of Israel.
42 De kom ikke hans hånd i hu den dag han forløste dem fra fienden,
They did not remember His power — the day He redeemed them from the adversary,
43 han som gjorde sine tegn i Egypten og sine under på Soans mark.
when He performed His signs in Egypt and His wonders in the fields of Zoan.
44 Han gjorde deres elver til blod, og sine rinnende vann kunde de ikke drikke.
He turned their rivers to blood, and from their streams they could not drink.
45 Han sendte imot dem fluesvermer som fortærte dem, og frosk som fordervet dem.
He sent swarms of flies that devoured them, and frogs that devastated them.
46 Og han gav gnageren deres grøde og gresshoppen deres høst.
He gave their crops to the grasshopper, the fruit of their labor to the locust.
47 Han slo deres vintrær ned med hagl og deres morbærtrær med haglstener.
He killed their vines with hailstones and their sycamore-figs with sleet.
48 Og han overgav deres fe til haglet og deres hjorder til ildsluer.
He abandoned their cattle to the hail and their livestock to bolts of lightning.
49 Han slapp sin brennende vrede løs mot dem, harme og forbitrelse og trengsel, en sending av ulykkes-bud.
He unleashed His fury against them, wrath, indignation, and calamity— a band of destroying angels.
50 Han brøt vei for sin vrede, sparte ikke deres sjel for døden, overgav deres liv til pesten.
He cleared a path for His anger; He did not spare them from death but delivered their lives to the plague.
51 Og han slo alle førstefødte i Egypten, styrkens førstegrøde i Kams telter.
He struck all the firstborn of Egypt, the virility in the tents of Ham.
52 Og han lot sitt folk bryte op som en fåreflokk og førte dem som en hjord i ørkenen.
He led out His people like sheep and guided them like a flock in the wilderness.
53 Og han ledet dem tryggelig, og de fryktet ikke, men havet skjulte deres fiender.
He led them safely, so they did not fear, but the sea engulfed their enemies.
54 Og han førte dem til sitt hellige landemerke, til det berg hans høire hånd hadde vunnet.
He brought them to His holy land, to the mountain His right hand had acquired.
55 Og han drev hedningene ut for deres åsyn og lot deres land tilfalle dem som arvedel og lot Israels stammer bo i deres telter.
He drove out nations before them and apportioned their inheritance; He settled the tribes of Israel in their tents.
56 Men de fristet Gud, den Høieste, og var gjenstridige mot ham, og de aktet ikke på hans vidnesbyrd.
But they tested and disobeyed God Most High, for they did not keep His decrees.
57 De vek av og var troløse, som deres fedre, de vendte om, likesom en bue som svikter.
They turned back and were faithless like their fathers, twisted like a faulty bow.
58 Og de vakte hans harme med sine offerhauger og gjorde ham nidkjær med sine utskårne billeder.
They enraged Him with their high places and provoked His jealousy with their idols.
59 Gud hørte det og blev vred, og han blev såre kjed av Israel.
On hearing it, God was furious and rejected Israel completely.
60 Og han forlot sin bolig i Silo, det telt han hadde opslått blandt menneskene.
He abandoned the tabernacle of Shiloh, the tent He had pitched among men.
61 Og han overgav sin styrke til fangenskap og sin herlighet i fiendens hånd.
He delivered His strength to captivity, and His splendor to the hand of the adversary.
62 Og han overgav sitt folk til sverdet og harmedes på sin arv.
He surrendered His people to the sword because He was enraged by His heritage.
63 Ild fortærte dets unge menn, og dets jomfruer fikk ingen brudesang.
Fire consumed His young men, and their maidens were left without wedding songs.
64 Dets prester falt for sverdet, og dets enker holdt ikke klagemål.
His priests fell by the sword, but their widows could not lament.
65 Da våknet Herren som en sovende, som en helt som jubler av vin.
Then the Lord awoke as from sleep, like a mighty warrior overcome by wine.
66 Og han slo sine motstandere tilbake, påførte dem en evig skam.
He beat back His foes; He put them to everlasting shame.
67 Og han forkastet Josefs telt og utvalgte ikke Efra'ims stamme,
He rejected the tent of Joseph and refused the tribe of Ephraim.
68 men han utvalgte Juda stamme, Sions berg som han elsket.
But He chose the tribe of Judah, Mount Zion, which He loved.
69 Og han bygget sin helligdom lik høie fjell, lik jorden, som han har grunnfestet for evig tid.
He built His sanctuary like the heights, like the earth He has established forever.
70 Og han utvalgte David, sin tjener, og tok ham fra fårehegnene;
He chose David His servant and took him from the sheepfolds;
71 fra de melkende får som han gikk bakefter, hentet han ham til å vokte Jakob, sitt folk, og Israel, sin arv.
from tending the ewes He brought him to be shepherd of His people Jacob, of Israel His inheritance.
72 Og han voktet dem efter sitt hjertes opriktighet og ledet dem med sin forstandige hånd.
So David shepherded them with integrity of heart and guided them with skillful hands.
