Salmenes 77

1 Til sangmesteren, for Jedutun; av Asaf; en salme. Min røst er til Gud, og jeg vil rope; min røst er til Gud, og han vil vende øret til mig.

I cry out to God; I cry aloud to him, and he hears me.

2 På min nøds dag søker jeg Herren; min hånd er utrakt om natten og blir ikke trett, min sjel vil ikke la sig trøste.

Whenever have trouble, I pray to the Lord; all during the night I lift up my hands while I pray, [but] nothing causes me to be comforted.

3 Jeg vil komme Gud i hu og sukke; jeg vil gruble, og min ånd vansmekter. (Sela)

When I think about God, I (despair/think that he will never help me); when I meditate about him, I am discouraged.

4 Du holder mine øine oppe i nattevaktene; jeg er urolig og taler ikke.

[All during the night] he prevents me from sleeping; I am very worried, with the result that I do not know what to say.

5 Jeg tenker på fordums dager, på de lengst fremfarne år.

I think about days that have passed; I remember [what happened in] previous years.

6 Jeg vil komme i hu mitt strengespill om natten, i mitt hjerte vil jeg gruble, og min ånd ransaker.

I spend the whole night thinking [about things]; I meditate, and this is what I ask myself:

7 Vil da Herren forkaste i all evighet, og vil han ikke mere bli ved å vise nåde?

“Will the Lord always reject us? Will he never again be pleased with us?

8 Er det for all tid ute med hans miskunnhet? er hans løfte blitt til intet slekt efter slekt?

Has he stopped faithfully loving us? Will he not do for us what he promised to do?

9 Har Gud glemt å være nådig? Har han i vrede tillukket sin barmhjertighet? (Sela)

God promised to be merciful to us; has he forgotten that? Because he is angry [with us], has he decided to not be kind to us?”

10 Jeg sier: Dette er min plage, det er år fra den Høiestes høire hånd.

Then I said, “What causes me to be [very] sad is that [it seems that] God, who is greater than any other god, is no longer powerful.”

11 Jeg vil forkynne Herrens gjerninger; for jeg vil komme dine under i hu fra fordums tid.

[But then], Yahweh, I recall/remember your great deeds; I remember the wonderful things that you did in the past.

12 Og jeg vil eftertenke alt ditt verk, og på dine store gjerninger vil jeg grunde.

I meditate on all that you have done, and I think about your mighty acts.

13 Gud! Din vei er i hellighet; hvem er en gud stor som Gud?

God, everything that you do is holy; there is certainly no god [RHQ] who is great like you are!

14 Du er den Gud som gjør under; du har kunngjort din styrke blandt folkene.

You are God, the one who performs miracles; you showed to people of many people-groups that you are powerful.

15 Du har forløst ditt folk med velde, Jakobs og Josefs barn. (Sela)

By your power [MTY] you rescued your people [from Egypt]; you saved those who were descendants of Jacob and [his son] Joseph.

16 Vannene så dig, Gud, vannene så dig, de bevet, ja avgrunnene skalv.

[It was as though] the waters [of the Red Sea] saw you and became very afraid, and even the deepest part of the water shook.

17 Skyene utøste vann, himlene lot sin røst høre, ja dine piler fløi hit og dit.

Rain poured down from the clouds [PRS]; it thundered [very loudly] [PRS], and lightning flashed in all directions.

18 Din tordens røst lød i stormhvirvelen, lyn lyste op jorderike, jorden bevet og skalv.

Thunder crashed in the whirlwind, and lightning (lit up/flashed across) the entire sky [HYP]; the earth shook violently [DOU].

19 Gjennem havet gikk din vei, og dine stier gjennem store vann, og dine fotspor blev ikke kjent.

[Then] you walked through the sea on a path that you made through the deep water, but your footprints could not be seen.

20 Du førte ditt folk som en hjord ved Moses' og Arons hånd.

You led your people like [a shepherd leads his] flock [of sheep], while Moses and Aaron were the leaders [of your people].